Statistisk sentralbyrå gir med jevne mellomrom framskrivninger for den norske befolkning, i vekst og sammensetning. De siste fra 2022 og 2024, viser at andelen eldre innbyggere i Norge øker, sammen med at tilflytting til byene tiltar (se figur 1 nedenfor).
Det gir en vanskelig kombinasjon av størst helsebehov i distriktene og mest helsekompetanse i byene.
I min tabloide overskrift valgte jeg Finnmark som eksempel. Men i virkeligheten er jeg mer bekymret for andre områder.
Finnmark har for stor geopolitisk betydning, med sin grense mot Russland og kystlinje mot Barentshavet, til at Norge kan godta at fylket avfolkes.
Urfolksrettigheter og behovene til forsvaret vil også bidra til at det opprettholdes et helsetilbud i fylket. Noe vi også skal jobbe for, blant annet i urfolkspolitikken vår, som legges frem på Psykologforeningens landsmøte i november.
FIGUR 1: Tidspunkt når antall eldre (65+ år) passerer antall yngre (0–19 år) i fylkene, 2018–2050. Kilde: SSB.
Kommunale utfordringer
Men andre områder av Norge har like store utfordringer. Og de kan ikke skilte med den samme strategiske viktigheten.
Den aldrende befolkningen medfører et økt tjenestebehov, økte pensjonsutgifter og synkende skatteinntekter. Det setter flere kommuner i en nesten umulig situasjon.
Kommunenes Sentralforbund (KS) har selv vurdert hvilken vekst man bør se for seg i årsverk i tjenestene for å kunne opprettholde dagens tjenestetilbud (se figur 2 nedenfor).
La det synke inn: Dette er veksten som er nødvendig for å opprettholde dagens tilbud, som vi mener allerede er utilstrekkelig innenfor psykisk helse.
Men som sagt, består ikke problemet bare av økte helsebehov. Tilgangen på helsepersonell er også en utfordring. Det har lenge vært en utfordring for distriktene å tiltrekke seg høykompetent arbeidskraft.
Tomme grender, overfylte byer
Folk med akademisk kompetanse søker seg ofte til byene, fordi de verdsetter fagmiljøer og ønsker tilgang til et større kulturtilbud og annet som byer byr på. I tillegg etablerer de seg ofte med partner og bolig under studietiden.
Det å løse rekrutteringsutfordringene er noe av motivasjonen for de mindre universitetene som nå søker å etablere profesjonsstudier i psykologi.
Dette er også utfordringer som Psykologforeningen og våre medlemmer kjenner på. Vi vet at det er de minst sentrale kommunene som strever mest med å rekruttere.
Vi vet at de av våre medlemmer som faktisk tar slike jobber, oftest opplever mangler i fagmiljø, kompetanseutvikling og tjenesteutvikling. Så her stemmer kartet og terrenget faktisk ganske godt.
FIGUR 2: Fremskrevet vekst4 i antall årsverk for å kunne tilby samme tjenester i kommunesektoren som i dag. Kilde: KS / NOU 2018:2.
Et uløst problem
Myndighetene har søkt å løse disse utfordringene i rykk og napp, med ulike tiltak. Samhandlingsreformen, kommunereformen, vår nåværende helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestres lovede helsereform. Alle hadde og har denne utviklingen som bakteppe. Men hittil har lite kunnet bøte på utviklingen.
Jeg mener forståelsen av problemstillingen er helt sentral for å kunne forstå også andre endringer og initiativer vi ser i våre helsetjenester. Oppgavedeling, digitalisering, delte stillinger, helsefellesskapene og ambulante tjenester. Temaene må sees i sammenheng med denne grunnleggende utviklingen i befolkningssammensetning, bosettingsmønstre og helsebehov.
Psykologforeningen har ikke ignorert denne utviklingen. Det har heller ikke jeg, det var tema i et debattinnlegg under valgkampen i Psykologforeningen i 2019.
