– Utkastelsen resulterte i mitt første selvmordsforsøk en stund etter at flytteprosessen var over. Det ble det første av flere. Psyken ble generelt dårligere, forteller tidligere proff, «Sigurd».
Psykologisk.no publiserte fredag en sak om eks-proffers opplevelser rundt foredrag og rapporter i Forandringsfabrikken.
Dette er bare en liten del av historiene de forteller – erfaringene rommer også favorisering, manipulering og en sterk «oss mot verden»-kultur.
Psykologisk.no har blitt kontaktet av fjorten tidligere proffer ved fabrikken. Foreløpig er det kun fire som tør å stå frem med fullt navn.
Flere Psykologisk.no har vært i kontakt med den siste tiden, begrunner anonymiteten med negative reaksjoner og meldinger de og andre har mottatt privat og i sosiale medier. Psykologisk.no har notert oss disse hendelsene fortløpende.
Kollektivet
Silje var tilknyttet Forandringsfabrikken i en rekke år. Hun ble som ung overtalt til å flytte til Oslo for å være nærmere fabrikkens hovedkontor, og fikk tilbud om et rom i et kollektiv som ble disponert av Forandringsfabrikken.
PROFF: Silje var en av proffene som bodde i kollektivet disponert av Forandringsfabrikken. Foto: Privat.
Silje er kildens ekte navn, men hun ønsker ikke etternavnet sitt på trykk. Psykologisk.no kjenner Siljes fulle navn. Hun bodde i kollektivet fra hun var 19 år, til hun ble 21.
I kollektivet bodde hun med tre andre. I tillegg var det et ledig rom hvis noen trengte et sted på kort varsel. Proffene betalte brorparten av leien selv.
– Jeg ble hastet inn i kollektivet samme dag som jeg skulle holde foredrag i Oslo. Alt var kaos. Senere den kvelden, da jeg skulle hjem fra foredraget, innså jeg at jeg ikke visste hvor jeg bodde.
Kollektivet beskrives som et hotell av flere som har bodd der.
– Vi måtte stille opp på dagen hvis Marit eller noen andre ringte, sier Silje.
Marit Sanner er daglig leder i Forandringsfabrikken, som hun var med på å grunnlegge i 2004.
Silje forklarer at det kunne komme inn folk med rusbakgrunn, og at en person med denne problematikken fikk opphold i kollektivet over lengre tid.
Dette beskrives som svært utfordrende.
Det ble forsøkt meldt fra om at flere opplevde dette som ubehagelig. Det ble konsumert en del alkohol i kollektivet av personen – til tross for at det var alkoholforbud i kollektivet.
– Da spilte de rett på samvittigheten vår. Vi fikk beskjed om at personen hadde det vanskelig eller at vi skulle være takknemlig for å få lov til å bo der. Vi forsøkte å si fra om at vi synes dette var ubehagelig.
Utkastelsen skjedde etter bekymringsmeldinger
Silje bodde i kollektivet sammen med en annen proff Psykologisk.no har snakket med, som vi kaller «Sigurd».
Sigurd forteller at de i mai 2019 fikk beskjed om at leiekontrakten rutinemessig ville fornyes. Mot slutten av juli måned samme år, meldte Sigurd direkte fra til styreleder Odd Christopher Hansen om det han oppfattet som kritikkverdige forhold i Forandringsfabrikken. Han hadde også hatt noe dialog direkte med administrasjonen før dette.
MELDING TIL STYRELEDER: Psykologisk.no har i forbindelse med sakene den siste tiden mottatt en rekke dokumentasjon som viser at det har blitt meldt fra til styret Foto: Privat.
Etter flere bekymringsmeldinger til styret i Forandringsfabrikken fikk kollektivet plutselig en beskjed: Leiekontrakten skulle ikke fornyes, og de hadde tre uker på seg til å finne et nytt sted å bo. Ifølge folk Sigurd snakket med, var det samme dag et møte på kontoret til fabrikken hvor de tok opp oppfølgingen av de kritikkverdige forholdene.
At leiekontrakten ikke ble fornyet, ble opplevd som en enorm belastning, og Psykologisk.no har sett dokumentasjon hvor hjelpeapparat beskriver denne tiden som svært alvorlig for Sigurd. Tilsvarende dokumentasjon har vi sett for Silje.
Alternativet de to proffene ble forelagt, var at en av proffene tar på seg ansvaret med leiekontrakten – og dermed står økonomisk ansvarlig for samtlige i kollektivet.
