Hjemme hos meg er det et håndmaleri som portretterer en ung kvinne som ser ut i horisonten. Uttrykket hennes er tvetydig. Går du imidlertid nært på, ser du at det renner tårer ned kinnene hennes. Mindre tvetydig nå. Dette er en kvinne i smerte. I lidelse.
Men maleriet er mer enn det du ser på overflaten. Gå nærmere. Demonter rammen.
På baksiden er det håndskrevet en beskjed fra kunstneren. Det er en personlig takk til psykologen som hjalp henne med å finne tristheten sin igjen.
Maleriets sanne mening kommer fram. Bildet viser smerte, men nå ser du kanskje også noe nytt i blikket til kvinnen. En form for ro. Kunstneren portretterer ikke lidelse, men sin egen frigjøring.
Kunstneren er anonymisert. Hun representerer pasientene jeg møtte på seksjon for basal eksponeringsterapi (BET), et spesialisert behandlingstilbud for mennesker med alvorlige og sammensatte psykiske helseutfordringer. Utfordringer som kom til uttrykk i alvorlig selvskading, dissosiasjon og psykose. Ofte stemplet som «behandlingsresistente», har denne pasientgruppen omfattende erfaringer med tvang, innleggelser, belter og medisiner mot sin vilje.
Du kan kanskje stusse over kunstnerens frigjøring. Følelsen tristhet er tross alt så banal, så allmennmenneskelig. Mens dissosiasjon og psykose – det er så avvikende. Konsekvensene er store uten behandling.
Kunstnerens møte med helseapparatet var preget av dette. Hun var utsatt for omfattende tvang, i sine mest sårbare og vonde livsøyeblikk gjennom tiår. Ikke fordi helsevesenet ville henne vondt, men fordi bildet hun hadde malt var så skremmende for dem rundt henne.
I beste mening hadde medisiner og reimer blitt forsøkt, selvråderett fjernet. Bildet ble mørkere og mer skremmende. Til slutt hadde hun blitt fortalt at hun ikke ville hjelpes, hun var en sånn som måtte «tas vare på». Hun hadde begynt å tro det selv.
Kunstneren var på vei til å bli en av de mange: De som, tross helsehjelp i bøtter og spann gjennom årevis, bare fikk det verre. Når helsehjelpen ikke hjalp, grep helseapparatet til kontroll og sikring. For mange førte erfaringene i helseapparatet til mer lidelse. Mer utagering, mer symptomer. Som igjen førte til mer tvang. Sånn fortsatte spiralen av lidelse og kontroll.
NRK-serien «Psyk» forsøker i disse dager å rette søkelyset mot denne særlig marginaliserte gruppen mennesker blant oss. Dessverre går serien også langt i å underbygge illusjonen om at mer av det samme er svaret.
Flere fleksible, oppsøkende helsetjenester (FACT) presenteres som én av løsningene. FACT er en idé om hvordan organisere hjelp til de som sliter mest, og utprøvd med god effekt i Nederland. Dersom man ikke følger modellen, kan man ikke si at man gir FACT-behandling. Organisering, bemanning, geografi, kompetanse og hvilke andre tjenester som finnes lokalt gjør at tjenester med samme navn varierer enormt i praksis. Dersom forutsetningene for å følge modellen ikke er til stede, er det uredelig å hevde at pasienten får behandlingen som navnet insinuerer.
Jeg jobber selv i denne tjenesten, men min arbeidshverdag er ganske annerledes enn det du får sett på TV-skjermen. Det er svært stor forskjell på tjenestene i Alta og gamle Oslo. Når vi snakker om å bygge opp mer av noe, må dette noe være definert og gjennomførbart. Dette hopper «Psyk» pent bukk over.
En annen løsning serien fremmer, er å gjøre tvang mer tilgjengelig. I denne sammenhengen omtales «samtykkekompetanse» nærmest som en hemsko for hjelp dersom pasienten er vurdert samtykkekompetent. Kort sagt: så lenge du er i stand til å forstå og vite hva du takker ja eller nei til, så skal du få lov til det med mindre du er til nærliggende og alvorlig fare for deg selv eller andre. Selv når dette er en – sett fra utsiden – uklok beslutning. Dette er et viktig menneskerettighetsprinsipp, men også en kjent klagesang blant enkelte fagfolk og politikere.
