For mamma handlet de maniske symptomene om økt energi og initiativrikdom. De schizofrene symptomene handlet i stor grad om vrangforestillinger knyttet til hennes opplevelser av telepatisk kontakt med andre gjennom det hun kalte «det åndelige internettet», men også forfølgelsesvanvidd knyttet til at noen var ute etter henne.
Da mamma ble lagt inn, hadde jeg nettopp fylt 15 år, mens broren min, Andreas, var 17. Hun hadde blitt stadig sykere gjennom et halvt år, uten at vi skjønte helt hva det var eller visste hva vi skulle gjøre. Etterpå skjønte vi heller ikke hvordan vi skulle snakke om det og bearbeide det, eller om det i det hele tatt var noe vi trengte å gjøre.
Åtte år senere, i mai 2013, ble mamma igjen psykotisk. Da var vi blitt ordentlig voksne og visste hva vi skulle gjøre. Vi visste hvordan vi skulle løse det praktiske. Vi ringte, vi kjørte, vi flyttet. Men vi snakket fortsatt ikke om det. Ikke med hverandre, og heller ikke med mammas søster, Arnhild, som var tett på begge psykosene. Og vi snakket i hvert fall ikke med mamma om noe av dette. Etter hvert slo tausheten små sprekker.
Den kreative hukommelsen
Hukommelsen er en kreativ kraft. Vi omformer minnene våre når vi henter dem frem. Dette gir oss muligheten til å skape sammenhengende, konsistente historier om oss selv og våre liv.
Forskning på hukommelse og emosjoner viser dessuten at påvirkningen går begge veier (Holland & Kensinger, 2010). Den ene veien vil hendelsers emosjonelle karakter kunne påvirke hvordan hendelsene huskes. Den andre veien vil vår emosjonelle tilstand når vi prøver å huske tilbake, farge minnene vi henter frem.
At jeg forsøker å fortelle historien om mamma, meg og mammas sykdom nå, når livet er trygt og rolig, gir meg altså muligheten til å farge historien på måter som er bedre å leve med. Hendelsene er de samme, jeg skal ikke endre på dem, jeg vil kun forsøke å justere lyssettingen og bakgrunnsmusikken.
Min barndom og din første psykose
Det jeg husker som mitt aller første minne, er fra da jeg var rundt to år gammel. Du har tatt med meg og den to og et halvt år eldre storebroren min til et lite vann for å mate endene. På et tidspunkt ramler jeg uti. Det er varmt, og vannet er grunt, men du venter ikke mer enn en tiendedel av et sekund. Du hopper etter, fullt påkledd og med tresko.
For meg representerte dette minnet den selvoppofrende og omsorgsfulle moren. Etter din første psykose begynte riktignok min egen forståelse av denne hendelsen å endre seg, litt etter litt. Var det ikke noe sprøtt ved det å bare hoppe etter på den måten? Noe overilt? Ja, kunne det ikke egentlig minne om den type avgjørelser den maniske eller hypomane tar? Bildet av deg som selvoppofrende og omsorgsfull måtte i stadig større grad vike til fordel for bildet av moren som grunnet psykisk sykdom blir til et barn. Et barn som trenger omsorg og gjør rare ting.
I et ideelt sinn ville jeg klart å integrere de to bildene av deg. Ja, jeg ville kanskje også sett at det var en sammenheng der. At din omsorg for andre ble for mye, at du slet deg ut, slik at når livet ga deg et slag i ansiktet, hadde du ingen krefter til å stå imot. Men som ungdom klarte jeg aldri å integrere de ulike versjonene, for meg ble du en annen person etter den første psykosen. Du var ikke lenger mamma. Derfor har jeg siden den gang savnet deg.
For du er jo fortsatt den samme. Det er min fortelling om deg, og din plass i mitt liv, som endret seg.
Kilder
Holland, A.C. & Kensinger, E.A. (2010). Emotion and autobiographical memory. Physics of Life Reviews, 7(1), 88–131. doi:10.1016/j.plrev.2010.01.006