«Jeg er redd for å bli avslørt», sa hun. Klienten som satt stresset og trippende i klientstolen foran meg. «Jeg er redd de skal oppdage at jeg ikke er så flink som de tror at jeg er» fortsatte hun, og fortalte sin historie om hvordan hun følte at hun lurte kollegene sine, at hun gikk på tå hev og var redd for å en dag bli avslørt.
Uansett hvilke resultater hun oppnådde, hjalp det ikke. Det ble verre. Jo flinkere hun var, jo verre ble det. I tillegg opplevde hun at gode resultater var flaks, tilfeldigheter eller andre eksterne årsaker. Det var aldri helt hennes suksess.
Det ble liksom aldri bra nok. Hun fant aldri ro.
Den perfekte konsulent ble den optimale klient
Hun var på vei opp konsulentstigen. Riktig alder, riktig kledd, og riktig så utbrent og deprimert. Den perfekte konsulent var blitt den optimale klient. Utslitt og sykemeldt istedenfor å bli avslørt.
Dette var for over 20 år siden, og jeg har hørt det hundrevis av ganger siden – redd for å bli avslørt, aldri bra nok, suksess er flaks og ikke ferdighet, problemer med å ta i mot ros og redd for å gjøre feil.
Jeg har stadig vekk grublet over det uten helt å forstå det. Jeg opplever selv mye av fenomenet uten å ha satt navn på det.
Plutselig kom det, over 20 år senere, en ny klient. En ny klient, men i samme form og farge. Redd for å bli avslørt, aldri bra nok, tar ikke i mot ros og problemer med å ta æren for sine suksesser, redd for å gjøre feil. En ekte «bedrager».
Jeg skjønte det helt plutselig: De er fryktstyrte, ikke lyststyrte. «Bedragerne» er redde, ikke bare for å bli avslørt, ikke gode nok, ikke like flinke som andre tror de er, de er også redde for hva de kan bli avslørt som og for det de skjuler. De er også redde for å gjøre feil, noe som kan hindre dem fra å starte og fullføre prosjekter.
De vasser bokstavelig talt i frykt, og frykten styrer dem.
Det kalles bedragersyndromet, og det viser seg å være ganske utbredt og vanlig blant mennesker som oppnår mer enn de selv opplever at de oppnår.
Kjenner du deg igjen? Da lider du kanskje av det mystiske «bedragersyndromet», og du er ikke alene. Mye tyder på at mange sliter med dette.
De har helt rett
Mye er skrevet om bedragersyndromet, men mange ser ikke det helt åpenbare: Folk som sliter med bedragersyndromet har helt rett. De har noe å skjule, de har noe som kan bli avslørt. De bærer på noe som må skjules og flyktes fra. Nemlig noe i seg selv, noe vondt der inne. De er redde for å bli avslørt som den de er.
Jeg tror vi har sett feil vei. Vi vanner feil bedd. Mange tror det er et resultatorientert fenomen med alt for høye krav, og løsningene man lager er basert på disse faktorene. Løsninger som ikke alltid virker, og som til og med kan ha motsatt effekt.
Bommer vi på forklaringene, så bommer vi også på løsningene. Vi bommer på forståelsen og tiltakene.
Fra – ikke til
«Bedragerne» løser ikke problemet, de flykter fra det. Selve fenomenets kjerne er flukten, og behandlerne hjelper til. For «bedragere» mestrer det hele med mer suksess og mer flinkhet, og behandlerne forsøker å hjelpe til med «positivitetsøvelser» og ulike grader av selvros. Reduksjon av krav og forventninger blir også foreslått, hvis man tar et søk på Google.
Men suksess og positivitet hjelper lite, for «bedragerne» drives ikke av et ønske om å oppnå noe. De drives av behovet for å komme vekk fra noe, og suksessen blir bare enda en flukt fra problemet.