Det var det ingen av de unge som hadde anledning til, eller turte. Senere i dialogen fikk de tilbud om at fabrikken kunne forlenge kontrakten til jul. Det kom så sent at ingen av de unge våget det.
Psykologisk.no har fått dokumentasjon på leiekontrakt, og oppsigelsen av denne. Vi har også sett dialogen som har vært mellom kollektivet, styreleder Odd Christopher Hansen, og diverse ansatte i Forandringsfabrikken i forbindelse med denne hendelsen.
Sigurd forteller at det å få tre uker på seg til å finne et nytt bosted, for ungdom i en allerede svært sårbar situasjon, kunne gått mye verre.
– Det resulterte i mitt første selvmordsforsøk en stund etter at flytteprosessen var over. Det ble det første av flere. Psyken ble generelt dårligere. Jeg hadde mistet store deler av nettverket mitt og mitt trygge bosted som følge av varselet mot Forandringsfabrikken. Jeg hadde mistet en av de få trygge basene jeg hadde – jeg mistet så mange på kort tid.
Han forteller Psykologisk.no at han fortsatte dialogen med Forandringsfabrikken og styret en periode til etter at leieforholdet ble avsluttet, og han fikk inntrykk av at de kritikkverdige forholdene han meldte fra om ville bli tatt hånd om.
Sigurd ønsker avslutningsvis å påpeke at Sanner også har gjort mye bra for Forandringsfabrikken. Han er klar på at utfordringen er at Sanner har vært leder for lenge, og at fabrikken har vokst for fort.
MELDING FRA ANSATT: Dette er en av mange meldinger som proffene i kollektivet mottok i forbindelse oppsigelsen av leiekontrakten. Foto: Skjermdump.
Odd Christopher Hansen (69) er en svært erfaren styreleder og næringslivsleder. På 1980-tallet var han med på å bygge opp det internasjonale konsulentselskapet McKinsey & Company sin virksomhet i Norge. Han er blant annet tidligere styreleder i Kronprinsparets Fond, en veldedig stiftelse etablert av kronprinsparet.
Per dags dato er Odd Christopher Hansen daglig leder i Kov5, et konsulentselskap med et omfattende nettverk av erfarne næringslivsledere og såkalte «styregrossister» – inkludert tidligere konsernsjef og styreleder i Statoil, Harald Norvik, og tidligere konsernsjef i Aker Kværner, Inge Hansen. Kov5 har kontoradresse i samme bygg som Forandringsfabrikken.
Odd Christopher Hansen er forelagt konkrete spørsmål knyttet til denne saken, men skriver i en e-post til Psykologisk.no at han ikke har anledning til å svare på dette.
Beskriver det første møtet: – Type varme jeg aldri hadde møtt før
Flere av eks-proffene beskriver det første møtet med Forandringsfabrikken som kjærlig. Det starter med meldinger fulle av hjerter, uendelige klemmer og en følelse av å være spesiell og elsket.
Psykologisk.no har sett en rekke meldinger av denne art, hvor ansatte i Forandringsfabrikken formulerer meldinger til proffene med utbredt bruk av «hjerteemojies».
– Jeg kom inn og var veldig sårbar. Jeg hadde en vanskelig situasjon i livet mitt med både barnevern og psykiatri. Så møter jeg noen som sier at de elsker meg og forteller meg at jeg er spesiell. Jeg trodde jo på det, og ville gjøre alt for Marit Sanner, forteller Marie Burchard (25).
– Det var en type varme jeg aldri hadde møtt før, legger Linn Maren Tovsland (24) til.
KNUST VENNSKAP: Linn Maren Tovsland og Marie Burchard var nære venner til fabrikkens ledelse splittet dem. Foto: Privat.
Burchard og Tovsland møttes for første gang under et foredrag i Stavanger i 2014. De var begge relativt ferske proffer, like i alder og ble umiddelbart bestevenner.
De snakker godt om denne første tiden ved Forandringsfabrikken. Men det tok ikke lang tid før respekten og kjærligheten i organisasjonen, ble forvandlet til frykt.
– Jeg husker jeg fortalte Linn Maren at jeg var litt redd for Marit. Sammen ble vi enige om at det er jo sikkert bare fordi vi har så stor respekt for henne, sier Burchard og poengterer:
– Men du skal jo ikke frykte en person du er glad i.
Ødelagt vennskap: – Jeg måtte velge Forandringsfabrikken
I løpet av tiden i Forandringsfabrikken flyttet Tovsland inn i kollektivet som stiftelsen disponerte. Samtidig ble Burchard innlagt i psykiatrien flere ganger. Burchard forteller at hun ble lovet belønninger dersom hun ikke ble innlagt over et visst antall uker.