Nå er lovendringer på trappene, der samtykkekompetanse blir utfaset som begrep. Mitt inntrykk etter å ha lest lovendringene er at ingenting egentlig kommer til å endre seg i praksis. Samtidig vaskes språket på en måte som svekker kravene om grad av sikkerhet når helsepersonell vurderer om pasienter er i stand til å si ja eller nei til behandling.
Jeg mener dette svekker rettssikkerheten for pasienter som blir underlagt tvang. Tvang ble ikke redusert når vurdering av samtykkekompetanse ble innført som nødvendig for tvunget psykisk helsevern i 2017. Jeg tillater meg å tvile på at lovendringene nå vil gi mindre tvang, færre alvorlige hendelser eller bedre pasientforløp i framtiden. Selv om dette er argumenter som er brukt for å forsvare lovendringene.
Hvordan skal vi liksom redusere tvang så lenge ingenting annet endrer seg? Eller når det endrer seg til det verre. På tjue år er antall døgnplasser i psykisk helsevern nær halvert, et punkt som riktignok blir adressert i «Psyk». Det skjer også parallelt med økende behov og henvendelser i de polikliniske og oppsøkende tjenestene. En vekst som ikke har medført tilstrekkelig vekst i ressurser.
Det sier seg selv at færre ressurser på flere oppgaver gir overbelastede tjenester. Men problemet stikker dypere. Helsepersonell har ikke bare mer å gjøre. Styring av helsetjenester handler overveiende om tellemål – slik som ventetid eller timeantall.
Det vi ikke måler, er det som faktisk betyr noe for behandlingens kvalitet. For eksempel om behandling er tydelig forankret i forskning. Eller om helsepersonell blir sett, vurdert, målt og aktivt trener på spesifikke ferdigheter som må mestres for å levere behandling. I psykisk helsevesen er slike kvalitetsindikatorer forbeholdt spesialiserte tilbud, slik som BET eller firedagers-modellen. Tilbud som er få og langt mellom.
Majoriteten av de som sliter, må ta til takke med en god dose folkevett fra helsepersonell som gjør så godt de kan. Ofte blir tverrfaglighet til «tverr faglighet», der alle drar i forskjellig retning.
Tilbake til kunstneren. Alt i alt var hun en av de heldige. Hun møtte en tjeneste som fokuserte på kvalitet framfor å jage tellemål og kontroll. Kunstneren fikk et rom for det avvikende helt til det øyeblikket det avslørte seg som noe fellesmenneskelig. Det frigjorde henne.
Evalueringer av BET har vist nedgang i villet egenskade, bruk av tvangsmidler og antall liggedøgn på tvang for pasienter i tjenesten. Parallelt med mindre medisinbruk for mange. Flere som har gjennomgått behandlingen lærer seg å leve med sine plager på måter som gir dem mulighet til å delta i samfunnet på lik linje som deg og meg. Bevisene for at det går an å lykkes, selv om det ikke hjelper alle.
Skal vi kunne hjelpe mennesker som kunstneren kreves det mer kvalitet, både på døgnpostene og videre oppfølging i etterkant. Likevel avvikles BET i disse tider som et eget døgntilbud. Slik forsvinner enda mer av kvaliteten i døgnbehandlingen i Norge med et pennestrøk. Døgninstitusjonene blir mer sikring og oppbevaring. Medisiner prioriteres for sin evne til å dempe støy i sjel og system.
Kanskje blir det flere senger på en akuttpost et sted, der flere som kunstneren kan få slukket sjelelige branner en skakket stund. Vi som jobber på utsiden får oppdraget med å holde pasientene ute av sengene.
Gjerne med merkelapper og medisiner. Gjerne underlagt tvang. Mer av det samme. For kvalitet i behandling viker til stadighet til fordel for et lite øyeblikk av kontroll.
Kontroll over disse brysomme blant oss.