Året 2022 var et fagpolitisk urolig år for psykologi-Danmark. Uroen kulminerte i en mye omtalt blokade av Psykologisk Institutt (PSI) ved Københavns Universitet (KU) i desember.
Bakgrunnen for blokaden var en bekymring for en ensrettet teoretisk og kvantitativ psykologiutdanning. Studentene bekymrer seg for at et reduserende menneskesyn spres fra universitetet og inn i psykiatrien, samtidig som utdanningene og fagfeltet mister finansiering.
Til tross for et ytterst dedikert personale, er psykiatrien i Danmark ekstremt presset. Pasienter må i gjennomsnitt vente over 15 måneder for å få en psykiater. Man har sett seg nødt til å plassere pasienter i ganger og på dobbeltrom på grunn av plassmangel. Også mengden unødvendig tvang har sammenheng med tidspress, arbeidsmengde og manglende ressurser.
Med tradisjon for blokade
Blokader er en tradisjon i Danmark. I København i 1968 gjorde de danske psykologistudentene opprør mot instituttet. I 2010, 2014, 2019 og i 2022 har studenter ved flere studieretninger holdt blokader med stor oppslutning. Det har siden 1960-tallet vært en vital del av studentenes politiske innflytelse på egen utdanning.
Blokaden av PSI ved KU i fjor dreier seg både om faglige spørsmål og økonomiske prioriteringer. Allerede i 2021 fremmet en rekke studenter ved PSI bekymring for det de kalte en «ensretting av pensum».
Psykrådet ved KU hadde i denne perioden samlet inn data om utviklingen av pensumlistene for ulike fag og bevilgninger til ulike forskergrupper. I begge tilfeller så man at humanistiske og kvalitative perspektiver ble nedprioritert, og en massiv økning i kvantitative og biomedisinske perspektiver.
Etter mye om og men og mislykkede forsøk på dialog mellom ledelse og studenter, endte det med at studentene blokkerte adgangen til universitetet og at undervisningen ble avlyst. I siste ende førte det til at enkelte deler av pensum ble revidert.
Vi mener at blokader ikke løser problemet studentene ved KU fremhever. Hele problematikken peker på et større problem i utdanningspolitikken.
Finansieringstrøbbel og prestisje
I Danmark anvender man et «taksameter-system» der universitetene mottar en bestemt sum per student som fullfører utdanningen. Taksametersummen er avhengig av utdanningsfeltet. Universiteter mottar langt høyere summer for ingeniører og medisinstudenter enn for humanister, herunder psykologistudenter.
De psykologiske instituttene i Danmark er dermed fanget i en gordisk knute: Hvordan kan de forbli internasjonalt anerkjente forskningsinstitusjoner til tross for at den økonomiske støtten forsvinner?
Kort sagt må de prioritere områdene der pengene har størst effekt på de internasjonale rangeringslistene. Kvalitativ forskning publiseres sjeldent i de store tidsskriftene, ofte tar det lengre tid å produsere en enkelt artikkel, og siteringstall er lavere enn ved kvantitativ forskning.
Den viktigste faktoren er at det er mye lettere å få finansiering til kvantitativ forskning. Det er kort sagt en bedre deal å ansette og prioritere kvantitative forskere fremfor å investere i det kvalitative.
Kortere utdanningsløp
Det danner seg altså et bilde av det danske utdanningssystemet som ikke er begrenset til psykologistudiet. Vi ser et utdanningssystem som er økonomisk presset, der masterutdanningene ved samtlige universiteter forventes å gå fra å være toårige til ettårige.
Psykologi er potensielt sett inkludert i denne nedkortingen av utdanningsløpet, som innebærer at man anser psykologer som ferdigutdannede etter fire år. Disse begrensningene vil sette spor i samfunnet når de ferdigutdannede skal ut og fylle samfunnskritiske roller.
Problematiseringen av utviklingen i psykologutdannelsen og taksametersystemet har mottatt støtte fra Dansk Psykologforening som følgelig har krevd mer politisk fokus og anerkjennelse av faget og utdanningen.
