I denne serien skildrer «Magni» sine erfaringer fra å være mor og leve i et psykisk voldelig forhold, og hvordan hjelpeapparatet håndterte saken under og etter bruddet. Dette er artikkel fire av fire.
LES OGSÅ:
Del 1: Han slo meg aldri. Dessverre.
Del 2: Førsteinntrykket har alt å si – på godt og vondt
Del 3: Uten hjelp fra de som skulle hjelpe
Mediene melder ofte om ulykker og naturkatastrofer, og jeg var lenge misunnelig på de som ble rammet. Ingen tvilte på hva som hadde skjedd med dem, de trengte ikke å skaffe hjelp selv, kriseteam ble kalt inn for å ivareta dem og deres pårørende.
De tas vare på i akuttfasen, i tilfriskningen og tverrfaglige team kobles på for å ivareta mer enn bare den fysiske helsen. De som har behov får tilbud om rehabilitering. Det finnes pakkeforløp og støtteapparat klart for det meste.
Det står i stor kontrast til opplevelsene barna mine og jeg sitter igjen med. For oss, for meg, ble kampen for å bli trygg igjen etter 15 år i et psykisk voldelig forhold, en kamp for å få det offentlige til å tro meg.
Er det kultivert barbari?
Ingen ville se «naturkatastrofen» vi var utsatt for, ingen forsøkte å finne oss, ingen tilkalte hjelp da jeg fortalte om volden, og ingen forsikret seg om at det gikk bra med oss.
Vi ble overlatt til oss selv. Om jeg ikke hadde tatt opp kampen, ville volden vi levde i fortsatt vært en «konflikt» i journalene. Barna ville ikke fått helsehjelpen og skolehverdagen de trenger. Far kunne kanskje vunnet neste runde i retten. Jeg ville endt opp som ufør – eller død for egen hånd. At det hadde gått bra med barna er nok ønsketenkning.
Jeg kaller det som skjedde en naturkatastrofe, fordi vold i nære relasjoner er naturlig. Det er en del av menneskelig natur, det går i naturlig arv. Det var naturlig at volden begynte og det var naturlig at jeg ikke klarte å komme meg vekk. Det var naturlig at barna ble skadet. Det var naturlig at ingen avdekket volden.
Skal jeg våge å kalle det vi opplevde for kultivert barbari? Det er barbarisk å ikke hjelpe den som trygler om hjelp til å beskytte sine barn mot vold, men det er høyt utdannede mennesker som står for barbariet.
Det finnes to typer mennesker
Jeg har lært at det finnes to typer mennesker: De som er opptatt av å gjøre det som er riktig, og de som mener det er viktigere å ha gjort noe, fremfor at det de har gjort er riktig.
Førstnevnte har ingen problemer med å rette opp i egne feil når de blir gjort oppmerksomme på dem, men mange av de som var involvert i saken viste seg å være av den sistnevnte sorten. Jeg har hatt uflaks.
Barneombudet har uttalt at å få en god saksbehandler i barnevernet er som en lottotrekning. Det samme kan sies om gode ledere i skolen, på BUP, i familievernet og i barnevernet. Overraskende mange har hatt vansker med å avdekke, erkjenne og rette opp i feil. De kunne strekke seg til å innrømme og beklage, men rette opp i dem, det ville de ikke.
Jeg har merket meg at der lederne er uredde og åpne for å avdekke, erkjenne og ikke minst rette opp i feil, der opptrer de ansatte stort sett på samme måte. Likedan der lederne ikke erkjenner og retter feil like lett. Ledernes holdninger er avgjørende.
Det skal likevel sies at det finnes hederlige unntak på alle nivå, både i kommunen og på sykehuset. Heldigvis er det flere på min vei som ville gjøre ting riktig, men de var ikke i posisjon til å påvirke saken.
Det er menneskelig å feile
Kompetanse for å avdekke fysisk vold finnes det masser av. Man konstaterer de fysiske skadene, brudd, blåmerker, sår, så å si alle vet hva man skal se etter.
Å oppdage psykisk vold er ikke like enkelt. Det er ikke alle som vet hvordan en såret psyke ser ut, eller hvordan psykiske blåmerker og brudd ser ut.