– Belønningen min var at jeg kunne være en helg hos Marit, forteller hun.
Men da Burchard ankommer Oslo, har ikke Sanner tid til å ta seg av henne. Hun blir heller sendt til kollektivet der Tovsland bodde.
– Marit ønsket at Marie skulle sove en natt hos oss, men Marie var skikkelig dårlig, så jeg forteller Marit at det ansvaret kan ikke vi ha. Vi var jo bare 18–19 år, forteller Tovsland.
I den samme telefonsamtalen tar Tovsland opp med Sanner at hun heller ikke føler seg godt behandlet.
I ettertid fikk Burchard et ultimatum fra Sanner: Enten velger hun vennskapet med Tovsland eller så velger hun Forandringsfabrikken.
– Jeg hadde ikke et stort nettverk den gangen, så jeg måtte velge Forandringsfabrikken. Jeg var en sårbar ungdom med få folk jeg stolte på i livet. Da må du velge plassen der du føler deg trygg, forteller Burchard.
Det nære vennskapet falt derfor i grus, og jentene har ikke hatt kontakt på fire år. Det er først i år at de endelig har gjenopprettet kontakten.
En annen eks-proff forteller også om et belønningssystem hun hadde med ledelsen:
BELØNNING: Chat mellom ansatt og tidligere proff. Foto: Skjermdump.
– Jeg har tidvis hatt et komplisert forhold til moren min. Forandringsfabrikken ønsket ikke at jeg skulle ha kontakt med henne. Det jeg egentlig hadde trengt var råd om hvordan jeg skulle håndtere situasjonen, sette grenser og si fra slik at det ble lettere å forholde meg til henne.
– Istedenfor ønsket de at jeg skulle ta helt avstand. De lagde det de kaller et «belønningssystem»: Når jeg hadde holdt meg unna henne over en periode skulle jeg og en venninne få påspandert restaurantbesøk.
Favorisering er utbredt: – Hadde en følelse av å ikke være god nok
Alle kildene Psykologisk.no har vært i kontakt med forteller at det er en gjennomgående favorisering i organisasjonen.
– Linn Maren og jeg var begge favoritter på et tidspunkt. De som har en sterk stemme eller historie blir brukt for alt det er verdt. Det fikk oss til å føle oss spesielle, sjeldne, og at vår stemme var viktigere enn andres, forteller Burchard.
Victoria forteller om hvordan favoriseringen førte til en ubehagelig maktbalanse der flere kjempet for å komme på godsiden hos ledelsen.
Mona Marlene Lund (27) var en av de som følte at hun ikke strakk til.
– Jeg følte meg forskjellsbehandlet, hadde en følelse av å ikke være god nok og ikke like viktig som de andre, forteller hun.
Lund hadde et sterkt ønske om å få være med på foredrag, men følte seg satt til side av favorittproffene. I motsetning til henne fikk de alltid være med.
FORSKJELLSBEHANDLET: – Jeg følte meg ikke like viktig som de andre, forteller eks-proff Mona Marlene Lund. Foto: Elise Amanda Nyheim Andersson.
I kildenes erfaringer går det også igjen at ledelsen skyver ungdommene foran seg.
– Marit gjemmer seg bak ungdommene. Da jeg begynte å reagere, fikk jeg meldinger fra fabrikkarbeidere og proffer som skulle gi meg dårlig samvittighet. De skrev at «jeg ødela for barn i fremtiden», forteller Tovsland.
Hun husker også at hun selv sendte slike meldinger, i regi av Sanner, da hun var proff i fabrikken.
Varslet om seksuell trakassering
Alle kildene forteller at når de uttaler seg om fabrikken, får de en rekke meldinger fra proffer som forsøker å gi dem dårlig samvittighet. Psykologisk.no har også mottatt dokumentasjon på dette.
Andre kilder forteller om hvordan favorittproffer ble dratt inn i alle situasjoner.
– De blir brukt for å løse konflikter som voksne burde løse, sier «Sigrid».
Hun forteller også at hun ved flere tilfeller har tatt opp kritikkverdige forhold med ledelsen. De sier at de skal ta det videre, men ingenting endrer seg. Det samme forteller Victoria.
