Siden ADHD-diagnosen oppstod som fenomen, har diagnosen, samt forståelsene av hva symptomene skyldes, vært dypt forankret i medisinske forståelsesrammer.
ADHD har blitt forstått som noe biologisk, arvelig og nevrologisk, men årsaksforklaringer har variert gjennom tidene. Fra hjerneskade, til anomalier i hjernestrukturer og ubalanse av nevrotransmittere.
Utbredte misforståelser om at personer med ADHD reagerer ulikt på medisiner enn personer uten ADHD, har videre kommunisert at det må foreligge betydningsfulle medisinske årsaksforklaringer.
Til dags dato har man ikke lykkes i å finne noen årsak til denne samlingen av personlige trekk og atferdsmønstre. Videre har den rådende forståelsen av ADHD som en psykiatrisk forstyrrelse, blitt utfordret av et utall alternative forklaringsmodeller.
I takt med en drastisk økning i diagnostisering og medisinering av barnepopulasjonen er behovet for å vite hva vi faktisk behandler mer presserende enn noen gang.
En diagnose på gyngende grunn?
Det påvises flere sammenhenger som forbinder ADHD-symptomer med langt flere forhold enn de medisinske: skolereformer som stiller høyere krav til sittestilling og konsentrasjon, tidligere skolestart og påfølgende krav som ikke er tilpasset umodne barnehjerner, mindre fri lek i barnehagene, økende digitalisering og færre arenaer å trene opp konsentrasjonsevne og utholdenhet på, er noen av dem.
Det er også sammenheng mellom kosthold og ADHD-symptomer, og ikke minst mellom hvilken måned man er født og sannsynligheten for å få en ADHD-diagnose. Desemberbarn blir oftere diagnostisert. Det betyr at man potensielt diagnostiserer umodenhet.
Det er en opphopning av ADHD i enkelte skoleklasser, og det stilles spørsmål om hvorvidt «folkeopplysningen», kanskje oftere feilopplysning gjennom sosiale medier, får ungdommer til å kjenne mer etter om de kan passe inn i de elastiske beskrivelsene av ADHD.
Diagnosekriteriene har med årene dessuten blitt revidert slik at diagnosen favner stadig flere. Gjennom flere varianter av ADHD, herunder ADD, og mindre strenge diagnosekriterier, er det nå et høyere antall barn av de som utredes som oppfyller kriteriene til diagnosen enn for noen år tilbake.
Slike sammenhenger og tendenser kan ha bidratt til å svekke troen på ADHD som en medisinsk tilstand og som en nevropsykologisk forstyrrelse.
«Alle brikkene falt på plass»
Det er ikke vanskelig å forstå hvordan en slik diagnose kan bli en livsnødvendig forklaringsmodell for individene som får denne merkelappen.
Diagnosen gjør at brikkene faller på plass, utfordringene i livet har en årsaksforklaring, ansvaret for manglende mestring kan tilskrives fire bokstaver – istedenfor å ansvarliggjøre hele systemet rundt barnet.
Løsningen kommer innkapslet og kan svelges med et glass vann. Men når løsningen på et problem kommer i pilleform istedenfor politiske endringer, eller endringer av samfunnets krav og (urealistiske) forventinger til barn og unge, er det kanskje ikke så rart at legene føler seg malt inn i et hjørne, og at Ritalin er i ferd med å bli like utbredt som Sanasol.
Å forkaste en livsløgn
De samfunnsmessige forklaringsmodellene er ofte mer sammensatte enn de medisinske og de krever mer komplekse løsninger. De er mer ubehagelige og provoserende, spesielt for individer som har fått diagnosen eller fagfolk som baserer seg på en medisinsk forståelsesramme i deres yrkesutøvelse.
Det er videre sjeldent at de komplekse samfunnsmessige forklaringsmodellene kommuniseres til pasienter eller generelt tematiseres i samfunnsdiskurser om ADHD.
Å stille spørsmål ved selve fundamentet for ADHD-diagnosen innebærer å potensielt forkaste manges livsløgn. En livsløgn er nødvendig for opprettholdelse av egen identitetsforståelse. Ved å stille spørsmål ved ADHD-diagnosens legitimitet risikerer man å pirke borti menneskers eksistensielle og mest sårbare kjerne.
Et nødvendig ubehag?
Dersom fagfolk opplever praksisen i psykisk helsevern som bekymringsfull og/eller samfunnsmessig problematisk, har de en fagetisk plikt til å belyse dette.
Når barnepsykiaterne i deres kronikk i Aftenposten 1. september presenterer deres bekymring for økende medikamentbruk av amfetaminpreparater hos barn og unge, og stiller spørsmål omkring dagens behandling av ADHD, utfører de et viktig samfunnsansvar.
LES OGSÅ: – Faren for overbehandling av ADHD er nok mindre enn man frykter (+)
For at fagfeltet skal utvikle seg, og for at praksis skal basere seg på premisser som er forankret i etablerte kunnskaps- og forskningsfelt, må fagfolk tidvis stoppe opp og stille de upopulære spørsmålene. Å sette søkelys mot hull i kunnskapsgrunnlaget som en praksis beror på er ubehagelig.
Likeledes er det ubehagelig å frata pasientene deres livsløgn, spesielt dersom man selv har vært med å servere livsløgnen i utgangspunktet. Kanskje dette ubehaget likevel er et nødvendig ledd i en viktig endringsprosess av praksisen innen psykisk helsevern for barn og unge.
LES MER:
Forsker om «hvit støy»: – Et interessant alternativ til ADHD-medisinering (+)
At du er ukonsentrert betyr ikke at du er uintelligent (+)
Er det ADHD eller er det ikke ADHD? (+)
Dette er Alexanders to personligheter: – Jeg tror Solan og Ludvig lever i oss alle (+)