• Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
    • Scandinavian Psychologist
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Annonser
    • Tekstbidrag
    • Redaksjon
Meny
  • Nyheter
    • Pluss-innhold
    • Arbeidsliv
    • Folk
    • Nye bøker
    • Podkaster og videoer
      • Pia og psyken
      • Psykologlunsj
      • Psykologisk salong
      • Videoer
  • Ideer
    • Ytringer
    • Bokutdrag
    • Spalter
      • Forebygg depresjon med Arne Holte
      • Fra terapirommet med Kirsti Jareg
      • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe
      • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen
      • Kritisk tenkning med Torstein Låg
      • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair
      • Gutta fra Psykologlunsj
      • Månedens klassiker
    • Scandinavian Psychologist
  • Aktiviteter
  • Stillinger
  • Bli abonnent
  • Kontakt oss
    • Annonser
    • Tekstbidrag
    • Redaksjon
Søk
Lukk
Min erfaring

Timingen for å gråte er alltid dårlig

Jeg er lei av oppturer og nedturer. Jeg er lei av det høye og det lave. Det bekmørke og det sterke lyset, skriver Malin Røise.

GAUSTAD: Må man virkelig ha det vondt, før man kan ha det godt? Det hele virket så urettferdig, skriver Malin Røise. Foto: Malin Røise.

Malin Røise

Sist oppdatert: 02.02.21  Publisert: 02.02.21

Forfatterinfo

Malin Røise

Malin Røise (24) er skribent og studerer allmenn litteratur­vitenskap ved Universitetet i Oslo.

Jeg går opp bakken som skråner svakt fra Forskningsparken, i retning Gaustad sykehus. Jeg ser trikken som kjører, menneskene som går, og den lave solen over terrenget. Det er den dagen der alt vekker noe i meg og detaljene blir så store. Alt er blitt så stille, så unaturlig stille. Jeg er der to ganger i uken, i god tid, men i dag er jeg sent ute.

Jeg går raskt opp bakken, den er slak, men tung. Straks vil jeg gå inn gjennom hovedporten, se på Tårnbygget bak fontenen som er skrudd av for vinteren, gå til høyre, og ringe på døren der det står Tidlig psykosebehandling, poliklinikk. Så vil sekretæren slippe meg inn, og si: «Hei Malin», og spørre meg om luftveissymptomer, om jeg har vært i nærkontakt med en som har fått påvist Covid-19 eller venter på prøvesvar, og så vil jeg svare nei. «Da skal jeg si ifra at du har kommet.»

Jeg vil vaske hendene. Jeg vil sette meg og vente i fire minutter, kanskje lenger, hvis behandler er forsinket. Jeg vil sitte og vente før jeg reiser meg igjen, fordi jeg er utålmodig, vil stille meg ved vinduet, og så vil jeg se sollyset like over det 165 år gamle bygget. Og så vil jeg tenke.

Er verden lysere eller mørkere enn man tror? Om verden er mørkere, tenker jeg at det ikke gjør så mye. Om den er lysere, er jeg litt redd jeg går glipp av noe. Men jeg liker det tette og intime mørket. Jeg har bestandig likt mørket litt, for lyset kan være krampaktig. Lyset er som noe som alltid prøver og prøver, uten pause. Å strekke seg ut, å trenge seg gjennom, å være noe eller noen. Lyset er som lengselen. Lyset prøver for hardt. Jeg vil tenke, og når jeg ser de levende fargene utenfor, vil jeg holde tårene tilbake, fordi timingen er dårlig.

Timingen for å gråte er alltid dårlig.

Så kommer behandler når de fire minuttene har gått. Hun vil kommentere været, den lille stunden vi går fra venteværelse til kontoret, fordi det gjør hun nesten hver gang. I dag vil hun si at det er blitt kaldere ute, og at det er meldt regn i morgen. Hun vil spørre om jeg vil ha noe å drikke, før hun åpner døren for meg, og jeg må tenke litt før jeg svarer: «Ellers takk».

Vi går inn og setter oss. Jeg ser de samme bildene på veggene, de samme ringpermene og fagbøkene, de samme eskene med grønn te som står på skrivebordet. Samtlige behandlere i psykisk helsevern drikker masse te, det har jeg lært.

*

For noen år siden, da jeg var innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling, snakket jeg med to andre pasienter og en eldre miljøterapeut. «Det er litt sånn at om man ikke kjenner til mørket, så kjenner man heller ikke til lyset, ikke sant?» sa miljøterapeuten, som hadde langt, grått skjegg, og satt i fellesstuen og løste kryssord.

