Jeg setter meg opp i sengen og kjenner i samme sekund at noe er galt. En grusom frykt fyller hver celle av min kropp. Hodet, føttene, magen, bena, hendene, sjelen. Jeg famler i mørket til jeg finner nattbordlampen, klyver forvirret ut av sengen og stiller meg midt på gulvet.
Hva er dette? Veggene svaier, gulvet skjener, og jeg må ta et støtteskritt for ikke å falle. Hjertet hamrer med voldsom kraft, som om det forsøker å sprenge seg ut av kroppen. Det er som om jeg holder på å kveles av mangel på oksygen, og desperat hiver jeg etter pusten med store drag.
Med små, ustø skritt beveger jeg meg mot entreen. Er det noen som har kommet seg inn i rommet? Varsomt beveger jeg meg nærmere døra, men den virker uskadd. Hadde de brukt nøkkel? Jeg bråsnur.
Døra til badet står på gløtt. Jeg skrur på lyset og river i samme sekund opp døra.
Ingen der. Jeg går ut, nølende beveger jeg meg mot garderobeskapet. Stiller meg en halv meter unna, åpner det med den ene foten, med nevene løftet, klar til å bli angrepet.
Ingen der heller.
Bena er som gummi, jeg lener meg mot veggen for ikke å miste balansen.
Hva faen er dette? Jeg har vært redd før, hundrevis av ganger. Men aldri som dette. Dette er noe annet.
Det var ikke noe innbrudd. Jeg var ikke under angrep. Jeg snur meg mot veggen, trykker hendene og hodet hardt mot tapetet i et fortvilet forsøk på å holde meg fast. Likevel er det som om rommet fortsetter å snurre og snurre, rundt og rundt, mens den forferdelige erkjennelsen sakte, men sikkert tar form i meg:
Jeg er livredd, men er i trygghet. Jeg har panikk, men er ikke i fare. Verden, virkeligheten og fornuften løses opp. Det er da det slår meg. Dette regnestykket har bare ett svar. Det jeg fryktet aller mest har skjedd. Jeg har blitt gal.
Korridor / Tre minutter etter panikkangsten
Jeg virrer ut i korridoren. Hva gjør jeg nå?
Uten at jeg har planlagt det, står jeg plutselig utenfor døra til trommeslageren. Hånda er tung og fremmed når jeg løfter den opp og banker på. Jeg hører tassing innenfor og lyden av noen som fomler med låsen.
Et bustete hode kommer til syne: – Hei?
Han kikker undrende på meg. – Hva er det?
– Kan jeg komme inn?
– Er noe galt?
Halsen min er tørr, jeg blir stående med åpen munn. Hva i alle dager skal jeg si?
– Kan jeg … sove her?
Pause. Stillhet. Trommeslageren kikker på meg med vantro.
– Er det noe… galt med rommet ditt?
Jeg slår blikket ned i det stygge, falmede teppet. Hva i himmelens navn skal jeg si? At varmen har konka, eller at det er oversvømmelse på badet? Hjernen jobber uendelig langsomt. Jeg kremter, mumler.
– Jeg ble så… redd, sier jeg til slutt.
Det er en kapitulasjon. Det er et point of no return. Ved å si det høyt, ved å åpenlyst innrømme det, er det som om jeg bekrefter galskapen en gang for alle. Skammen og redselen slåss om plassen inni meg, et durabelig basketak der det ikke lenger er mulig å skille de to fra hverandre. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke har noe valg. Akkurat nå er jeg villig til å gjøre hva som helst for å slippe å være alene.
Den stakkars kompisen min blir stående lenge uten å si noe. For hva i alle dager kan han si? En tilsynelatende tøff rapper, en bråkjekk musiker, eldre enn ham selv til og med, står plutselig utenfor døra midt på natta og spør om han kan sove på rommet hans? Det er sinnssykt. Bokstavelig talt. Det føles som en evighet før han svarer.
– Joa, sier han, åpner døra og slår ut med armene. – Klart det.
Åtte minutter etter panikkangsten
Skjelvende legger jeg meg på den ledige sengen på rommet hans og trekker dynen over meg. Jeg ligger med kjevene hardt sammenpresset, fylt av en følelse av at jeg aldri kommer til å bli ordentlig varm igjen.
Trommeslageren later heldigvis som at alt er normalt, tusler litt rundt omkring, åpner skapdøren, romsterer med noen kleshengere.
– Jeg får vel henge opp den her, mumler han og plukker opp dressen som hadde ligget i en bylt på gulvet. – Før den begynner å stinke.
Bare sekunder senere fylles rommet av en hul dunkelyd. Jeg reiser meg brått opp i sengen. Der var den igjen! Lyden som hadde vekket meg!
Trommeslageren står med ryggen til og fomler med dressen. Han står rett foran et skap, innfelt i veggen, og for hver gang han skumper borti en av de ledige kleshengerne, settes de i bevegelse og slår inn i skapets tynne bakvegg, som en trommestikke mot et spent trommeskinn. Den hule og overraskende høye lyden fyller det ellers stille rommet hver gang en av kleshengerne treffer veggen, sannsynligvis bare noen centimeter fra der hodet mitt få minutter tidligere hadde blitt revet opp fra søvnen: Det var den lyden som hadde vekket meg!
Men hva betyr det? Jeg er nesten mer forvirret enn før. For egentlig burde jeg føle meg lettet. Jeg burde smile, flire av meg selv. Jeg burde reist meg opp, unnskyldt meg, sagt at jeg bare hadde kødda, gått tilbake til mitt eget rom, bladd litt i en bok og sovnet. Men merkelig nok gir ikke erkjennelsen meg noen forløsning. Hadde den kommet før, med det samme, så kanskje.
Jøss?
Hva er den lyden?
Åh! Det må være en i naborommet som romsterer i skapet sitt.
Men paradoksalt nok er dette nesten verre. Hadde det vært en uforklarlig, skremmende lyd som vekket meg, kunne panikken i det minste rettferdiggjøres. Men nå, med fakta på bordet, følte jeg meg slett ikke noe bedre. Veggene hadde sluttet å svaie, men ubehaget jeg kjente var fortsatt like sterkt. Fortsatt var jeg skjelven, kald, kvalm, nummen og svimmel. Lydens trivielle forklaring forsterket bare følelsen av å være gal: En mann som blir livredd av en kleshenger, kan neppe være vel bevart.
Lyset i rommet er skrudd av, og hadde det ikke vært for trommeslagerens durende snorking, kunne jeg lett vært det siste mennesket på jorda. For det er sånn jeg føler meg: ensom, forlatt og fullstendig blottet for fremtidsutsikter.
Jeg fylles av en ubestemmelig følelse av at alt er forandret for godt.