Redselen for ikke å bli trodd sitter sterkt hos dem som rammes av spiseforstyrrelser. For hvem er det som kommer til å skjønne at man fortsatt sliter med kreftene fra anoreksien når man ser normal ut? Når man ikke er tynn som en flis, eller ser ut som en «ekte» anorektiker? Og når man gjør artige og normale ting, og klarer å henge med på skolen og andre aktiviteter. Kan man virkelig streve og være syk da?

Dette er nok en vanlig frykt hos en som har klart å kjempe seg ut av den verste fasen av sykdommen, men som fortsatt kjenner at syke tanker og krefter river i en kropp som har fått noen ekstra kilo, og som kan se frisk ut for andre. Det er ikke så vanskelig å forestille seg hvordan det kan kjennes om man endelig tør å åpne seg for venner, slekt og andre, og man kanskje risikerer å få respons som «og du som ser så fin og normal ut, kan det stemme da?», eller: «Man kan vel ikke ha anoreksi når man veier så mye?»

– Anorektikere er ikke alltid radmagre

De som lider av andre typer spiseforstyrrelser, sliter ofte med det samme, at de kan se vanlige ut mens sykdommen herjer inni dem. Jeg som mor har også kjent denne følelsen en del. Hvordan kan folk skjønne at vi har vært gjennom en så jævlig periode, når det utad kanskje ser ut som om alt er vel og bra? Vi har gjerne en del forestillinger og ikke minst fordommer når det kommer til spiseforstyrrelser. Hadde jeg hatt en datter med leddgikt eller kroniske ryggproblemer, tror jeg kanskje det ville vært enklere å snakke om det. Kanskje ikke så mange tanker om skam og frykt for «hva vil folk si» hadde dukket opp, som når det er en spiseforstyrrelse barnet mitt har slitt med.

Heldigvis har det blitt mer åpenhet rundt dette temaet, og det er ikke lenger fullstendig tabu å snakke om spiseforstyrrelser. Men det er langt igjen før vi har kommet dit at det er anerkjent og greit å snakke om dette på en rasjonell og konstruktiv måte. Og det er store hull i kunnskapen, både blant dem som er behandlere, og ikke minst i samfunnet generelt. Det er så mange myter der ute blant folk, og derfor henger det igjen forestillinger om hva en spiseforstyrrelse er, hvem som rammes, og hvordan man skal se ut eller være innenfor de ulike typene av spiseforstyrrelser.

Nettopp dette med myter er noe av det første vi må kvitte oss med. Stigmatisering og forskrudde holdninger er bare med på å gjøre det verre for dem som trenger hjelp til å erkjenne for seg selv at de sliter, men også til å dele det med andre. Noen av forestillingene vi gjerne har:

• Anorektikere er radmagre
• Overspisere er tykke og har dårlig karakter
• Det er bare jenter som blir rammet av spiseforstyrrelser
• Sykdommene forekommer bare hos unge

Ni myter om spiseforstyrrelser

Vi er nødt til å klare å bryte tabuer og sementerte holdninger som dette, om vi skal gjøre det enklere for dem som sliter med disse sykdommene. Da er det økt kunnskap som trengs. Den anerkjente forskeren Cynthia Bulik fra USA laget for en del år siden sin egen liste over de ni vanligste mytene om spiseforstyrrelser, som vakte mye oppmerksomhet. Men dr. Bulik fant ut at det var enda viktigere å lage ni sannheter om spiseforstyrrelser. Denne listen blir mye brukt og er viktig å få formidlet til enda flere, for at vi skal skjønne litt mer av hva spiseforstyrrelser dreier seg om.

De opprinnelige ni mytene var slik:

1. Du kan se det, ved å se på noen
2. Familien har skylden
3. Mødre har skylden
4. Spiseforstyrrelser er et valg
5. Spiseforstyrrelser rammer bare hvite jenter fra de øvre sosiale lag av befolkningen
6. Spiseforstyrrelser er godartede
7. Samfunnet alene har skylden
8. Gener er skjebne
9. Spiseforstyrrelser er livsvarige

Det er bare når vi klarer å komme slike forutinntattheter og fordommer til livs, at vi virkelig greier å ta spiseforstyrrelser på alvor. Derfor er det bra at Cynthia Bulik gjorde om sin liste om mytene til sannheter, og det er enda viktigere at vi lærer oss disse, og at de dermed kan bli nettopp sannheter. Jo flere som lærer seg disse sannhetene, og dermed mer om spiseforstyrrelser, jo flere kan vi hjelpe ut av det helvetet som mange lever i.

Ni sannheter om spiseforstyrrelser

1. Mange med spiseforstyrrelser ser friske ut selv om de kan være svært syke.
2. Familien skal ikke klandres. De kan være både pasientens og behandlerens viktigste støttespillere.
3. En spiseforstyrrelse er en kritisk helsetilstand som sterkt forstyrrer personens og familiens funksjon.
4. Spiseforstyrrelser er ikke et valg, men en alvorlig lidelse som påvirkes av biologiske faktorer.
5. Spiseforstyrrelser kan ramme alle uansett kjønn, alder, etnisk bakgrunn, kroppsform, vekt, seksuell legning og sosioøkonomisk status.
6. Spiseforstyrrelser er forbundet med økt risiko for selvmord og medisinske komplikasjoner.
7. Både arv og miljø spiller viktige roller i utviklingen av spiseforstyrrelser.
8. Gener alene avgjør ikke hvem som utvikler spiseforstyrrelser.
9. Det er mulig å bli helt frisk av spiseforstyrrelser. Tidlig oppdagelse og behandling er viktig.

Har noen av mytene blitt knust? Jeg håper at jeg har klart å bidra til en litt større forståelse for hva det vil si å slite med en spiseforstyrrelse, enten den er mindre eller mer alvorlig. Jeg har et ønske om at de som har det vanskelig, kan få litt mer mot til å snakke med noen, og mer hjelp til å komme ut og frem med det de sliter med – og dermed kunne leve livet sitt bedre og friere fra spiseforstyrrelsens tøyler.