Hun opplevde å bli seksuelt trakassert av en annen proff under Forandringsfabrikkens sommerleir. Da hun tok det opp med ledelsen, fikk det ikke store konsekvenser for vedkommende – personen ble kun flyttet over på et annet rom. Victoria ble lovet at hun ikke trengte å ha kontakt med personen.
Da de rundt et år senere likevel blir satt på samme gruppe under et treff i Oslo, får Victora beskjed av Sanner om å bli venn igjen med personen som trakasserte henne på sommerleir.
– Jeg ble helt oppgitt og skjønte at jeg ikke kom til å bli hørt. Indirekte ble jeg fortalt at hvis jeg drar hjem igjen uten å tilgi, fikk jeg ikke være med mer. Etter det hadde jeg null tillit til Forandringsfabrikken. Jeg kunne ikke stole på at det var trygt på jobb, forteller hun.
Brå taushet
Tovsland beskriver seg selv som et ødelagt barn, som befant seg i overgangen til ungdomslivet da hun ble med i Forandringsfabrikken. En ungdom som følte at hun aldri hadde blitt hørt.
– Så kom jeg inn i Forandringsfabrikken og ble fortalt at jeg var veldig viktig. Vi skulle redde alle barna i Norge som ikke hadde det bra. Det er lett å utnytte den sårbarheten, forteller hun.
Tovsland er en av flere ungdommer i organisasjonen som i en periode var fosterbarn av daglig leder, Marit Sanner. Tovsland ble Marits fosterbarn da hun var 17 år gammel.
– Marit sa at hun alltid ville være der for meg, men da jeg fylte 18 år, var hun ikke der lenger. Hun lagde avtaler med meg som hun aldri holdt.
I dag har ikke Tovsland kontakt med sin tidligere fostermor.
Dette er en tendens som stemmer overens med det vi blir fortalt av en rekke kilder. Flere opplever den plutselige overgangen, fra kjærlighet til taushet, som svært belastende.
En tidligere proff vi har gitt navnet «Victoria» pendlet 20 timer i uken for å jobbe ved hovedkontoret til Forandringsfabrikken i Oslo.
– Siste gangen jeg var i Oslo ble jeg lovet at jeg skulle få jobbe der fast, og at jeg skulle få lønn. Men jeg hørte aldri fra dem igjen, forteller hun.
Sigrid har samme opplevelse – plutselig ble det taust. Den siste meldingen sendt til Sanner, fikk hun aldri svar på. Ingen av vennene hennes i Forandringsfabrikken har heller hørt fra seg siden.
Farlig og slem – med oss eller mot oss
Ungdommer som sluttet ved fabrikken eller stilte spørsmål, skal ifølge flere kilder har blitt kalt «farlige» eller «slemme» av ledelsen.
– Dersom folk sluttet i jobben, ble det malt som at de var imot oss. Det var ikke noe rom for nøytralitet. Det var en sterk «oss mot verden»-mentalitet, forteller Victoria.
Hun husker særlig et eksempel på dette. En tidligere proff hadde brutt med fabrikken, og favorittene ble samlet av ledelsen.
– De viste oss klipp fra sosiale medier der eks-proffen snakket stygt om Forandringsfabrikken. Hun ble avbildet som djevelen selv. Det ble tydelig at «det måtte vi aldri finne på å gjøre».
Burchard forteller at Sanner kalte Tovsland farlig da hun brøt med fabrikken. Dette skal hun også ha fortalt til andre ungdommer, i følge de to.
I likhet med Tovsland, ble også Lund kalt «farlig» av ledelsen. Hun forteller at andre ungdommer skal ha fått beskjed om at de ikke burde være venn med henne.
– Rett før jeg fylte 24 fikk jeg ikke lenger lov til å være med. Jeg jobbet der i fire år, men har ikke fått så mye som et «takk» i ettertid.
– Det er ikke meningen at barn og unge skal endre systemet og bli ødelagt i prosessen, poengterer Tovsland.
Burchardt forteller at hun selv har sagt mye bra om organisasjonen, fordi hun ikke har turt annet.
– Jeg skjønner godt at folk vil være anonyme, for du får jo en hær etter deg om du uttaler deg om Forandringsfabrikken, sier Burchard og fortsetter:
– Det virker som folk er redde for å ødelegge noe som allerede er ødelagt. Man vil jo selvfølgelig at barns stemme skal være viktig i systemene.
– Men dette har gått for langt, og hvis vi kan bruke stemmen vår for å gjøre det bedre for andre, så er det virkelig verdt det. Det kan være vi ødelegger for Forandringsfabrikken, men de har også ødelagt ganske mange på veien.