For en del mennesker er pusten den første indikatoren på at noe ikke er helt som det skal være. Noen merker at pusten flytter seg høyere opp i brystet, og at de puster raskere, andre kan kjenne at pusten er urolig og kavete eller hakkete, mens noen opplever det som at de glemmer å puste.
Muskelspenninger og endring i pustemønster
Pusten kan også være en indikasjon på at noe slipper – for eksempel ved et lettelsens sukk. Og når vi kjenner at pusten er rolig, dyp og jevn, kan det være et tegn på at vi har det bra og slapper av.
Har du noen gang fått råd om å puste med magen? Egentlig puster vi ikke med magen. Uttrykket kommer av at magen beveger seg når vi puster med hovedpustemuskelen diafragma. Ved den naturlige pusten vi er født med, jobber diafragma uten anstrengelse, og hjelpemuskler er i mindre grad aktive inntil vi har behov for mer luft, som når vi løper.
Pust og muskulære spenninger påvirker hverandre gjensidig. Anstrengt pust gir spenninger i kroppen, og spenninger gir mindre plass til pusten. Avspent muskulatur gir friere pust, og fri pust gir avspenning. Ved å legge merke til eget puste- og spenningsmønster, kan vi få informasjon om hvordan vi har det og hva vi trenger.
Muskelspenninger og endring i pustemønster er en måte vi håndterer fysisk og psykisk smerte og følelser på – både bevisst og ubevisst. Kanskje har du fått vondt i magen, blitt kvalm eller kjent at det snører seg i halsen eller brystet når du er lei deg, men holder tårene tilbake? Det at vi spenner diafragma for å holde følelser på avstand, gjør at vi som barn gjerne klager over vondt i magen eller kvalme når vi ikke har det bra.
En mer overfladisk og anstrengende pust
Noen ganger er det nyttig for oss at vi kan holde følelser tilbake. I ulike jobb- eller sosiale sammenhenger kan det være nødvendig for å opptre profesjonelt. Når jeg for eksempel blir lei meg når en pasient forteller om mobbing eller andre vonde opplevelser, får jeg ofte tårer i øynene fordi jeg blir berørt. Men det ville være lite hensiktsmessig i en slik situasjon om jeg begynte å gråte så mye at pasienten fikk trang til å trøste meg.
Hvis vi ofte og i mange sammenhenger stenger av for påkjenninger og følelser over tid, vil vi imidlertid bygge opp et kroppslig forsvar som krever mye energi å opprettholde. Vi klarer ikke å puste fritt. Det samme gjelder om vi ikke får bearbeidet vanskelige opplevelser. Det vil slite på organismen vår rent fysisk og kan skape vansker på det psykiske området. På sikt kan det gi kroppslige symptomer og plager, og det kan også føre til angst og depresjoner.
I løpet av barneårene endres som regel den naturlige, uanstrengte diafragmapusten vår gjennom sosialisering og tilpasning i familien og samfunnet. Dette skjer i enda større grad når vi opplever noe vanskelig og overveldende som vi ikke får hjelp til å håndtere på en god måte. Fysiske forhold som skader, smerte, lungesykdommer, kroppsholdning, samt det å holde magen inne for å gjøre den flatere eller gå med klær som strammer rundt livet, virker også inn på plassen pusten får i kroppen og pustemønsteret vårt.
Når diafragmabevegelsen hemmes, tilpasser vi pusten ved å «flytte» den oppover, og vi bruker i større grad hjelpemuskler til å puste. Disse musklene er ikke designet for å utføre pustejobben over tid. Resultatet kan bli muskelspenninger og smerter i for eksempel nakke, kjeve, rygg, hode og skuldre, eller trøtthet, svimmelhet og lite energi.
Over lengre tid vil kroppsholdningen påvirkes, med de belastningene dette kan medføre – belastningsskader, betennelser, smerter, stivhet – noe som igjen påvirker pustemønsteret. Når hjelpemusklene begynner å overta en del av pustejobben, gir det også i mindre grad mulighet for god ventilering av de nedre delene av lungene – der lungene er størst. Det gjør inntaket av oksygen ved innpust mindre, og vi må puste raskere. Konsekvensen er en mer overfladisk, raskere og mer anstrengende pust.
Kroppslige uttrykk for følelser
En rask pustefrekvens i «hvilende» tilstand kan i seg selv sette kroppen i en stresstilstand. Når vi stresser eller blir redde, settes kroppen i beredskap, noe som blant annet gir utslag i måten vi puster på, og i spenninger. I utgangspunktet er dette en helt naturlig reaksjon som gjør oss bedre i stand til å takle forskjellige utfordringer.
For noen mennesker slipper ikke beredskapen taket. Det er som om kroppen «henger seg opp», og man går rundt konstant overaktivert, selv når man ikke trenger det. Kroppen får da ikke den hvilen den trenger til restitusjon, og det virker på sikt negativt på kropp og sinn. Diafragma slipper gjerne av seg selv når vi får tak i og slipper til følelser. Hulkegråt, latter og sukk kan frigjøre spenninger i diafragma og slippe pusten til. Dette er tydelige kroppslige uttrykk for følelser.
Gjennom å erkjenne og uttrykke følelsene våre, kan vi finne tilbake til den naturlige diafragmapusten. Kanskje har du kjent at du trekker pusten dypere eller sukker etter at du har satt ord på noe vanskelig eller grått, og at noen muskelspenninger i kroppen slipper? Kanskje har du merket endringer i måten du beveger deg på etterpå? Følelser, pust og spenninger henger nemlig også gjensidig sammen med våre bevegelser.
