Spiseforstyrrelser får ofte alvorlige fysiske og psykiske konsekvenser for den som er syk. For noen er den en livstruende tilstand, for andre en langvarig, plagsom følgesvenn som preger mange sider ved livet. Andre igjen, og særlig de yngste med en kort historie med spiseforstyrrelse, kan legge sykdommen bak seg etter kortvarige intervensjoner. Mange oppsøker aldri hjelpeapparatet og strever i hemmelighet i årevis, mens noen klarer seg gjennom sykdommen uten bistand fra helsevesenet.
Med disse faktorene i bakgrunnen er det en selvfølge at vi alle er opptatt av å øke kunnskapen om hvordan vi kan gi god hjelp til dem som rammes.
Spiseforstyrrelser er multideterminerte, det vil si at mange faktorer sammen skaper rammer for at en spiseforstyrrelse kan utvikle seg. Genene våre har innflytelse, temperamentsfaktorer kan virke inn, og konteksten vi lever i, familie og venner i skolemiljø og arbeidsliv har betydning for hvordan vi utvikler oss. Og akutte, traumatiske hendelser kan utløse reaksjoner som kommer som en overraskelse på både en selv og de menneskene som fins rundt. Hvis vi vil forstå mer, er det viktig med en kunnskapsbase som favner vidt og inkluderer alle sider ved menneskelivet.
Mange miljøer i Norge
Mange fagmiljøer og fagpersoner har bidratt til at behandling av spiseforstyrrelser har en levende tradisjon i norske behandlingsmiljøer, og til at vi har gode behandlingsresultater å vise til i internasjonal sammenheng, som både private og offentlige tiltak. Flere har også publisert bøker og artikler om temaet som har nådd et bredt publikum.
I dag finnes regionale enheter med ansvar for å gi spesialisert behandling til denne pasientgruppen i Tromsø, Bodø, Levanger, Bergen og Oslo. I tillegg finnes det andre avdelinger og poliklinikker med spesialiserte behandlingstilbud. Villa SULT i Oslo og to private sykehus som er knyttet til det offentlige helsevesenet (Modum Bad og Capio i Fredrikstad), gir også behandling for spiseforstyrrelser. Allikevel behandles de fleste i allmennpoliklinikker i BUP- og DPS-systemet, eller hos privatpraktiserende terapeuter. Brukerorganisasjonene Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) og Spiseforstyrrelsesforeningen (SPISFO) bidrar også med hjelp og støtte til personer med spiseforstyrrelser og deres nærmeste pårørende.
Men dersom målet er å gi virksom behandling til alle som strever med en spiseforstyrrelsesproblematikk, og å nå dem som strever, men som allikevel ikke oppsøker hjelpeapparatet, har vi fortsatt en vei å gå. Ennå er det mangler både ved effekten av de behandlingstilnærmingene vi anvender, og ved bredden i tilbudet vi gir.
Vårt ønske med boken Spiseforstyrrelser er å bidra med en oversikt over den kunnskapen som finnes, men samtidig oppfordre til å tenke videre. Hvor finnes kunnskapshullene? På hvilke områder er det viktig å fortsette å arbeide for å få til et enda bedre tilbud? Hvordan kan min arbeidsplass gi et bedre behandlingstilbud? Kan vi samarbeide bedre, med fastlege, helsesykepleier, somatiske sykehusavdelinger, internt i DPS-systemet eller med den privatpraktiserende terapeuten?
God behandling krever kunnskap
Fordi dette kan være livstruende tilstander med potensielt svært langvarige forløp, har vi de siste årene sett en økt satsning på å systematisere kunnskap om hva som er gode behandlinger. God behandling krever kunnskap om hvordan spiseforstyrrelser fremtrer, hvordan de oppleves av dem som rammes, og om hvordan de kan behandles. Det er viktig at denne kunnskapen er tilgjengelig for alle fagpersoner og i alle ledd i behandlingskjeden, for at pasient og familie kan få best mulig hjelp så raskt som mulig. Med den økte kunnskapen har vi også fått nasjonale retningslinjer for å gi god behandling.
Behandling er mye mer enn innholdet i en manual eller en spesifikk tilnærming. Noe av det som kan være utfordrende i en behandlingsprosess, er at typiske kjennetegn ved sykdommen, som for eksempel et ambivalent forhold til å bli frisk, kan gjøre det vanskelig å skape et godt samarbeid mellom behandler og pasient. Derfor må vi også vektlegge mer generelle elementer, som er viktige på tvers av ulike behandlingstilnærminger.
Spiseforstyrrelser er en av tilstandene som virkelig utfordrer kropp/psyke-paradigmet, slik vår kultur har båret det med seg i flere århundrer. Gjennom spiseforstyrrelsene ser vi tydelig hvordan kropp og psyke er en uatskillelig helhet i menneskelivet. Den kroppslige tilstanden og den psykiske tilstanden følger hverandre, selv om dette følget kan ha forskjellige utforminger for forskjellige mennesker.
Noen mennesker kjenner raskt at de ikke har fått i seg tilstrekkelig næring, blir i dårlig humør, svimle, strever med å konsentrere seg. Andre klarer seg tilsynelatende bedre i lengre perioder, uten de samme reaksjonsmåtene. Men alle kropper reagerer på en eller annen måte på for lite mat, eller atferd som hyppig oppkast eller frenetisk trening.
Samarbeid er sentralt i tilfriskning
Å følge med på den somatiske helsen er en viktig del av arbeidet med spiseforstyrrelser på både kort og lang sikt. Mange av virkningene av for eksempel underernæring blir først alvorlige etter lang tid. Særlig er benskjørhet en fryktet langtidskomplikasjon ved undervekt. I ungdomstiden utvikles benstrukturen slik at tendensen til benskjørhet kan spores ganske tidlig, mens tretthetsbruddene ikke behøver å komme før i 40-årene.
Vi fagfolk må kunne samarbeide både på samme nivå og på tvers av nivåer.
Vi fagfolk må kunne samarbeide både på samme nivå og på tvers av nivåer. Det å ha en felles kunnskapsbase som igjen kan bidra til en felles forståelse, kan være ett skritt på veien til gode samarbeidsprosesser. Derfor har vi også satt fokus på viktigheten av å etablere samarbeid som et sentralt element i de fleste tilfriskningsprosesser.
Selv om spiseforstyrrelser er tilstander med mange fellestrekk, finnes det allikevel ikke et fasitsvar på hva som er god behandling for et bestemt individ. Og selv om vi vet mye om hva som er god kunnskapsbasert behandling til pasientgruppen, må behandlingen alltid tilpasses individ og kontekst.