«Jo, kanskje», sa en av pasientene. «Man setter liksom mer pris på lyset når man har vært i dritten.»

«Det er jeg faktisk helt uenig i.» Stemmen kom fra dørkarmen, hvor det sto en annen pasient. Ingen av oss hadde lagt merke til henne. Raskt gikk hun inn i rommet. Hun hadde på seg tre lag med jakker, teipet med gaffateip, en lue og caps, og det var svarte ringer rundt øynene. Når hun pratet, var det som om hun ropte.

Hun var fra skjermet avdeling, men kom noen ganger ut i fellesstuen, med følge, for å røyke på balkongen, eller hente noe å drikke. Hun slang seg nedi sofaen overfor meg. «Jeg har vært i lyset hver eneste dag i hele mitt liv, jeg!»

«Har du det, du ja», sa miljøterapeuten.

«Ja, jeg har vært i solen hele tiden. Jeg har vært lykkelig hele tiden. De eneste gangene jeg ikke har vært lykkelig, er de gangene jeg har vært i psykiatrien. Det er så jævla kjedelig her.» Deretter så hun på meg. Rett i øynene. Som om det bare var meg hun snakket til. Og så spurte hun: «Men mørket da? Hvordan er det? Har du vært der? Er det tøft? Jeg har aldri vært der.»

Det kjentes litt ubehagelig, for blikket var så intenst, og spørsmålene så direkte, og det var trist fordi jeg visste så godt at det hun sa, mest sannsynlig ikke stemte. Selvfølgelig hadde hun vært i mørket. Kanskje mer enn noen av oss andre.

«Ja, det er tøft», svarte jeg.

«Ja, det er det? Shit ass!» Så reiste hun seg og gikk ut på balkongen for å røyke. Men hun fortsatte fra der ute: «Shit ass. Mørket, mørket. Det er tøft ass.» Deretter ble hun fulgt inn, forsvant bak lukkede dører, og den gamle miljøterapeuten med kryssordet smilte og sukket.

«Det mye rart en får høre her.» Men det var ikke så rart, tenkte jeg. Det var jo tross alt ganske kjedelig der, og jeg visste ikke om jeg var enig i tanken om å måtte kjenne til mørket for å kjenne til lyset. Må man virkelig ha det vondt, før man kan ha det godt? Det hele virket så urettferdig. Må det være så kontrastfylt? Må man bestandig kjenne på ytterpunktene i livet?

Jeg er lei av oppturer og nedturer. Jeg er lei av det høye og det lave. Det bekmørke og det sterke lyset.

*

Behandler rekker nesten ikke spørre hvordan det går før jeg begynner å prate. Ordene flyter i dag, den ene tanken rekker ikke å bli tenkt før den neste kommer. Jeg har så mye på hjertet. Det føles trygt, for nå vet jeg at jeg er meg selv. Men i min lange monolog, kommer jeg ikke helt til bunns i det jeg bærer på. Og det merker hun kanskje, fordi hun kjenner meg godt.

Hun sitter der med den lille notatblokken sin og noterer det aller viktigste av alt det uviktige jeg sier. Jeg vet ikke hva hun noterer, men det kan umulig være de bagatellene som at kjøleskapet hjemme har sluttet å virke, at jeg har sett dokumentarer om blekkspruter, at jeg har skrivesperre. Kanskje hun noterer at jeg ikke har sovet så godt i natt, men at jeg føler jeg har kontroll over symptomene om dagen, at jeg har følt meg stabil.

Hun sier viktige ting, som at jeg må passe på søvnen min. Hun er der, med sin tilstedeværelse, de neste 45 minuttene. Og omsider forteller jeg. Og det er kjempeskummelt. Jeg forteller uten å gråte, fordi jeg har grått allerede. Timingen for å gråte er alltid dårlig. Og jeg begynner å tenke, og tankene sitter så fast i meg, og jeg mister grepet om dem, men jeg er rolig. Jeg er helt rolig. Det er hverken svart eller hvitt i dag. Mørkt eller lyst. Det bare er.

Hun ser på klokken og sier forsiktig «Tror vi må runde av nå». Jeg har på følelsen at jeg har sittet der lenge. Jeg reiser meg, går mot døren, og sier «Takk for praten», og hun sier «I like måte» eller noe sånt.

Og jeg går ut. Jeg går ut i verden, ut i livet. Jeg ser på klokken og finner ut at jeg har sittet der i over en time. Jeg får litt dårlig samvittighet, men minner meg selv på at å disponere tiden riktig i behandling, ikke er mitt ansvar.

