Mellom 2019 og 2021 ble det solgt omtrent 3,5 millioner smartklokker og aktivitetsmålere i Norge, og det ser ikke ut til å ha avtatt de siste to årene. I tillegg har svært mange lastet ned en eller flere av de over hundre tusen helseappene som finnes. Det betyr at store deler av den norske befolkningen er svært fortrolige med teknologiske og digitale helse-verktøy, der enorme mengder data genereres daglig.
Smartklokker og aktivitetsmålere føyer seg inn i rekken av ting som kan kobles på internett, sammen med smarthytta eller smartbilen. Tingenes internett. Og de er ofte basert på kunstig intelligens (KI) og maskinlæring.
Fire typer wearables
Smarte klokker, aktivitetsmålere og lignende enheter som har smarte sensorer og styres av smarttelefonen, kalles wearables. Wearables kan enkelt sagt deles inn i fire kategorier:
- På kroppen – enheter festet direkte på kropp eller hud
- Nær kroppen – enheter nær kroppen uten direkte kontakt med kropp eller hud
- I kroppen – teknologiske implantater
- Teknologiske tekstiler – tekstiler som har sensorer og lignende integrert
I tillegg er det en spennvidde på hva disse kategoriene og verktøyene er kapable til, fra enkle og rimelige smartklokker til mer avanserte utgaver, samt smarttelefoner, apper og enheter basert på KI.
Det er ulike meninger om hvorvidt man kan stole på wearables i hverdagen og i forskning, om de skaper tilsiktede effekter som for eksempel bedre innsikt i egen helse eller utilsiktede bieffekter som for eksempel stress eller fear of missing out.
Forskningen så langt
Et annet spørsmål er om man kan stole på dataene som registreres, enten de skal brukes i hverdagen eller i forskning. Wearables, apper og andre verktøy varierer i kvalitet, og man bør være årvåken for å vite hva man egentlig måler. Derfor er det viktig å se nærmere på kunnskapsgrunnlaget.
En systematisk gjennomgang viser at måling av hjertefrekvens med smartklokker og aktivitetsmålere kan sammenlignes med elektrokardiografi og bryststropper.
En annen systematisk gjennomgang viser at smartklokke-teknologien oppdager hjertearytmier med høy diagnostisk nøyaktighet, og mener viktigheten av slike enheter kan brukes som screening-verktøy i helsevesenet.
En tredje gjennomgang viser at smartklokker og aktivitetsmålere måler energiforbruk ulikt avhengig av aktivitetstype, men at et akselerometer kan redusere feilmålingene.
En fjerde gjennomgang ser at wearables med integrert KI er et lovende verktøy for å oppdage og forutsi depresjon, men dette er riktignok i sin spede begynnelse og bør nok brukes sammen med andre metoder for å diagnostisere og forutsi depresjon.
En femte viste litt økning i fysisk aktivitet og en liten reduksjon i kroppsvekt ved bruk av aktivitetsmålere.
En sjette viste at bruk av aktivitetsmålere er hjelp til selvhjelp for å forbedre den fysiske formen, og er mer effektivt enn å ikke bruke aktivitetsmåler.
Flere av studiene peker på at wearables gjør det mulig å måle aktivitet og fysisk form i sanntid, over lengre perioder og i kontekster der primærhelsetjenesten ikke når frem, for eksempel i grisgrendte strøk.
Kan spare betydelige kostnader
Ser man så nærmere på smarttelefon-drevne EKG-enheter, viser dette et stort potensial siden det er rimeligere enn en smartklokke, svært brukervennlig og kan festes på mobilen eller puttes i lommen.
Enkelte av disse er godkjente for screening av arytmier, og det er spesielt viktig siden hjerteinfarkt er den nest mest utbredte dødsårsaken på verdensbasis. I Norge er det omtrent 13 000 tilfeller av hjerteinfarkt årlig, i snitt 35 per dag.
