Jeg går opp bakken som skråner svakt fra Forskningsparken, i retning Gaustad sykehus. Jeg ser trikken som kjører, menneskene som går, og den lave solen over terrenget. Det er den dagen der alt vekker noe i meg og detaljene blir så store. Alt er blitt så stille, så unaturlig stille. Jeg er der to ganger i uken, i god tid, men i dag er jeg sent ute.

Jeg går raskt opp bakken, den er slak, men tung. Straks vil jeg gå inn gjennom hovedporten, se på Tårnbygget bak fontenen som er skrudd av for vinteren, gå til høyre, og ringe på døren der det står Tidlig psykosebehandling, poliklinikk. Så vil sekretæren slippe meg inn, og si: «Hei Malin», og spørre meg om luftveissymptomer, om jeg har vært i nærkontakt med en som har fått påvist Covid-19 eller venter på prøvesvar, og så vil jeg svare nei. «Da skal jeg si ifra at du har kommet.»

Jeg vil vaske hendene. Jeg vil sette meg og vente i fire minutter, kanskje lenger, hvis behandler er forsinket. Jeg vil sitte og vente før jeg reiser meg igjen, fordi jeg er utålmodig, vil stille meg ved vinduet, og så vil jeg se sollyset like over det 165 år gamle bygget. Og så vil jeg tenke.

Er verden lysere eller mørkere enn man tror? Om verden er mørkere, tenker jeg at det ikke gjør så mye. Om den er lysere, er jeg litt redd jeg går glipp av noe. Men jeg liker det tette og intime mørket. Jeg har bestandig likt mørket litt, for lyset kan være krampaktig. Lyset er som noe som alltid prøver og prøver, uten pause. Å strekke seg ut, å trenge seg gjennom, å være noe eller noen. Lyset er som lengselen. Lyset prøver for hardt. Jeg vil tenke, og når jeg ser de levende fargene utenfor, vil jeg holde tårene tilbake, fordi timingen er dårlig.

Timingen for å gråte er alltid dårlig.

Så kommer behandler når de fire minuttene har gått. Hun vil kommentere været, den lille stunden vi går fra venteværelse til kontoret, fordi det gjør hun nesten hver gang. I dag vil hun si at det er blitt kaldere ute, og at det er meldt regn i morgen. Hun vil spørre om jeg vil ha noe å drikke, før hun åpner døren for meg, og jeg må tenke litt før jeg svarer: «Ellers takk».

Vi går inn og setter oss. Jeg ser de samme bildene på veggene, de samme ringpermene og fagbøkene, de samme eskene med grønn te som står på skrivebordet. Samtlige behandlere i psykisk helsevern drikker masse te, det har jeg lært.

*

For noen år siden, da jeg var innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling, snakket jeg med to andre pasienter og en eldre miljøterapeut. «Det er litt sånn at om man ikke kjenner til mørket, så kjenner man heller ikke til lyset, ikke sant?» sa miljøterapeuten, som hadde langt, grått skjegg, og satt i fellesstuen og løste kryssord.

«Jo, kanskje», sa en av pasientene. «Man setter liksom mer pris på lyset når man har vært i dritten.»

«Det er jeg faktisk helt uenig i.» Stemmen kom fra dørkarmen, hvor det sto en annen pasient. Ingen av oss hadde lagt merke til henne. Raskt gikk hun inn i rommet. Hun hadde på seg tre lag med jakker, teipet med gaffateip, en lue og caps, og det var svarte ringer rundt øynene. Når hun pratet, var det som om hun ropte.

Hun var fra skjermet avdeling, men kom noen ganger ut i fellesstuen, med følge, for å røyke på balkongen, eller hente noe å drikke. Hun slang seg nedi sofaen overfor meg. «Jeg har vært i lyset hver eneste dag i hele mitt liv, jeg!»

«Har du det, du ja», sa miljøterapeuten.

