Psykologistudent Adam Njå har skrevet en krass kritikk av profesjonsstudiet i psykologi. Det som særlig inspirerte meg til å reflektere omkring noen av problemstillingene han tar opp, er at jeg nok kunne ha skrevet noe lignende selv da jeg var student: Jeg syns det var for lite tenkning om grunnlagsspørsmålene, og at studiet virket sammenrasket og tilfeldig. Det var vanskelig å få lærerne i tale om de store konfliktlinjene i faget.
Med fare for å være etterpåklok, fikk jeg lyst til å bidra med noe av det jeg har tenkt om faget vårt siden den gang. For selv om det tidvis er frustrerende og forvirrende å studere psykologi, er det også inspirerende og fullt av muligheter.
Ikke som matematikk
Innimellom tenker jeg at perspektiver på subjektivitet, intersubjektivitet, kvalitativ metode og psykoterapiprosesser, som jeg med stor glede arbeider med dagen lang nå, var så marginale da jeg var student at det kjentes ut som om det nesten ikke var lov.
Profesjonsstudiet rommer dilemmaet at det både er et universitetsfag og en profesjonsutdanning. Man skal ende opp med nok kompetanse til å utøve en profesjon, og samtidig ha med en kritisk holdning til hva kunnskap er, og hvordan vi kan vite noe.
Psykologi er et hybridfag med mange ulike røtter, og faget rommer perspektiver fra for eksempel filosofi og biologi, og fra ulike samfunnsfag. Metodetilfanget spenner fra eksperimenter og statistikk til fenomenologi og hermeneutikk. Sentrale begreper kan ikke defineres en gang for alle. Det kan være forvirrende, men gir også flere innfallsvinkler til komplekse fenomener som vi aldri fullt ut kan forstå eller kontrollere.
Det som psykologien handler om, har ikke entydige svar. Det er et fag som ikke «går opp». Det er ikke «rent» og tydelig, som for eksempel matematikk. I hvert fall tenker jeg at matematikk er et fag hvor man i større grad kan få ting til å gå opp, og hvor man kan løse problemer med større sikkerhet. Kanskje jeg tror det bare fordi jeg vet for lite om matematikk?
Teorier er teorier – ikke en evig sannhet
Oppbyggingen av psykologistudiet er preget av at psykologi er et hybridfag. Selv om det ligger grundig arbeid bak, og emner og oppbygging diskuteres og revideres jevnlig av oss som jobber på Psykologisk institutt, avspeiler oppbygningen også at den er resultat av kompromisser og forhandlinger. Det vil kontinuerlig være noe å kritisere og forbedre, og det vil være ulike meninger om hva som skal gis plass og legges vekt på.
Vi vil alltid kunne ønske oss mer om emner som opptar oss (og mindre om det som ergrer oss). Som så mye annet i verden kan ikke psykologistudiet bli perfekt. Om forståelsesmåtene hadde hengt fullkomment sammen, hadde det ikke vært et universitetsfag, men en menighet.
Universitetet skal romme mangfoldige kunnskapstradisjoner. Det er kritisk tenkning og argumentasjon som gjelder. Man kan holde knallhardt fast i en teori man er glad i. Studentene merker nok at vi lærere ofte gjør nettopp det, og jeg tror det innimellom kan bli engasjerende undervisning av det. Men vi bør ikke slippe tak i at det alltid finnes andre mulige perspektiver. Teoriene og modellene er nettopp teorier og modeller, og ikke en fullkommen avspeiling av realiteten, eller en evig sannhet.
Ferdig studert – men ikke ferdig utlært
Profesjonsstudiet kan kanskje ses på som et slags minste felles multiplum. Når man er ferdig med studiet kan man mye psykologi, men man er ikke utlært. Å være psykolog innebærer å kontinuerlig videreutvikle kompetanse gjennom spesialisering, veiledning, videreutdanningsprogrammer, kurs, lesing og kollegagrupper, samtidig som man praktiserer faget. Det vil alltid være situasjoner som vi ikke fullt ut forstår.
Vi må kunne nok psykologi til å utføre samfunnsoppdraget vårt i det praktiske livet, for eksempel som kliniske psykologer som skal møte lidelse og hjelpe mennesker. Vi burde absolutt reflektere mer omkring hva som er et godt liv, og om hvordan vi kan utfordre politiske og økonomiske rammebetingelser.
Vi trenger å vite både at psykisk lidelse kan kategoriseres og graderes ved hjelp av diagnosesystemene, og at diagnostiske perspektiver ikke er tilstrekkelig for å forstå hva psykisk lidelse er. Vi må være sikre og usikre samtidig, og balansere usikkerhet med handlekraft.
Som klinisk psykolog kan vi ta i bruk alt vi har lært om psykologi – behandlingsmetoder, utviklingsperspektiver, gruppefenomener, samfunnsperspektiver, hukommelse og persepsjon for å nevne noe – og bruke kunnskap og menneskelig erfaring i møte med ulike problemstillinger, unike mennesker og konkret kontekst. Slik jeg tenker nå, er vi som psykologer først og fremst eksperter på utviklingsprosesser og på det å forholde oss til kompleksitet.
Studentene må tenke selv, og finne sitt eget grep om faget. Det er noe av det som kreves når man studerer psykologi. Man må tåle at faget er mangfoldig og fullt av dilemmaer, la seg prege av de ulike perspektivene, tenke selv, og etter hvert ta grep om faget og gjøre det til sitt eget. Det er mange måter å være psykolog på.