Kjønnsbekreftende behandling er til stadighet oppe til debatt i både norske og internasjonale medier. Både politikere, pasientorganisasjoner og fagfolk strides om både hvor tilgjengelig behandlingen skal være, hvilket nivå i helsevesenet som skal tilby den, og hva den skal inneholde. Et grunnleggende spørsmål er hvor mye man skal vektlegge pasientens autonomi.
I dag må alle personer med kjønnsinkongruens søke behandling hos Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) dersom de har behov for for eksempel hormoner eller kirurgi for å få redusert sin kjønnsdysfori.
NBTK har gjentatte ganger mottatt sterk kritikk fra både enkeltpersoner og skeive interesseorganisasjoner. Kritikken favner ulike sider ved tilbudet, men handler i stort om hvordan NBTK forvalter sin rolle som portvokter til det kjønnsbekreftende behandlingstilbudet i Norge. NBTK opererer med en omfattende kartleggingsperiode, og med mange kriterier som kan forhindre personer med kjønnsinkongruens å motta behandling, selv om pasienten er trygg på egen kjønnsidentitet, og selv har et sterkt ønske om behandling. Ofte strider altså tjenestens beslutninger mot pasientens ønsker.
Et eksempel på et slikt hinder er at alle som ønsker å få behandling først må gjennomgå en lang periode (ett år eller mer) der de lever som det kjønnet de identifiserer seg med, uten å bruke hormoner eller andre medisinske kjønnsbekreftende inngrep. Dette vil for mange føre til at man i ulike sammenhenger blir gjenkjent som trans, også i sammenhenger der dette føles utrygt. For eksempel vil NBTK oppfordre en transkvinne til å kle seg kvinnelig og benytte dametoalett når hun er ute. Ettersom hun enda ikke har fått noen feminiserende behandling vil gjerne mange lese henne som mann, og hun kan bli utsatt for sterke negative reaksjoner. For noen fører dette til at de avbryter behandlingen, og dermed ikke får noen offentlig hjelp til å håndtere sine utfordringer.
NBTK er også svært negative til å tilby behandling til personer som har benyttet hormonbehandling privat, da de mener dette gjør det vanskelig å diagnostisere kjønnsinkongruens. Dette rammer blant annet flyktninger som gjerne har hatt tilgang på hormoner i mange år i sitt hjemland, og plutselig mister dette når de kommer til Norge. De står da overfor valget om å slutte med hormoner for å forhåpentligvis kunne få behandling igjen etter en lang prøveperiode, eller å forsøke å skaffe hormoner privat.
NBTK har også som praksis å avvise pasienter med bakgrunn i høy BMI, personer med autisme og personer med psykiske lidelser, med tidvis svært uklare begrunnelser. De tilbyr heller ikke behandling til personer som identifiserer seg som ikke-binære, og pasienter som har delt sine historier har opplevd at man må demonstrere veldig stereotype kjønnsuttrykk for å bli vurdert som «trans nok».
Det at pasienter selv ikke får bestemme hvilken behandling de skal få er ikke uvanlig i helsevesenet. Man kan vanligvis ikke velge og vrake i reseptbelagte medisiner og kirurgiske inngrep. Men for kjønnsinkongruens er situasjonen en litt annen enn for de fleste andre pasienter som søker helsehjelp. I diagnosekoden for kjønnsinkongruens (både i ICD 10 og ICD 11) er ønske om behandling for å endre egne kjønnskarakteristika et kjennetegn ved diagnosen. Dette tilsier at pasientens eget ønske om behandling burde stå sentralt, mer enn det som er praksis i dag.
På flere måter kan kjønnsbekreftende behandling sammenlignes med abort. Abort er et medisinsk inngrep som gjennomføres av helsepersonell, men der pasienten har rett til å få inngrepet (de første 12 ukene av svangerskapet, vel og merke). En abort kan så klart ha stor negativ innvirkning på en persons liv, og noen angrer kraftig i ettertid. Likevel står retten til selvbestemmelse sterkt, fordi samfunnet har landet på at det er den gravide selv som er best egnet til å fatte en så viktig beslutning for sitt eget liv. Vi mener altså ikke at en lege eller en psykolog er best egnet til å velge om inngrepet er riktig for personen det gjelder.
