Behovet for å stoppe og tenke er desto større når vi lever midt i en digital revolusjon. Den påvirker blant annet geopolitikk, samfunnsøkonomi og arbeidsmarked – og vil også påvirke både pasienter og psykologer direkte.
Vi er allerede i gang
Kunstig intelligens (KI) er et tema som både Psykologforeningen og Akademikerne har satt fokus på den siste tiden.
I Psykologforeningen har vi arrangert foredrag for vårt sentralstyre, og Akademikerne har hentet inn tre av Norges fremste på området for å gi sine betraktninger til organisasjonen.
Samtidig har ikke Psykologforeningen en tydelig politikk på området.
Det vil si, vi har vår policy «Bruk av digitale verktøy i psykologisk behandling», men den omhandler primært psykoterapi via digitale flater, og veiledet internettbehandling. Dette var en nødvendig politikkutvikling under pandemien, men den er allerede ganske utdatert.
Digital behandling er allerede noe som tilbys og forventes de fleste steder. Og det er noe av utfordringen på dette området, det går rasende fort.
Et vilt potensial
Det er smått utrolig hva man får til på vårt felt med kunstig intelligens- allerede.
La meg gi et eksempel: Det er allerede utviklet algoritmer og programvare som kan identifisere en fremtidig manisk eller hypoman episode hos mennesker med bipolar lidelse, mange uker i forveien.
Dette gjøres ved å analysere stemmen og talen til mennesket. Det er langt forbi hva erfarne klinikere får til.
Grunnen til at dette ikke er rullet ut, er hensyn til personvern, lovverk og regulering – det er disse som står i veien, ikke teknologien.
Vi gjør også klokt i å se hvordan befolkningen allerede forholder seg til kunstig intelligens, om vi skal vurdere effekten det kan ha på vårt felt. Mennesker bruker allerede KI som rådgiver, ikke bare i jobbsammenheng, men knyttet til personlige forhold – inkludert psykiske problemer.
Mennesker forholder seg også til KI som en person. Vår tendens til å personifisere objekter, som barn, men også i voksen alder, gjør seg gjeldende også her. Mange beskriver en sterk trang til å takke KI når det har levert et ønsket resultat. Så kanskje veien er kort til å personifisere KI som en terapeut.
Den nye psykologen?
De ivrigste forkjemperne for KI spår at vi når kunstig generell intelligens, det vi si kunstig intelligens som ligner menneskelig intelligens, innen 2029. De fleste spår senere. Men inntil det, så er ikke KI den nye psykologen.
Selv kunstig intelligens er klar på sine begrensninger. Bare spør KI selv:
«Kunstig intelligens kan tilby støtte som samtaleverktøy og bidra med analyser, men mangler empati, menneskelig innsikt og evne til etisk vurdering. Derfor kan den ikke operere som en selvstendig psykolog, men kan være et supplement i terapeutisk arbeid under tilsyn.»
Det er jo selvinnsikt fra KI, selv om jeg ville føyd til ytterligere utfordringer.
For det første kompleksiteten i diagnostisering av psykiske lidelser, med helt forskjellige årsakssammenhenger, sykehistorier og individer som alle tilfredsstiller den samme deskriptive diagnosen.
For det andre, så mangler KI evne til å forstå eksterne forhold. Den vet ikke hva sollys er, eller hvordan det føles på huden. Vår ytre verden er den totalt fremmed.
For det tredje, så er KI bygd for å være brukervennlig. Det vil si «pleasing». Psykologisk behandling krever muligheten til å utfordre og endre, noe KI strever med. Og sist, men ikke minst, KI har sine egne «psykologiske utfordringer», som for eksempel tendensen til å hallusinere informasjon.
Så da kan vi vel bare puste ut, lene oss tilbake og jobbe på som før?
Krav om endring
Jeg tror ikke vi kan forvente at vi forblir uberørt av kunstig intelligens, selv om den ikke kan erstatte oss. Denne teknologien har så store muligheter at både myndigheter og befolkningen kommer til å forvente at den tas i bruk på hensiktsmessige måter så fort som mulig.
