I denne serien skildrer «Magni» sine erfaringer fra å være mor og leve i et psykisk voldelig forhold, og hvordan hjelpeapparatet håndterte saken under og etter bruddet. Dette er artikkel tre av fire.
LES OGSÅ:
Del 1: Han slo meg aldri. Dessverre.
Del 2: Førsteinntrykket har alt å si – på godt og vondt
Barna hadde det etter forholdene fint, de hadde ikke mer samvær med faren enn de kunne tåle. Mange voldsutsatte barn er ikke like heldige. Selv ble jeg diagnostisert med PTSD, og uvissheten og frykten for å ende i en ny barnefordelingssak gjorde at jeg aldri klarte å roe ned. Jeg kunne bare glemme å komme meg tilbake i jobb.
Vold i nære relasjoner, ADHD, meldeplikt, barnevern og familievern er temaer som hyppig nevnes i mediene. Hvert nyhetsoppslag kastet meg tilbake til volden, til da jeg tryglet om hjelp og ikke fikk det.
Jeg sluttet å se på nyheter, men var tvunget til å forholde meg til barnevernet, BUP og skolen. Bare dét var nok til å trigge flashbacks og mareritt.
Under og ut på dypet
Jeg gikk i traumebehandling, men den handlet i mange år om å stabilisere, ikke om å bli frisk. Teknikkene jeg lærte for å håndtere triggerne, hjalp like mye som å pisse i havet. Det var ikke nok.
Å bli trigget var som å bli tatt av en sterk understrøm. En understrøm som drar deg under og ut på dypet når du minst venter det. Til å begynne med forsto jeg lite av det som skjedde, jeg kavet rundt i understrømmene i mange år og bukket nesten under.
Jeg dissosierte og floppet, disse reaksjonene var nødvendige pustehull. Korttidshukommelsen forsvant, men det var deilig å slippe. Slippe å huske alt jeg skulle gjort, alt det ubegripelige jeg sa og gjorde når jeg var trigget og herja av PTSD.
Hvem kan man stole på?
Volden endret meg til en annen enn den jeg var. PTSD endret meg på en annen måte. Jeg fikk en enorm mistillit til andre, noe som var både slitsomt og plagsomt.
Som et utrygt barn testet jeg alle nye som kom inn i livet mitt, spesielt om de hadde en rolle i å hjelpe barna eller meg. Var dette en person som var til å stole på eller ei?
Jeg tolket mye i verste mening, følte meg paranoid og forfulgt. Det var utmattende. Om noen i hjelpeapparatet ikke ville eller kunne gjøre det jeg trengte for å føle meg trygg, ble jeg sint og aggressiv.
Impulskontrollen var borte, og jeg kunne eksplodere i sterke følelser. Jeg var en sindig person som ble til en løs kanon på dekk. Jeg kjente ikke igjen meg selv.
En undervurdert luksus
Jeg hadde et enormt kontrollbehov, jeg trengte kontroll for å føle trygghet. Det folk så, var et rabiat lemen. Jeg var en løvemamma som kjempet for barna med livet som innsats, livredd for å ikke kunne beskytte dem. Folk forsto ikke at jeg febrilsk prøvde å få kontroll. Jeg forsto ikke at jeg febrilsk prøvde å få kontroll.
Å slippe dette kontrollbehovet, å kunne møte nye mennesker med en naiv tillit, det er virkelig en undervurdert luksus.
En psykolog fortalte meg at det finnes en egen diagnose for de som ender opp med en annen personlighet på grunn av traumatiske opplevelser. Det siste jeg ville, var å ende opp som en annen, og jeg var livredd for å ikke klare å håndtere mine egne traumer.
Hjelpen var en belastning
Traumebehandlingen ble regelmessig avsluttet. Ikke fordi jeg var frisk, men fordi jeg var «litt bedre». Det er fremdeles uklart for meg hva som var blitt bedre.
Behandlerne skrev at det var vanskelig å komme videre så lenge det var «sterke opprettholdende faktorer». Disse opprettholdende faktorene var, blant andre, at ingen ville se på saken på nytt. Ikke skolen, ikke BUP, ikke barnevernet og ikke familievernet.
Å skrive klager var enormt triggende. Jeg ble tvunget til å forholde meg til det jeg ble utsatt for, både av min eksmann og av de som egentlig skulle hjelpe. Ofte kollapset jeg på sofaen. Marerittene herjet med meg, å sove uten sovemedisin var umulig.
To år
Jeg klaget til barnevernet, som tidlig erkjente svikt i undersøkelsene, men de ville ikke undersøke saken på nytt. Senere erkjente de at sakkyndig i barnefordelingssaken, som så vidt snakket med barna, var feilinformert. Men de ville ikke informere hverken sakkyndig eller tingretten om dette.