Lyset er som lengselen. Lyset prøver for hardt.

Jeg går derfra og kjenner meg litt lettere, litt mer kaotisk også. Kanskje var det jeg fortalte, og det jeg brukte en time på å snakke om, ganske viktig, tross alt. Og når jeg går derfra, etterlater jeg noe, en del av meg selv, men jeg bærer også med meg det jeg fikk. For jeg har fått mye.

Man er aldri alene, man skal aldri være alene, selv om man er blitt mer robust, stabil og hel. Det dunkle lyset i januar. Den svale vinden i juli. Med tiden har jeg lært å like det.

Siste saker

Bare to prosent av samtalene våre tar slutt når vi faktisk ønsker det

  • Nyheter, Pluss

Færre innvandrere med psykiske lidelser

  • Nyheter

Min psykotiske mamma

  • Bokutdrag

Erik skrev bok om morens psykoser

  • Nyheter, Pluss

Utpekt av Kongen i statsråd til å utrede kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv

  • Sakset

Kunsten å tenke på tankene dine

  • Pia og psyken, Podkaster

Derfor gråter vi

  • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

Koronasmitte kan få psykologiske ettervirkninger

  • Nyheter, Pluss

Lillian kan styre drømmene sine

  • Nyheter, Pluss

Slik lærer du deg bevisst drømming

  • Nyheter, Pluss

Brukere i psykisk helse og rus opplevde økt stress og press på å bli frisk etter innføring av pakkeforløp

  • Nyheter

Kronisk smerte øker under pandemien

  • Pluss, Ukas forskning

Mest lest

– Den vanligste personlighets­forstyrrelsen er lettest å overse

    Sinte voksne barn

      Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte?

        De første tegnene på at du er utbrent

          Slik er kjærlighetslivet med en narsissist

            Tre psykologiske ordtak som hjelper deg med å navigere gjennom livet

              Det gode blikket er en kur for usynlighet

                Med én enkel påstand kan du nå avsløre om noen lyver

                  Når våre egne følelser hindrer oss i å møte barnet vårt på en god måte

                    Et giftig stikk

                      Gaslighting: – En ondskapsfull teknikk for å ta kontroll over et annet menneske

                        Dette skjer med oss når vi opplever det mystiske fenomenet dissosiasjon


                          Redaksjonen anbefaler

                          Hva om pasienten ikke snakker sant?

                          • Psykobabbel

                          Gjøken og hva den kan lære oss om sex

                          • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                          Kjærleik og svin

                          • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen

                          God lytting på en-to-tre

                          • Hverdagspsykologi med Eirik Hørthe, Pluss

                          Bitterhet – en kontrafaktisk
                          fortelling om eget liv

                          • Fra terapirommet med Kirsti Jareg

                          Er du blant framtidens prioriterte?

                          • Gutta fra Psykologlunsj

                          Flink pike

                          • Fra terapirommet med Kirsti Jareg

                          En studie av tilskuereffekten

                          • Månedens klassiker

                          Terapitennis med John McEnroe

                          • Kjærleik & liv med Anne Marie Fosse Teigen

                          Mestringstro i arbeidslivet

                          • Leserne spør, Organisasjonspsykologi

                          Kan du holde på en hemmelighet?

                          • Fra terapirommet med Kirsti Jareg, Pluss

                          Hvorfor så mange menn drømmer om yngre kvinner

                          • Menneskets natur med Leif Edward Ottesen Kennair

                          Malin Røise

                          Malin Røise (24) er skribent og studerer allmenn litteratur­vitenskap ved Universitetet i Oslo.

                          Meld deg på nyhetsbrev fra Psykologisk.no

                          • Psykologisk.no AS​
                            Kruses gate 8
                            0263 Oslo
                            912 389 782 MVA
                          • Tips oss
                          • Bli annonsør
                          • Bli bidragsyter
                          • Redaksjon
                          • Scandinavian Psychologist
                          • Personvern
                          • Ansvarlig redaktør
                            Pål Johan Karlsen
                          • Redaksjonssjef
                            Jonas Hartford Sundquist
                          • Markedsansvarlig
                            Vera Thorvarsdottir
                          Facebook-f
                          Twitter
                          Linkedin

                          Psykologisk.no er medlem av Mediebedriftenes Landsforening og arbeider etter Vær varsom-plakatens regler for god presseskikk.

                          Kopibeskyttet © 2021