Konflikten i København peker på en rekke relevante diskusjoner, herunder hvilken betydning kommende psykologer skal ha.
Mangler faglig og teoretisk mangfold
Vi er forkjempere for en styrket faglig bredde i psykologutdanningen. Faktisk mener vi at kompetansen for å imøtekomme de mangeartede utfordringene innenfor psykisk helse innebærer en politisk styrking av utdanningen og en bred faglig debatt om hva som skal læres.
Behovet for å prioritere psykisk helse er helt tydelig, ikke minst hvis man betrakter forholdene i psykiatrien i Danmark. Det er behov for bedre finansiering, men fokuset bør også ligge på hvilke teorier de fremtidige behandlerne trenes og læres i.
Psykologien som fagfelt er en viktig forståelseshorisont for både sunne og problematiske psykiske erfaringer, hvilket vi gjerne skulle vært eksperter på.
Med blikk mot Norge
Blokaden ved KU er et varsku og viktig moment i den videre utviklingen og ivaretakelsen av psykologutdanningen i Norge. Strømningene som driver både den faglige og politiske utviklingen i Danmark er ikke lokalt avgrenset, og styrket kompetanse i konseptuelle og teoretiske utfordringer innenfor psykologien vil være viktig i tiden som kommer.
Psykologisk institutt i Norge mottar god økonomisk støtte, og en faglig bredde burde derfor kunne la seg gjøre.
Det er viktig å holde fast i prioriteringen av ulike underdisipliner av psykologifaget, slik at ferdige psykologer ikke møter den virkelige verdenen med en reduserende oppfatning av menneskene og utfordringene vi ser i praksis.
For å påpeke det åpenbare: utdanningen av fremtidens psykologer er tross alt universitetets ansvar.
Det menneskelige
I Norge synes det å være et fokus på hvorvidt kommende studenter er rustet til den hverdagen som møter dem. Denne utfordringen speiler det internasjonale fagfeltet. Vi kan være bekymret for at tendensen til å kvantifisere det menneskelige gjør noe med måten vi møter pasienter på i klinisk praksis.
Hvis vi utdannes til å se og sette mennesker inn i formler ender vi også med å styre psykiatrien i den retning – fra innsiden. Samtidig påvirker politiske strukturer psykiatriens oppbygning – fra utsiden.
De politiske føringene som preger psykiatrien forholder seg i stor grad til menneskene som tall og populasjoner man kan håndtere. I praksis har økt byråkratisering og «kassetenkning» ført til dårlige pasientopplevelser og et personale som føler seg presset og underlagt juridiske fremfor humanistiske rammer.
En potensiell risiko ved dette er at våre forventninger til psykiatrien senkes. Et slikt perspektiv reiser mange viktige problemstillinger, blant annet om psykologisering av samfunnet og politisk retorikk (les: nullvisjonen for selvmord). En diskusjon rundt dette bør imidlertid ikke føre til at vårt driv, vår motivasjon, for å bedre befolkningens psykologiske velbefinnende, blir nedprioritert.
Prioriteringen av kvantitative psykologiske tilnærminger i utdanning og i helsetjenestene stemmer ikke overens med de akutte situasjonene og humanistiske tilnærmingene vi ofte møter i psykiatrien.
Ikke et eksempel til etterfølgelse
En kvalifisert innsats i psykiatrien forutsetter at vi ikke aksepterer at universitetene reduserer vår forståelse av menneskelige lidelser. Likedan forutsetter det at vi ikke aksepterer politikernes ønsker om å spare og effektivisere, som en konsekvens av nye forventninger til hva psykiatrien skal oppnå eller ikke oppnå.
Danmark er tilsynelatende mer presset av økonomiske innsparinger og prioriteringer enn Norge. Skal vi tro diskursen om psykiatriens tilstand i Danmark, burde vi konkludere med at Norge må unngå å begrense innholdet i utdanningene og fortsette å satse på psykiatri og psykisk helse.
Tilstandene i Danmark er urovekkende, og et eksempel Norge burde unngå å følge.