Jeg klaget til BUP, som etter hvert erkjente at utredningen av min sønn var mangelfull, og at de uttalte seg til barnevernet på sviktende grunnlag. Likevel nektet de å rette opp papirene som var videresendt til barnevernet.
Familievernet erkjente også feil og mangler i papirene som ble sendt til barnevernet. Også de nektet å rette opp det som var feil.
Ny rektor på skolen beklaget dypt og inderlig at de ikke hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet tidligere. De sendte den først etter vi flyktet fra ham. De nektet også å rette opp i papirene som ble sendt til barnevernet.
Disse erkjennelsene kom først etter to år, og ikke da jeg trengte dem aller mest. Jeg trengte dem da vi flyktet, da jeg fryktet for å bli drept, da jeg tryglet dem om hjelp. Til tross for beklagelser og innrømmelser, ville ingen utrede volden og få den kartlagt en gang for alle.
Tre år
Erkjennelsene hjalp uansett lite når de ikke ville rette opp egne feil. Jeg så ingen annen utvei enn å sende klage til Fylkesmannen. På dette tidspunktet var det en uoverkommelig oppgave. Jeg ble svimmel og kvalm av å se på tastaturet.
Men ting ble lysere. Saken begynte å snu til min og barnas fordel. Sønnen min fikk den oppfølgingen og utredningen han burde hatt fra starten. Han hadde ikke ADHD og Tourettes, han hadde PTSD. Da han begynte i femteklasse, fikk han endelig den tilretteleggingen han burde hatt siden førsteklasse.
Å møte andre voldsofre fikk også stor betydning for min egen psykiske helse. Å møte mennesker med lignende erfaringer, både når det gjaldt vold og sviktende oppfølging fra hjelpeapparatet, var uvurderlig. Jeg ble ikke lenger dratt like langt under.
Jeg fikk endelig samlet krefter til å kontakte Fylkesmannen, men det var fremdeles mye usikkerhet. Det var bokstavelig talt livsviktig for meg å få medhold, å tape ville blitt et uutholdelig tap av ære, verdi og betydning.
På et tidspunkt føltes det som at hele min verdi som menneske lå i hendene til Fylkesmannen. Til tross for at jeg hadde dokumentasjon, satt opplevelsen av å ikke bli lyttet til og trodd på svært godt i.
Men tre år etter flukten kom konklusjonene fra Fylkesmannen: Utredningene var mangelfulle, BUP fikk kritikk, barnevernets undersøkelse var uforsvarlig gjennomført. Jeg fikk medhold.
Likevel nektet barnevernet å gjenåpne saken vår. Jeg balanserte fremdeles på en knivsegg.
Fire år
Selvmordstankene kom tilbake. Jeg visste jo så uendelig godt at jeg ikke kom til å føle meg trygg før volden var dokumentert og anerkjent av det offentlige.
Jeg var redd for at jeg kom til å ta livet mitt på impuls, og uten trygghet ville jeg aldri bli kvitt PTSD-en. Men jeg orket å ta kampen. Fire år etter at barnevernet var inne i familien, ble den første barnevernssaken gjenopptatt. Denne gangen gjorde de en grundig jobb.
Samme høst, over fire år etter flukten, kom konklusjonen. Han hadde utsatt barna for fysisk og psykisk vold, og meg for psykisk vold. Lettelsen var nok en gang enorm.
Året etter flyttet kommunen dokumentene fra den opprinnelige barnevernssaken til et fjernarkiv. Hvis det skulle bli nye saker, var det ikke mulig for nye saksbehandlere å vektlegge mangelfulle journaler og papirer.
Fem år
Fem år etter vi flyktet hadde de undersøkt hva som egentlig foregikk. Fem år etter hadde de funnet ut at vi bodde under samme tak som en voldsutøver. Nå var han gjennomskuet.
Uriktige og mangelfulle opplysninger var rettet opp i, de kunne ikke skade barna mine eller meg mer. At det offentlige anerkjente at vi var utsatt for vold, og at feilene ble rettet opp i, var helt nødvendig for å få tilbake en følelse av trygghet.
Jeg trengte å trygghet fra utsiden, trengte å være trygg på at hjelpen sto klar om det var nødvendig, trygg på at noen forsto hva som skjedde. Nå var frykten og usikkerheten jeg levde i, borte. Det som trigget meg, var borte. Det var ingen ytre omstendigheter som kunne ta fra meg tryggheten lenger.
Nå gjensto det bare å finne veien tilbake til meg selv.
LES OGSÅ:
Del 4: Fra løve til hval – uten naturlige fiender, rolig og sindig