På samme måte kan man argumentere at det burde være med kjønnsbekreftende behandling. Helsepersonell bør så klart informere tydelig om kjente bivirkninger og negative konsekvenser av inngrepene, og om faren for at behandlingen ikke gir ønsket effekt. Et særlig alvorlig valg for personer med kjønnsinkongruens er om de vil gjennomføre inngrep som har irreversible konsekvenser for egen fruktbarhet. Underlivskirurgi kan ha negativ innvirkning på seksuell funksjon og nytelse, og det er også kjente bivirkninger av hormonbehandling.
Spørsmålet er om det er helsepersonell eller en samtykkekompetent pasient som burde bestemme om man bør gjennomføre behandlingstiltak med de ulempene disse innebærer. Hvem er best egnet til å vurdere om det å få dypere stemme og mer maskuline ansiktstrekk veier opp for bivirkninger av hormoner? Hvem er best egnet til å vurdere om det å fjerne et kjønnsorgan er riktig for å kunne leve et godt liv? Det er vanskelig å se hvorfor ikke pasienten selv burde stå for disse beslutningene, siden det er hen selv som vil føle både de negative og positive konsekvensene på kroppen.
Kampen for selvbestemt abort har vært og er fortsatt en kamp for at gravide skal anerkjennes som kompetente beslutningstakere, og mot et overformynderi der leger og nemnder har siste ord. Mennesker med kjønnsinkongruens fortjener den samme anerkjennelsen. I dag er nåløyet for å få tilgang på behandling svært smalt, og resultatet er at mange velger å søke hjelp privat, enten i Norge eller i utlandet, eller ved å bestille hormoner på nett. Dette er uheldig, både fordi det gir lavere pasientsikkerhet, men også fordi personer som virker å ha god nytte av for eksempel hormonbehandling ikke kan få dette av det offentlige, fordi kriteriene er for strenge. Det at personer med reelt behov for behandling blir avvist av det offentlige betyr at de som ikke har råd til å gå privat, vil stå fullstendig uten tilbud. Dette er alvorlig, da vi vet at kjønnsinkongruens kan skape store psykiske påkjenninger, og i verste fall medvirke til selvmordstanker og selvmordsforsøk. En av tre transpersoner har forsøkt å ta sitt eget liv, noe som er flere ganger så mange som i majoritetsbefolkningen.
I 2020 kom Helsedirektoratet med nye retningslinjer for behandlingstilbudet til personer med kjønnsinkongruens. Et sentralt grep som tas i de nye retningslinjene er å oppheve behandlingsmonopolet til NBTK. De nye retningslinjene åpner for at regionale sentre kan overta de minst kompliserte og spesialiserte delene av behandlingen, og sørge for et bedre og mer tilgjengelig helsetilbud for målgruppen.
Dessverre har utviklingen av regionale tilbud gått sakte, og tre år etter at nye faglige retningslinjer ble innført er det fortsatt ikke mye endring å spore i helsetilbudet for kjønnsinkongruens. Ingen av de regionale sentrene som så langt er opprettet har tilbud om faktiske kjønnsbekreftende inngrep, og det er uklart om dette vil komme i fremtiden.
Muligens trengs det tydeligere retningslinjer for innholdet og kvaliteten i tilbudet, både for å reformere tilbudet ved NBTK og for å sørge for at tilbudet ved de regionale sentrene faktisk blir et behandlingstilbud, og ikke bare et nytt venterom i prosessen for å få hjelp. Slike retningslinjer må i så fall bygge på en forståelse av personer med kjønnsinkongruens som fullt ut samtykkekompetente, og må vekte deres rett til å bestemme over eget liv betydelig sterkere enn i dag.