Man finner desentraliserte tilbud nevnt i flere av våre høringsuttalelser og strategier. Men vi bør erkjenne og adressere en del ubehagelige dilemmaer for vår egen del.
For eksempel mener vi at hele befolkningen bør ha tilgang til desentraliserte psykiske helsetjenester. Kort reisevei, rask tilgang og tilpasset lokale forhold og behov.
Samtidig så mener vi at et av de viktigste rekrutteringsverktøyene i ansettelsen av våre medlemmer, er å kunne tilby robuste fagmiljøer. Hvordan rimer det kartet med terrenget? Hvor mange robuste fagmiljøer er det plass til i Norge, sammenliknet med størrelsen på vårt langstrakte land?
Ingen reform i sikte
Det er kanskje noen som vil peke på at en kommunereform hadde løst mye av dette. Akademikernes rapport Størrelsen teller peker på det.
Fremlegget fra kommuneforsker Geir Vinsand på Psykologforeningens lederkonferanse i 2021 gjorde det samme. Sistnevnte konkluderte bastant at en kommune med mindre enn 20 000 innbyggere neppe kunne opprettholde et tilstrekkelig tilbud til sine innbyggere.
Men Psykologforeningen har ingen politikk på kommunereform, og Stortinget viser hittil ingen vilje til å forsøke en ny endring på kommunekartet. KS konstaterer alltid at «Det eksisterende antall kommuner er det riktige antallet kommuner». Så i fraværet av denne løsningen, bør vi se på andre.
Et spisset dilemma er hvorvidt Psykologforeningens politikk bør være at mennesker i distriktene må reise i enda større grad, eller om vi skal jobbe for flere arbeidsplasser i distriktene.
Hvis vi mener at fagmiljøer må være av et visst omfang for å kunne gi gode tjenester og rekruttere kompetanse, taler dette for det førstnevnte.
Hvis vi derimot mener at befolkningen har rett på tjenester i sitt nærområde, må vi godta at våre medlemmer kan bli pålagt arbeidssteder eller arbeidsmetoder som gjør dette mulig.
Psykologforeningen kan svare
Sentralstyret i Psykologforeningen diskuterte for noen år siden muligheten av å utvikle et «bærekraftskart» for psykiske helsetjenester. Grunntanken var at vi burde kartlegge eksisterende behov og tilbud innenfor psykisk helse for å se hvor utfordringene var størst.
Foreningen hadde da ikke kapasitet til å følge opp ideen, men den bør være med oss videre.
Løsninger som svarer på økende helsebehov i distriktene, bør være særdeles velkomne hos myndighetene og kan gi oss gjennomslag. Men da må vi tåle å gjøre avveiinger, prioriteringer og ikke vike unna dilemmaene som krever å velge et alternativ som kommer med nedsider.
Selv mener jeg det finnes et stort potensial i helsefellesskapene, hvor regjeringen har lagt ressurser til felles prosjekter mellom sykehusene og kommunene, da jeg tror det er uunngåelig at sykehusene må ta et større ansvar i noen deler av landet.
KOMPIS-prosjektet i Nord-Hordaland var et slikt eksempel, med psykologer som hadde spesialiseringsløp på tvers av kommuner og sykehus.
Slike initiativer gir fagmiljø og faglig utvikling, samtidig som det er gunstig for både befolkningen og tjenestene. Men det krever at våre medlemmer flytter på seg – ut av byene og til distriktene, i hvert fall i en periode av deres karriere.
Selv om KOMPIS-prosjektet ikke ble videreført, vet vi at det er mange samarbeidsparter som fortsatt er interesserte. Det taler for et nytt fremstøt for initiativer over denne lesten.
Man kan ha en politisk målsetning om god distriktspolitikk og spredt bosetning, men man kan ikke nekte for en aldrende befolkning og en tydelig sentraliseringstendens. Da må løsningene vi tilbyr reflektere virkeligheten, slik at medlemmer kan bidra til bærekraftige tjenester.