Kompetanse for å oppdage psykisk vold var og er fremdeles en mangelvare, men jeg tror ikke det er så vanskelig å oppdage om man vet hva man skal se etter.
Det er menneskelig å feile, og jeg klandrer ingen av de involverte for at de tok feil i første omgang. Men jeg kan ikke tilgi at feilene ikke ble rettet opp i.
Nedbrutt og utmattet
Jeg trengte trygghet fra utsiden, en helgardering, og måtte være sikker på at det offentlige forsto og anerkjente det vi gikk gjennom.
Da barnevernet anerkjente at vi var utsatt for vold, var uvissheten over. Det tok nesten fem år, men det var ingen fare for at det offentliges feilvurderinger skulle bli brukt mot oss i en ny sak. Vi var trygge.
Men traumene forsvant ikke av seg selv. Selvmordstankene kom tilbake, men denne gangen handlet det ikke om fortvilelse over å ikke bli trodd. Barna var trygge, det gikk bra med dem nå. Det var ikke bruk for meg lenger, det var ikke behov for løvemammaen.
Jeg var preget av mange år i konstant beredskap. Musklene i ansiktet var så anspente at jeg fikk kramper i muskler jeg ikke visste at jeg hadde. Om nettene kom kramper i føtter, legger og lår, ofte i hele beinet, ofte i begge samtidig. Ledd låste seg, jeg klarte ikke å gjespe.
I fem år våknet jeg jevnlig av mareritt uten å sovne igjen. Matlysten var det så som så med. Å gjøre husarbeid var et overskuddsprosjekt jeg knapt hadde krefter til. Jeg orket ti minutter om gangen. Kroppen var utslitt. Livsgnisten borte.
Oppdrag utført
Behandlingen handlet lenge om å jobbe gjennom traumene av å være i et psykisk voldelig forhold, men denne gangen handlet ikke marerittene om min eksmann.
Jeg hadde vært ute av normalt arbeidsliv i fem år, hukommelsen og konsentrasjonsevnen sviktet. Om jeg leste noe nytt, var det glemt 30 sekunder etter. I marerittene kjempet jeg fortsatt for å bli trodd, jeg var ufør, ute av stand til å gi barna det de trengte og til å være i arbeid.
Jeg spurte psykologen om tillatelse til å ta mitt eget liv. Jeg fant ingen mening med livet lenger. Mitt oppdrag var utført.
Heldigvis forsto psykologen at det mest av alt handlet om at marerittene og traumene aldri slapp taket, og hjalp meg å forstå at jeg kunne leve et godt liv, for min egen del.
Det er 20 år siden sist
Rett før sommerferien hadde jeg min siste time med traumebehandling. Jeg har fremdeles PTSD, men den er håndterbar. Marerittene er nesten borte.
I sommer kunne jeg ta med barna på ferie. Ferien var god, som den skal være. Godt vær, god mat, bading og glede. Tankene om at jeg er verdiløs og maktesløs er byttet ut med verdifull, betydningsfull og sterk. Den krakilske løvemammaen har blitt en hvalmamma. Uten naturlige fiender, rolig og sindig.
Tryggheten er sikret fra utsiden og innsiden. Jeg er trygg på at hverken jeg eller barna utsettes for vold. Jeg er trygg på at det offentlige forstår og anerkjenner opplevelsene våre. Kampen er over, tryggheten er tilbake. Det er 20 år siden jeg følte meg like trygg.
Ta oss på alvor
Min historie er heller unntaket enn regelen. Blant alle voldsutsatte mødre jeg har blitt kjent med, som har de samme opplevelsene som meg, er jeg den eneste som har klart å stoppe barbariet.
For dem er volden fortsatt en konflikt. Mødrene lastes for alle problemene i familien. Ingen får volden utredet og anerkjent, ingen får de uriktige konklusjonene rettet opp. Barna har i mange tilfeller mer samvær med de voldelige fedrene enn de tåler.
Bare i de sakene der hjelpeapparatet anerkjenner og utreder volden fra starten av, går det bra med mødre og barn.
Jeg ønsker at flere får den hjelpen de trenger. Jeg skulle ønske at det tok ett år å få tilbake tryggheten, ikke fem. Jeg skulle ønske at hjelpen kom da jeg ba om den. Jeg skulle ønske vi ble tatt på alvor fra starten av.