Allerede nå ser vi at «tale til tekst» rulles ut i helseforetak, med journalnotater forfattet av kunstig intelligens basert på et opptak av samtalen. Som selvfølgelig må revideres og godkjennes av en menneskelig behandler. Dette har potensial for stor tidsbesparelse i en presset tjeneste og det gjør at vi kommer til å se flere liknende initiativer.
Utviklingen kommer til å gå enda raskere i privat sektor. Ettersom befolkningen venner seg til å bruke KI, så kommer de også i større grad til å forvente at KI er integrert i ulike tjenester, eller de kommer til å bruke KI til å velge eller kvalitetssikre tjenester. Det er derfor det er så viktig at det er en styrt utvikling.
Med lov skal landet bygges
Det klart viktigste arbeidet knyttet til kunstig intelligens, er regulering. Hva kan KI brukes til? Og hvordan? Hvordan behandles opplysningene? Hvem har ansvaret for eventuelle feil?
Her ligger EU langt fremme, og Norge legger seg tett opp til dette arbeidet. Dette er i motsetning til for eksempel USA, som bevisst velger å ikke regulere, for å stimulere teknologisk utvikling.
Så kan man spørre seg hvilken effekt det europeiske og norske lovverk vil ha, når alle selskapene er amerikanske. Dette reiser flere spørsmål, men det får bli en diskusjon for en annen anledning.
Det sentrale poenget er at helsetjenester må komme med ansvar. Ansvar for kvalitet, og ansvar for feil. Her vil befolkningens forventning om at disse elementene ivaretas, være sentralt.
Måten vi forvalter dette i dag, er at ansvaret ligger delt mellom det enkelte helsepersonell og tjenestene de jobber i. Helsetilsynet kan påpeke feil og ilegge sanksjoner på tjenestene eller det enkelte helsepersonell. Men hvem har ansvaret hvis feilen gjøres av en algoritme? Dette er spørsmålet som foreløpig løses ved at alt som gjøres av KI fortsatt skal godkjennes av helsepersonell.
Vi bør jobbe for at dette kravet består, både i de offentlige tjenestene så vel som de private. Et grelt eksempel på det motsatte finner man i nevnte USA, hvor man har satt opp KI-baserte helsetilbud for spiseforstyrrelser, uten noe helsepersonell involvert i tjenesten. Det er denne utviklingen vi må unngå.
Forlengs inn i fremtiden
KI har åpenbart en rolle å spille – allerede nå knyttet til folkeopplysning og tjenesteutvikling. Men hva bør være utviklingen videre?
Jeg mener at vi er åpenbart tjent med å ta eierskap til dette temaet. KI er kommet for å bli, og en innbitt motstand blir som å insistere på papirjournaler når datamaskinen gjorde sitt inntog.
Men hva slags eierskap? Hvilken rolle skal medlemmer og foreningen spille? Aller fremst så mener jeg at medlemmer bør engasjere seg i utvikling, testing og benyttelse av nyvinninger på dette feltet.
Psykologforeningen har ikke kapasitet eller kompetanse til å skulle være en spydspiss på temaet, selv om jeg tror vi gjør klokt i å bygge opp også vår kompetanse internt. Med det så kan vi utgjøre en viktig forskjell som bistand, rådgiver – og om nødvendig et korrektiv – til myndigheter, tjenester og medlemmer i utviklingsarbeidet.
Med en slik rolle kan vi opprettholde vår tilnærming av å være konstruktive og fremoverlente, også i møte med en teknologiutvikling som kan oppleves overveldende og til tider skremmende. Det gagner ikke bare profesjonen, men også pasientene – og hele samfunnet.
For ordens skyld – jeg har skrevet denne teksten selv. KI har kun bidratt med sitatet og litt språkvask. Men det at det er behov for å presisere dette, sier sitt om hvor langt vi allerede har kommet.