Institusjonsbarnevernet i Norge befinner seg i en dyp krise. Dette har vi visst lenge. Det er seks år siden tilsynsrapporten fra fylkesmannsembetene i Hordaland, Rogaland og Troms om den såkalte «Glassjenta» forskrekket både allmennhet og fagmiljøer.
Jenta, som i rapporten kalles Ida, kom under barnevernets omsorg, bodde i fosterhjem, og ble så flyttet fra barnevernsinstitusjon til barnevernsinstitusjon i årene 2014 til 2016.
Hun ble utsatt for utstrakt bruk av tvang og maktbruk av institusjonspersonell og av politiet. I sin fortvilelse knuste hun vinduer og svelget glasskår, noe som førte til at hun ble kalt «Glassjenta». Hun begikk selvmordsforsøk 40 ganger og satte til slutt fyr på en av institusjonene.
På høy tid
Siden har vi fått flere rapporter som bekrefter systemkrisen. De viktigste er Barneombudets «De tror vi er shitkids», Riksrevisjonens undersøkelse av statlige barnevernmyndigheter fra 2020, og Helsetilsynets rapport «Tvangsbruk i barnevernsinstitusjoner».
Det var derfor på høy tid at barne- og familieminister Kjersti Toppe tok tak i situasjonen og nedsatte et utvalg som «skal vurdere organisering og innhald i barnevernet sitt institusjonstilbod».
Utvalget er faglig solid sammensatt med leder fra Helsetilsynet. Det er betryggende sett i lys av at nettopp Helsetilsynet de siste årene har fremlagt de viktigste rapportene om den kritiske tilstanden i norsk barnevern.
Men så banebrytende som dette utvalget forventes å bli, og siden det i praksis skal foreslås et nytt institusjonsbarnevern, er det svært viktig at det sammensettes så bredt som mulig med hensyn til relevant kompetanse og erfaring.
En underlig utelatelse
Jeg er derfor enig med tidligere leder av Landsforeningen for barnevernsbarn, Vilde Adolfsen, når hun etterlyser en representant for barn som selv har erfaring med å bo på barnevernsinstitusjon i utvalget.
Dette virker som en underlig utelatelse både i lys av behovet for relevant kompetanse og i lys av barns rett til reell medvirkning i alle saker som berører barn, forankret i Grunnloven og i Barnekonvensjonen.
I tillegg savner jeg en person med erfaring fra arbeid i fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker som medlem av utvalget. Det er fylkesnemndene som fatter tvangsvedtakene som plasserer barn i barnevernsinstitusjoner mot sin vilje på grunnlag av at barnet «har vist alvorlige atferdsvansker».
Fylkesnemndene har videre et selvstendig ansvar for å fastslå at den barnevernsinstitusjon som foreslås fra barnevernets side «faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen».
Denne praktiske erfaringen, som burde være sentral i en gjennomgang av barnevernsinstitusjonene, glimrer med sitt fravær i utvalget.
Bør ikke ende opp i departementets skuff
Det nye utvalget bør også gripe anledningen til å gi fylkesnemndene rettslig kompetanse til å kunne plassere barn med overvekt av sammensatte og psykiske vansker i psykisk helsevern fremfor kun i barnevernsinstitusjoner, oftest uten tilstrekkelig kompetanse overfor denne gruppen barn og unge.
Plassering i psykisk helsevern faller i dag utenfor fylkesnemndenes kompetanse og hører inn under asylsuvereniteten og psykisk helsevernloven. En slik ny kompetanse for fylkesnemndene ble imidlertid foreslått av Flatø-utvalget helt tilbake i 2009. Jeg nevner for ordens skyld at jeg var medlem av dette utvalget.
Men forslaget havnet dessverre i de departementale skuffer. Det er på høy tid å få det opp på dagsorden igjen. Her bør det nye utvalget kjenne sin besøkelsestid.
Erfaring og kompetanse fra arbeidet i fylkesnemndene vil derfor, i likhet med barns erfaringer som Adolfsen etterlyser, kunne utgjøre et uunnværlig bidrag i et utvalg som skal reformere institusjonsbarnevernet.
Utvalget skal starte sitt arbeid i september. Det er fortsatt god tid til å foreta nødvendige suppleringer.