Når energi blir «fastlåst» i kroppen
Hva er impulsen i din kropp når du kjenner sinne? Hva gjør kroppen din automatisk når du kjenner glede? Ulike følelser har ulike kroppslige uttrykk og bevegelsesimpulser. Sinne gjør gjerne at vi reiser oss mer i kroppen og spenner muskler, spesielt i armer og kjeve.
Er vi triste og gråter, slipper ofte en del spenninger i kroppen. Glede gjør gjerne at vi åpner oss, mens skam får oss til å krympe sammen. Engasjement kan gjøre oss mer framoverlent og «påskrudd», mens omsorgsfølelse gjør oss mer tilbakelent og avslappet i kroppen. Hvis det oppleves som «tillatt» å uttrykke følelser, kan pust og bevegelse få spillerom og utfolde seg.
Utfordringen er at vi i noen situasjoner må holde igjen følelsene, og da hemme bevegelsesimpulsene som følger følelsene våre. Som jeg tidligere var inne på, kan det være for å kunne opptre profesjonelt. Men det kan også være for å ikke slå andre når vi er sinte, selv om impulsen kan være der. Det å finne en balanse mellom å uttrykke følelser non-verbalt og å holde tilbake impulser som kan skade noen, er viktig.
Som barn har vi ikke denne impulskontrollen og heller ikke forutsetning for å romme de sterke følelsene og reaksjonene våre. Det kan resultere i slag, spark og biting når vi er sinte. Får vi hjelp til å håndtere og forstå det som skjer i oss, kan vi etter hvert finne en balanse. Da kan vi uttrykke oss, og samtidig ikke hemme bevegelsesimpulsene så mye at pust, spenninger og energi knyttet til impulsen blir «fastlåst» i kroppen.
Slik dannes bevegelsesmønstre
Hvordan voksne forholder seg til oss i oppveksten, virker inn på bevegelsesmønstrene våre. I familien og kulturen hvor vi vokser opp, er det normer for hvor mye vi uttrykker av følelser, behov og ønsker, og hvordan vi kommuniserer. Hva oppfatter vi er greit å uttrykke i familien? Hva får plass? Hva undertrykkes og blokkeres?
Når vi som barn blir trøstet og tatt imot når vi er lei oss, kan kroppen slappe av. Gjentatte slike erfaringer vil være med på å skape tillit til egne opplevelser og andre mennesker. Hvis vi derimot blir gjort narr av, eller andre blir irriterte når vi blir lei oss, spenner vi oss. Vi kan også bli usikre på egne følelser og utrygge i møte med andre. Hvis dette skjer ofte, danner vi fysiske vaner. Etter lang tid blir de til automatiske mønstre som bærer minner fra en fortid vi har glemt eller undertrykket. Er vi ikke vant til å bli tatt imot og holdt når vi trenger det, er det vanskelig å kjenne en naturlig impuls til å gi slipp og slappe av.
Har grensene våre blitt invadert ofte, kan impulsen til å stå opp for oss selv (også kroppslig), holde avstand og si stopp hemmes. Eller det kan gjøre at vi automatisk skaper så stor avstand til andre for å beskytte oss, at vi mister kontakten med dem. Det som utspiller seg i kroppen her og nå, kan handle om vaner og væremåter som en gang var hensiktsmessige. Bevegelsesmønstre danner forbindelser i hjernen og blir etter hvert etablerte og selvforsterkende. Slike vaner kan være positivt eller negativt selvforsterkende.
Da vi utforsket vanestillinger i stående, ble Helene klar over at hun pleide å stå med føttene i kryss tett inntil hverandre, lutet i ryggen og med armene som om hun holdt rundt seg selv. Hun oppdaget at det var en måte for henne å ta mindre plass på, holde igjen følelser, og på den måten beskytte seg mot uønsket oppmerksomhet. Det hadde blitt en vane for å tilpasse seg i en familie med mye krangling.
Vi sosialiseres bort fra oss selv
Hvordan vi har fått mulighet til kroppslig utfoldelse, og hvordan vi har brukt kroppen gjennom livet, setter også spor. Å være ute i skog og mark, klatre i trær og gå turer i ulendt terreng, gir bedre forutsetninger for god balanse og koordinasjon, enn om vi bare går på asfalt. Utfoldelse gjennom dans gir mulighet for både å utforske bevegelser og uttrykke seg. Avtrykk fra kulturen vi vokser opp i, avspeiles i bevegelsesfrihet og rytme.
Professor i musikkvitenskap Jon-Roar Bjørkvold har noen interessante betraktninger rundt hvordan samfunnets fokus på effektivitet kan gjøre oss mekanisk handlende og tilstivnede i bevegelsene. I filmen Når øyeblikket synger – om det musiske mennesket, med Afrika som speil tar han – sammen med musikkantropolog John Collins – opp hvor viktig rytme er for kropp og sjel. De ser på forskjeller mellom europeere og afrikanere.
Afrikanere fortsetter å leve med rytmen i sine daglige gjøremål gjennom sang og dans, mens vi i Vesten mister kontakt med rytmen vår et sted på veien når vi sosialiseres inn i et samfunn med fokus på måloppnåelse, gjøren og suksess. Vi sosialiseres bort fra det lekende, spontane, åpne og skapende både i kropp og sinn. Bort fra det nærværende, tilstedeværende. Bort fra oss selv. Bort fra «strengen som vibrerer og resonnerer i deg», som Bjørkvold så entusiastisk sier det.