Hva sier så kunnskapsgrunnlaget om smarttelefon-drevne EKG-enheter? Kan man stole nok på dataene til å bruke dem i helsetjenesten?
En studie viser at disse enhetene kan brukes til screening og spare primærhelsetjenesten for betydelige kostnader. En annen anbefaler å bruke enhetene til screening av arytmier. En tredje viser at enhetene fungerer svært godt for pasientgrupper i risikosonen. En fjerde viser at enhetene kan oppdage hjerteflimmer med en utmerket diagnostisk nøyaktighet.
En rekke andre studier og kunnskapsoppsummeringer sier det samme. En femte viser til og med at det kan brukes for å måle effekten av medikamenter.
KI som sparringspartner
Disse enhetene, siden man kan putte dem i lommen eller feste dem på mobilen, kan brukes til mer akutte målinger i grisgrendte strøk og andre utfordrende kontekster der det er nødvendig å undersøke hjerterytmeforstyrrelser.
Men hvordan bidrar KI til at vi kan bli mer selvhjulpne i hverdagen?
Helseappene, med sin enorme utbredelse globalt, kan sammen med smarttelefonen, smartklokken og så videre bidra til helsehjelp innen flere områder, ifølge en metaanalyse.
I en annen, som handler om psykologi, ser man at selvhjelp som fenomen fungerer. Selvhjelp med minimal intervensjon fra en behandler har et betydelig potensial i førstelinjetjenesten, mener forskerne.
Sett under ett kan wearables med høy kvalitet, hvis anvendt på en fornuftig måte, bidra til at folk får bedre helseinnsikt, bli mer selvhjulpne og få hjelp til hverdagslige helsespørsmål som en del av førstelinjetjenesten.
Det er mye som tyder på at man kan bli mer selvhjulpen i hverdagen når man har KI som sparringspartner. For eksempel kan smarttelefon-drevne EKG-enheter både gi og få feedback, samt sende målingene direkte til fastlegen for en mer profesjonell vurdering. Sett under ett kan wearables med høy kvalitet, hvis anvendt på en fornuftig måte, bidra til at folk får bedre helseinnsikt, bli mer selvhjulpne og få hjelp til hverdagslige helsespørsmål som en del av førstelinjetjenesten.
Et etisk minefelt
Smarttelefon-drevne EGK-enheter med kunstig intelligens er et område man bør rette blikket mot i fremtiden. Det betyr selvsagt ikke at vi skal undervurdere eller erstatte det eksisterende helsetilbudet, men det kan være et godt tilskudd i vårt langstrakte land der mange bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», der uvær, stengte veier, lang responstid og vanskelige trafikkforhold hindrer fremkommeligheten til nærmeste helsehjelp.
Basert på kunnskapsgrunnlaget og min egen erfaring over 30 år lange erfaring med bruk av pulsklokker, mener jeg at dagens wearables og virkelighet- og sanntidsdataene de genererer, har et omfang, en pålitelighet og en utbredelse man ikke kan ignorere i et folkehelseperspektiv.
Men, bruken av wearables i forskning og helsetjenesten er et etisk minefelt. Først kom GDPR, så kom EUs nye regulativ for kunstig intelligens, men hovedbudskapet er at så lenge årvåkenhet, datasikkerhet og personvern er i førersetet, kan både KI, tingenes internett og smartklokker brukes i folkehelseforskning, helsefremmende arbeid og i primærhelsetjenesten.
Wearables kan være en utstrakt hånd – spesielt i hverdagsfaglige spørsmål – og tidvis også som et supplement når det står om liv og helse. Men det krever at helsesektoren prioriterer profesjonsfaglig digital kompetanse i tiden fremover, slik at denne muligheten kan realiseres og håndteres på en etisk og personvernmessig forsvarlig måte.
Kronikken ble først publisert på UiB sine nettsider. Dette er en forkortet og forenklet versjon.