Jeg er ikke den eneste som har latt meg fascinere av priming – en effekt hvor eksponering for en stimulus (for eksempel ord) påvirker vurderinger og atferd (for eksempel gangtempo), helt uten at du er klar over det. Den amerikanske skribenten Malcolm Gladwell populariserte det i bestselgeren Blink, Daniel Kahneman viet et kapittel til det i Tenke, fort og langsomt, og fenomenet har blitt et fast innslag i populærpsykologiske TV-programmer.
Den amerikanske psykologen John A. Bargh er mannen bak denne og flere andre primingstudier. Med artikkelen «Automaticity of social behavior: Direct effects of trait construct and stereotype activation on action» (1996) ble han selveste Mr. Priming, og en kaskade av nye spektakulære funn ble publisert de kommende årene: Tenk på en professor, gjør det bedre i Trivial Pursuit enn om du tenker på en hooligan. Se det amerikanske flagget en gang, bli mer konservativ. Se en 100-dollarseddel, bli mer markedsliberal.
Se videoen:
Spektakulære funn som dette viser hvor liten oversikt vi har over årsakene til atferden vår, og rokket grundig ved folks tro på den frie vilje. Funnene ble til avisartikler og TV-programmer, og de var naturligvis markedsførernes våte drøm. Et subtilt hint om noe her, et salg der.
Men så…
Men så kom 7. september 2011. Da slapp Universitetet i Tilburg en pressemelding som fikk ballen til å rulle. De kunne melde at psykologiprofessoren Diedrik Stapel var blitt suspendert med umiddelbar virkning. Stapel var ingen hvemsomhelst. Han var dekan og sto bak en rekke sentrale artikler om priming. Nå viste det seg at mange av publikasjonene hans bygde på fiktive data.
Et år senere var ikke Stapel lenger alene. Professor Dirk Smeesters måtte fratre stillingen sin ved Universitetet i Amsterdam, også han på grunn av datafabrikasjon i primingstudier. Nesten samtidig tilfalt samme skjebne professor Lawrence Sanna ved Universitetet i Michigan.
Forskningsjuks overrasker ikke. Med jevne mellomrom dukker juksemakere opp, de mister akademiske jobber og blir fratatt sine lisenser. Biolog og forfatter Erik Tunstad hadde nok historier å ta av da han skrev boken «Juks», med undertittelen «Hvordan forskere svindler, og hvorfor det ikke er så farlig». Ja, for det er egentlig ikke så farlig at forskere jukser. De opererer tross alt i vitenskapens domene hvor funn publiseres, men ikke etablerer seg som sannheter før andre har replikert, eller gjentatt, funnet både en, to og tre ganger. Heder og anerkjennelse må vente til replikasjonene er gjennomført – og har du jukset, kan du vente deg en snarlig avsløring og tapt ære og arbeidsplass.
Men Stapels fall viste så altfor godt at det ikke fungerer slik. For replikasjoner, det utføres for sjelden i sosialpsykologien. Legger du til det faktumet at negative resultater for sjelden publiseres, og at påfallende mange resultater havner akkurat på den riktige siden av p = 0,05, er det åpenbart at vi har et stort forbedringspotensial. Overlagt fabrikasjon av data tilhører sjeldenhetene. Verre (mye verre) er det at et fagfelt uten replikasjoner og manglende publikasjoner av negative resultater høyst sannsynlig har bygget teoriene sine delvis på resultater fremkommet ved ren tilfeldighet. Satt på den ytterste spiss: Man har kastet yatzy-terningene en gang, fått yatzy og løpt ut i nabolaget for å fortelle hvor eksepsjonelt godt man behersker spillet. Det Stapels fall viste, var at vi må kaste terningene oftere, og at vi må varsle nabolaget hver gang vi gjør det.
Psykologien rydder opp
«The greatest glory in living lies not in never falling, but in rising every time we fall» sa avdøde Nelson Mandela. Og det skal psykologien ha. Problemet har blitt tatt på høyeste alvor. «My reason for writing this letter is that I see a train-wreck looming», skrev nobelprisvinner Daniel Kahneman i sin e-post til fremstående sosialpsykologer i 2012, og han fortsatte: «I believe that you should collectively do something about this mess».
Flere er i gang med nettopp dette arbeidet. PsychFileDrawer.org er en nettside som startet i 2012 og som er viet til å samle replikasjoner av kjente studier. Året etter understreket forskerorganisasjonen Association for Psychological Science (APS) viktigheten av eksakte replikasjoner og opprettet en egen standard for dem. Studier som følger denne standarden, skal publiseres regelmessig i Perspectives on Psychological Science
Entusiasmen min vekkes imidlertid først med det omfattende
«The reproducibility project». Et knippe på over 150 forskere fra hele verden gikk i 2012 sammen om gjøre replikasjonsforsøk av samtlige publiserte funn fra 2008 i de tre store tidsskriftene Journal of Personality and Social Psychology, Psychological Science og Journal of Experimental Psychology: Learning, Memory, and Cognition.
I skrivende stund har de fullført 19 replikasjoner. Min høyst overfladiske gjennomgang av dem viser fem vellykkete replikasjoner (to av dem med vesentlig svakere resultat) og 14 som endte med «failure to replicate».
Nå er det ikke lenger sikkert at det å tenke på en professor gjør deg bedre i Trivial Pursuit, ei heller at et amerikansk flagg gjør deg mer konservativ; og ser du en 100-dollarseddel, kan du ikke regne med å bli mer positiv til frie markeder. Og det er i dag langt fra sikkert at ordene «ensom», «forsiktig» og «vis», gjør at du går saktere. Bargh har måttet oppleve at to bedre kontrollerte studier ikke finner støtte for hans mest kjente funn.
En beklagelse
Feilslåtte replikasjoner betyr ikke at originalresultatene har feil ved seg. Men etter flere mislykkete replikasjonsforsøk er det hevet over enhver tvil at faglitteraturen i for stor grad bygger på falske positive funn og oppblåste effektstørrelser. Det gjelder ikke alle felter og fenomener i like stor grad – sosialpsykologien og priming har tilsynelatende den lengste veien å gå – men jeg tror de færreste innenfor psykologifaget kan tillate seg å anta at problemet ikke angår dem. De færreste utenfor faget vårt også, for den saks skyld. I fjor publiserte Glenn Begley sine forsøk på å repetere 53 sentrale funn innenfor kreftforskningen. Førtisju av dem lot seg ikke gjenta.
Jeg benytter anledningen til å beklage at jeg var så bastant i uttalelsene mine i Folke-
opplysningen.
Jeg skriver kanskje og muligens. For selv om det er lekende lett å være enig i at «replikasjoner er viktig», er ikke løsningen åpenbar. Mitt ønske er at Psykologiforbundet og Psykologisk.no i det minste bidrar til å sette og holde fokus på denne utfordringen.
For min egen del har jeg inntil videre fjernet sosial priming fra foredragene mine, og jeg benytter anledningen til å beklage at jeg var så bastant i uttalelsene mine i Folkeopplysningen.