De har frekkhetens nådegave når nevromangfoldsbevegelsen i et oppslag i Psykologisk.no etterlyser en unnskyldning fra atferdsanalytikere generelt og Early Intensive Behavioral Interventioan (EIBA) spesielt for å gi behandling til barneautister.
De har lenge kalt behandling av barneautisme for autistisk konverteringeterapi, sier de, og sammenligner behandlingen med konverteringsterapi for homofili. Det etterlyses en grundig oppvask i psykiatrien, og en ny forståelse av autisme.
«De tar ikke hensyn til nervesystemet vårt», sier de. Og atferdsanalyse fokuserer mer på atferdsendring enn forståelse, og en manglende tilpasning til autistisk nevrologi.
En modell for traumeforståelse
Nevromangfold Norge er en selvoppnevnt interesseorganisasjon for folk som føler at de ikke blir forstått av samfunnet.
De hevder at de er mer sårbare for stress og «har et smalere toleansevindu» enn andre mennesker.
Det ser ut til at de har snappet opp psykologene Dag Nordanger og Hanne Cecilie Braaruds modell for den optimale aktiveringssonen i boka Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi (Fagbokforlaget, 2017).
Modellen visualiserer at aktiveringsnivå over toleransevinduet (hyperaktivering) fører til kroppslig mobilisering, med uro, aggresjon, impulsivitet og kaos, mens et aktiveringsnivå under toleransevinduet (hypoaktivering) innebærer immobilisering som nedstemthet, tomhet, nummenhet og handlingslammelse.
Toleransevinduet er en modell for å forenkle forståelsen av kroppens alarmsystem som følge av traumeerfaringer.
Jeg vet ikke hva Nordanger og Braastad mener om nevrodivergensbevegelsens okkupasjon av modellen til deres formål. Man skal som kjent være varsom med å anvende modeller til bruk på ett område, ukritisk på et annet.
Autistisk nevrologi
Det er uklart hva nevrodivergensbevegelsen mener med autistenes nevrologi. Det kan synes som at de tror at deres atferd oppstår i, og forklares av hjernen alene, og at vi dermed må respektere dens egenart.
Men nevrobiologien påstår ikke at atferd oppstår og forklares i hjernen alene. All atferd forstås som en kombinasjon av nevrobiologiske prosesser og påvirkning fra omgivelsene.
Denne påvirkningen har atferdsanalyse et begrepsapparat for, meget kort oppsummert som seleksjon av atferd ved sine konsekvenser, kalt forsterkning (av sannsynlighet for gjentagelse av atferden).
Den nevrobiologiske forklaringen på forsterkere er nucleus acumbens, også kalt belønningssenteret, som produserer dopamin, kroppens eget rusmiddel.
Dopamin får personen til å gjenta den atferd som førte til dopaminproduksjon. Den forsterker sannsynligheten for gjentakelse av atferden, som er definisjonen på en forsterker (eller seleksjon av atferd ved sine konsekvenser om man vil).
Medlemmene av nevrodivergensbevegelsens atferd påvirkes på samme måte, og er derfor tilgjengelig for modifisering som hos andre.
Hjernen er bruksavhengig
Og det geniale med hjernen er at den er bruksavhengig, slik at påvirkning fra omgivelsene også påvirker hjernens utvikling, spesielt i barneårene, men også senere i utviklingen.
Bare 15 prosent av hjernens 100 milliarder hjerneceller er oppkoblet ved fødsel. De første årene etter fødsel kobles det opp 250 000 nye hver time, som følge av erfaringene fra omgivelsene.
Det er derfor av vital betydning at omsorgspersonene greier å gi barnet gode erfaringer. Men det er i denne perioden at hjernen er mest påvirkelig, og barnets utvikling har størst potensial. Autisters hjerne er også bruksavhengig. Early Intensive Behavior Intervention (IEBI) benytter denne kunnskapen til å gå tidlig inn med behandling.
Et terapiforbud er meningsløst
Alt dette hopper nevrodivergensbevegelsen bukk over. I den leiren eksisterer ikke den bruksavhengige hjernen, og deres atferd en konstant størrelse som de vil ha i fred.
Barneautistene skal ikke få nyttiggjøre seg den kunnskap vi har om barns potensial for utvikling. Hvis nevrodivergensbevegelsen en gang begriper dette, er det de som må be de autistiske barna om unnskyldning.
Når det gjelder forbud mot konverteringsterapi på homofile, er dette en politisk beslutning. Jeg vil tro at alle atferdsanalytikere støtter denne beslutningen og støtter selvfølgelig folks rett til å elske hvem man vil.
Et forbud mot behandling av barneautisme er imidlertid meningsløst. Det er sterke faglige og forskningsmessige begrunnelser for at denne pasientgruppen bør ha tilgang til effektiv behandling.