Fredag 9. juni 2023
Fem dager har gått siden Maiken gikk bort. Det er viktig for meg med åpenhet rundt hennes død. For sannheten er at Maiken tok sitt eget liv.
Men dette handler IKKE om egoisme, feighet, svak karakter eller noen som rømmer fra sine forpliktelser. Noe slikt eller noe som ligner skal aldri forbindes med min Maiken.
Tvert imot hadde hun vært altfor sterk i altfor lang tid.
For det var ikke den Maiken vi alle kjenner og er glad i som tok avgjørelsene mot slutten.
Hun var blitt alvorlig psykisk syk over den siste tiden, og grunnene var mange og sammensatte.
Å være lege i et helsevesen som er under enormt press. Ekstrem arbeidsmengde i høyt sykefravær. Omsorg for alle andre, men på bekostning av seg selv.
Hun kjente at dette ikke gikk i lengden, og tok et valg for sin egen helse og oss i familien.
Hun sa opp sin stilling på Hamar sykehus og skulle begynne i det private fra 1. juni.
Men skammen over å ha etterlatt sine venner og kolleger, i kanskje helsevesenet største krise, tynget henne enormt.
I tillegg manglet det fortsatt tre måneder for å få ferdig spesialiseringen for å bli hematolog.
Så fra 1. mars var det pendling til og fra Radiumhospitalet i Oslo, ofte med overnatting på sykehuset for å få unna arbeidet. Sove et par timer på benker, i stoler, og hvis hun var heldig – på et vaktrom eller pasienthotellet.
Her hjemme måtte hun dra fra oss mens barna sov, og hvis hun i det hele tatt kom hjem, så var de enten allerede i seng eller like før.
Et stort bryllup til høsten som skulle planlegges, noe som selvfølgelig var vår egen feil, og vi skulle kjent våre egne begrensninger bedre.
Utilstrekkelighet og skam. Overfor alt og alle – oss her hjemme, venner og familie, kolleger og pasienter.
Alle.
I alt dette fikk hun store søvnproblemer, noe som igjen ble til selvmedisinering og avhengighet av sovetabletter og etter hvert kombinert med antidepressive legemidler.
Selv om sovetablettene nummet henne såpass til at hun fikk sove noe, jobbet hodet og tankene rundt alt det vonde og håpløse ennå. Siste rest av energi gikk med til å ta på seg et smil og opptre som frisk, for å ikke være til bry.
Summen av alt dette ble den perfekte stormen for at Maiken ble alvorlig psykisk syk. Når både kropp og sinn er tynnslitt viser sykdommen sitt sanne jeg.
Utslitt og på ditt mest sårbare, omsluttet av et mørke som tar fra deg din retning og knebler din rasjonalitet.
Da er tiden inne for å tilby deg en løsning – en forskrudd, forferdelig løsning som man ikke lenger forstår konsekvensene av. Med lovnad om å få slutt på all skammen, smerten, panikken, tankene som aldri slutter å jobbe – at man endelig skal få ro.
Mørket tar så over og leder deg til det uopprettelige.
Hvis det er noe alle vi som kjente Maiken og vi som samfunn for øvrig skal ta innover oss, så er det at det å være psykisk syk er noe man faktisk kan dø av.
Det var NOE – og ikke NOEN som tok fra meg min Maiken.
Den Maiken jeg kjenner, som jeg elsker, som elsket meg tilbake, og som elsket barna sine høyere enn noe annet.
Den Maiken ville leve.
Hun – vår alles kjæreste Maiken – elsket livet og alt det skulle gi.
Hvis du deler mitt syn på psykisk helse. Hvis du som jeg tenker at leger og helsepersonell også er mennesker med menneskelige begrensninger. Hvis du støtter mitt syn i det jeg har skrevet – for økt fokus og aksept for psykisk helse: Vennligst del dette videre.
Takk.
Onsdag 5. juli 2023
Som jeg trodde, var ikke Maikens belastende arbeidshverdag unik. Dette har dessverre blitt standarden for leger og andre i helsevesenet.
En ting fortalte hun meg, noe man kanskje ikke tenker på som så alvorlig, men jeg vil fortelle det allikevel.
Maiken begynte på jobb på Hamar sykehus mandag 2. januar 2023.
Så spesialisering for å bli hematolog fra 1. mars.
Rundt den 15. mars fortalte hun meg: «I dag var første gang jeg har satt meg ned og spist skikkelig lunsj i år.»
Det skulle ta 2,5 måneder på jobb før hun kunne sette seg ned og spise lunsj sammen med en kollega.
Frem til da hadde hun enten ikke spist, spist noe enkelt i mellom pasienter eller spist mens hun satt ved PC-en og skrev epikriser..
Man tenker kanskje ikke på en lunsjpause som noe viktig.
Jeg mener det er utrolig viktig!
For alle, i alle bransjer! Bare det å få en pust i bakken.
30 minutter som er dine og kan brukes som du vil. Snakke med kolleger om noe ANNET enn jobb.
Snakke om været, bil, båt, the Kardashians, den håpløse sjefen, den håpløse gubben og om bikkjer og om barn, helgeplaner og ferieplaner.
Gi hodet og tankene pusterom fra jobb og plikt.
Mangelen på dette skader oss på sikt.
Jobben er kun jobb, uten rom for noe annet.
Dette er også en liten del av alt det som gjorde Maiken så syk, og som fortsetter å være en del av det som tærer på hennes kolleger den dag i dag.
Slike arbeidsforhold er ikke våre leger og helsepersonell verdige.
Vi trenger endring! For et nytt, sunt, sterkt helsevesen, for alle. For de som jobber der og for oss som pasienter.
Vennligst del videre. For Maiken og kollegene hennes som hun var så glad i.
#legermåleve
Stig Amundruds to tekster ble først publisert på Facebook 9. juni og 5. juli.