Kunstig intelligens har kommet for å bli som en del av vårt teknologiske arsenal. Mulighetene ved det er nærmest utallige.
Likevel er det god grunn til å stoppe opp ved hvert steg av veien vi er på for å drøfte hva som blir truet og tapt. Særlig gjelder dette der generativ KI ikke bare overtar rent praktiske oppgaver, men også kreative, skapende handlinger.
NRK satte nylig søkelys på hvordan generative KI-modeller lærer av og benytter illustratørers arbeid for å så erstatte virket deres. I en kommentar i Morgenbladet med lignende problemstilling, siteres den japanske animatøren Hayao Miyazaki etter at han for en tid tilbake ble presentert med KI-genererte animasjonsklipp: «Jeg føler sterkt at dette er en fornærmelse mot selve livet.»
Jeg mener generativ KI utgjør en trussel mot vår kollektive kreativitet, og at vi gir slipp på sentrale deler av vår menneskelighet når det erstatter våre personlige, kreative impulser og kunstneres virke i kulturen. Dette er en idé vi finner støtte for i psykologisk teori og en rekke aktuelle samfunnsdiagnoser.
Det kreative mennesket
Den britiske psykoanalytikeren Donald Winnicott var lidenskapelig opptatt av lekens betydning for barnets utvikling. Han forsto barnets evne til fantasi og symbolisering som sentralt i dets psykiske utvikling, og mente at kreativitet, i alle dens former, er en forutsetning for å oppleve livet som meningsfullt.
Mennesket er kreativt til den grad det kan forholde seg lekent og åpent til sin subjektive verden, fremfor å bare ta del i den objektive ytre verden. Slik kreativitet eksisterer i oss alle, ikke bare i kunstnere, artister eller skuespillere. Den kommer til uttrykk i små og store handlinger: et dikt til den man er forelsket i, en norsk stil med et personlig innhold, en enkel gitarmelodi.
Mennesker med depresjon vil kjenne igjen hvordan tap av slik lek og kreativitet ofte er langt verre enn tilstedeværelse av tristhet og sorg. Å utflagge små og store kreative prosjekter til generativ KI er å fjerne muligheter for å for å leke og skape, muligheter for at vi selv og andre kan verdsette våre indre ressurser og menneskelighet.
Kreativitet er ikke bare et fundamentalt utgangspunkt for menneskets psyke. Vi når også høyere former for bevissthet omkring oss selv, andre og omverdenen gjennom kreativt engasjement.
Den eksistensielle psykoterapeuten Rollo May beskrev en form for «hverdagsbevissthet» de fleste av oss stort sett fungerer i, preget av rutiner og automatiserte handlinger. Tidvis kan denne likevel gi vei for det han kalte «kreativ bevissthet» der vi forholder oss til eksistensen som et rikt og engasjerende sted.
Våre kreative impulser og handlinger baner vei for slike tilstander, der vi overstiger det umiddelbare og rutinepregede, og føler at vi lever. Vi skaper, fremfor å bare være skapninger.
Samfunnsdiagnosene
Gjennom å overta eller avkorte våre kreative impulser, kan KI øke avstanden mellom oss og denne kreative bevissthetsformen. Fra å ha vært aktive skapere blir vi passive redigerere og innsettere.
Historikeren Christopher Lasch mente at ved å oppgi våre individuelle krefter til store selskaper, eksperter og teknologi, opplever mennesket seg på et ubevisst nivå ufullendt og ydmyket. Det føler en ubevisst selvforakt, som dekkes til med skjøre og oppblåste selvbilder. Fremfor å hente sin selvfølelse fra sine indre skapende krefter, hentes den fra ytre og mer overfladiske kilder som kropp, økonomi og gruppetilhørighet.
Konsekvensen er en kultur vendt bort fra det indre, nære og menneskelige, over til det ytre, overfladiske og kunstige.
Man kan innvende at teknologi som KI bare er et nytt verktøy for å øke muligheten for kreative uttrykk. KI kan kanskje øke bredden i vår kapasitet til å produsere, men ikke dybden i vår evne til å skape. Tradisjonene som fører oss dypere inn i vår menneskelighet har dessverre dårlige livsvilkår i den moderne kulturen.
I tråd med det man har beskrevet som en avfortryllelse av verden, har vi blitt mer opptatt av å kontrollere og produsere enn å skape og la oss begeistre av det som er skapt. Generativ KI sitt inntog i den kreative sfæren må forstås som siste skrik i denne trenden.
Generativ KI kan også forstås som et bidrag til det sosiologen Hartmut Rosa kaller akselerasjon: alt som kan gå fortere skal gå fortere, uten at vi nødvendigvis får det bedre med oss selv. Hans resept mot slike utviklingslinjer er det han kaller resonans, en følelse av vitalitet som oppstår når vi aktivt engasjerer oss med noe annet som er genuint i en selv, i andre mennesker eller i omverdenen. Resonans er alt som bidrar til å gjøre oss mer menneskelige. Å både utøve og verdsette menneskelig kreativitet må forstås som en del av dette.
Rosa påpeker at den kapitalistiske konsumkulturen til og med kan gjøre «lengselen etter resonans om til et varebegjær». Jeg vil argumentere for at generativ KI bidrar til dette ved å skape imitasjoner av resonans. Det er «som om» det er vakkert eller meningsfullt.
Jeg bekymrer meg for at resonansevnen vår står i fare for å bli sløv, og at vi vil begynne å forveksle imitasjonen med den ekte varen, uten å oppdage at vi stadig blir mer fremmedgjorte for oss selv og det som er genuint, det som er ikke-kunstig.
«Som om» blir plutselig «godt nok,» og vårt eget kreative potensial – så vel som våre kunstnere, forfattere, musikere og så videre – blir ikke tilstrekkelig verdsatt.
Hvor vil vi, og hvem bestemmer veien dit?
KI er altså ikke bare en «fornærmelse mot livet». Det er en trussel mot sentrale deler av vår menneskelighet, godt innpakket i spennende, morsomt og nyttig papir. Om det er mer nyttig enn skadelig vil tiden vise, men hva tiden viser vil også avhenge av hva det er vi grunnleggende sett verdsetter: vår evne til å skape, eller vår kapasitet til å produsere.
Jeg bekymrer meg for at dette valget tas for oss av mektige selskaper og markedslogikk, som er mer interessert i profitt enn i vår menneskelighet og kreativitet.