Mange «bedragere» vet faktisk at de er flinke, men det tar ikke bort den vonde følelsen de flykter fra. De kan tenke at de er flinke, men de føler det ikke. For mange er flinkhet den eneste løsningen de har og derfor blir «bedragerne» flinkere og flinkere, reddere og reddere samtidig som løsningene forsterker problemet. Roser du en «bedrager», vil du kanskje se det i øynene deres – de smiler ikke?
Verden eldste psykologiske problem
Bedragersyndromet er ikke nødvendigvis negativt, selv om det kan ha mange negative konsekvenser, blant annet slitenhet, utbrenthet, depresjon og sykmelding. Bedragersyndromet leder også til mange positive resultater og konsekvenser, blant annet denne artikkelen.
Det er heller ingen diagnose eller sykdom som må behandles. Et problem er bare et problem hvis det er et problem; lever du godt med bedragersyndromet og dets konsekvenser, så fortsett med det.
Bedragersyndromet er ikke et nytt fenomen. Det kan muligens spores tilbake til første Mosebok i Bibelen der slangen frister Adam og Eva til å spise forbuden frukt, slik de kan bli som Gud – perfekt og feilfri.
Det går ikke som planlagt. Når de spiser eplet oppdager de at de er nakne, sårbare og at de må skjule sin nakenhet.
«Bedragerne» har spist eplet (gjort suksess), håper det gjør dem til guder (perfekte og feilfrie) og at problemet er løst. Likevel gjemmer de seg. Når Gud finner paret gjemt bak en busk, stiller til og med han spørsmålet «hvorfor?».
Det er mange grunner til at «bedragerne» har noe å flykte fra, det er også mange årsaker til at de flykter. Det som går igjen i mange av mine klienters historie, er vonde følelser knyttet til en eller flere opplevelser av å ikke være bra nok eller bli anerkjent, eller følelsen av at det er noe galt med dem.
Episoder som sitter i og som smerter. Noe som har blitt for vondt å møte, og som lindres eller fortrenges når man gjør noe bra. En fortrengning som lindrer, men som gjør det vonde vondere. Og mens tiden går og suksessene samles, vokser det lille vonde spøkelset der inne opp til å bli et stort monster.
For andre så kan denne prosessen ha startet i et lite og sårt øyeblikk de ikke husker en gang. Årsakene kan være flere, men prinsippene er de samme: «bedragerne» flykter fra ubehaget eller smerten gjennom flinkhet, feilfrihet og suksesser.
Løsningen
Det enkleste er ikke alltid det beste, men det virker, og den beste løsningen jeg har funnet på «bedragersyndromet» så langt er enkel i prinsippet, litt krevende å gjennomføre, men nyttig uansett.
For når frykten for det vonde blir flukten fra det vonde, er den logiske løsningen å møte det vonde. Spøkelser forsvinner gjerne hvis du ser dem rett i øynene. Forson deg med deg selv. Å akseptere seg selv, sin historie og å bearbeide vonde opplevelser, forener nåtid og fortid, smerte og glede, dur og moll. Det forener deg.
Ting faller på plass når man blir venn med seg selv, sin egen historie og sine egne opplevelser. Smerten bearbeides, og man oppdager at det ikke lenger er noe å skjule.
«Bedragerne» vil oppleve at det man flyktet fra kanskje ikke var så farlig likevel. Det er først da man slipper fri fra bedragersyndromet og lever mer avslappet liv og kan ha mer fokus på det man har lyst til å oppnå. Det er først da man kan skape resultater basert på lyst og mening.
Og det er da man kan innse at man ikke trenger bedragersyndromet, frykten, presset og de slitsomme prosessene for å oppnå noe. Det er også da man oppdager at man kan være god nok.
Det er først når du aksepterer deg selv, akkurat som du er, at du blir fri fra bedragersyndromet. Aksept er magisk, og i en kamp mellom bedragersyndromet og akseptens magi, vil bedragersyndromet alltid tape.