«Ja, jeg har vært i solen hele tiden. Jeg har vært lykkelig hele tiden. De eneste gangene jeg ikke har vært lykkelig, er de gangene jeg har vært i psykiatrien. Det er så jævla kjedelig her.» Deretter så hun på meg. Rett i øynene. Som om det bare var meg hun snakket til. Og så spurte hun: «Men mørket da? Hvordan er det? Har du vært der? Er det tøft? Jeg har aldri vært der.»

Det kjentes litt ubehagelig, for blikket var så intenst, og spørsmålene så direkte, og det var trist fordi jeg visste så godt at det hun sa, mest sannsynlig ikke stemte. Selvfølgelig hadde hun vært i mørket. Kanskje mer enn noen av oss andre.

«Ja, det er tøft», svarte jeg.

«Ja, det er det? Shit ass!» Så reiste hun seg og gikk ut på balkongen for å røyke. Men hun fortsatte fra der ute: «Shit ass. Mørket, mørket. Det er tøft ass.» Deretter ble hun fulgt inn, forsvant bak lukkede dører, og den gamle miljøterapeuten med kryssordet smilte og sukket.

«Det mye rart en får høre her.» Men det var ikke så rart, tenkte jeg. Det var jo tross alt ganske kjedelig der, og jeg visste ikke om jeg var enig i tanken om å måtte kjenne til mørket for å kjenne til lyset. Må man virkelig ha det vondt, før man kan ha det godt? Det hele virket så urettferdig. Må det være så kontrastfylt? Må man bestandig kjenne på ytterpunktene i livet?

Jeg er lei av oppturer og nedturer. Jeg er lei av det høye og det lave. Det bekmørke og det sterke lyset.

*

Behandler rekker nesten ikke spørre hvordan det går før jeg begynner å prate. Ordene flyter i dag, den ene tanken rekker ikke å bli tenkt før den neste kommer. Jeg har så mye på hjertet. Det føles trygt, for nå vet jeg at jeg er meg selv. Men i min lange monolog, kommer jeg ikke helt til bunns i det jeg bærer på. Og det merker hun kanskje, fordi hun kjenner meg godt.

Hun sitter der med den lille notatblokken sin og noterer det aller viktigste av alt det uviktige jeg sier. Jeg vet ikke hva hun noterer, men det kan umulig være de bagatellene som at kjøleskapet hjemme har sluttet å virke, at jeg har sett dokumentarer om blekkspruter, at jeg har skrivesperre. Kanskje hun noterer at jeg ikke har sovet så godt i natt, men at jeg føler jeg har kontroll over symptomene om dagen, at jeg har følt meg stabil.

Hun sier viktige ting, som at jeg må passe på søvnen min. Hun er der, med sin tilstedeværelse, de neste 45 minuttene. Og omsider forteller jeg. Og det er kjempeskummelt. Jeg forteller uten å gråte, fordi jeg har grått allerede. Timingen for å gråte er alltid dårlig. Og jeg begynner å tenke, og tankene sitter så fast i meg, og jeg mister grepet om dem, men jeg er rolig. Jeg er helt rolig. Det er hverken svart eller hvitt i dag. Mørkt eller lyst. Det bare er.

Hun ser på klokken og sier forsiktig «Tror vi må runde av nå». Jeg har på følelsen at jeg har sittet der lenge. Jeg reiser meg, går mot døren, og sier «Takk for praten», og hun sier «I like måte» eller noe sånt.

Og jeg går ut. Jeg går ut i verden, ut i livet. Jeg ser på klokken og finner ut at jeg har sittet der i over en time. Jeg får litt dårlig samvittighet, men minner meg selv på at å disponere tiden riktig i behandling, ikke er mitt ansvar.

Jeg går derfra og kjenner meg litt lettere, litt mer kaotisk også. Kanskje var det jeg fortalte, og det jeg brukte en time på å snakke om, ganske viktig, tross alt. Og når jeg går derfra, etterlater jeg noe, en del av meg selv, men jeg bærer også med meg det jeg fikk. For jeg har fått mye.

Man er aldri alene, man skal aldri være alene, selv om man er blitt mer robust, stabil og hel. Det dunkle lyset i januar. Den svale vinden i juli. Med tiden har jeg lært å like det.