Pappa brøt stillheten.
«Som du sikkert har skjønt, er det en grunn til at vi har bedt deg komme.» Han rettet seg opp i stolen og dro i t-skjorten sin. Prøvde å ta seg sammen. «Det er vel strengt tatt jeg som har bedt deg komme.»
«Ja», svarte jeg og satte meg i sofaen på den andre siden av rommet. Jeg begynte å forstå at dette ikke var en hvilken som helst samtale.
Alle kan ha en historie man ikke kjenner til
«Da jeg var på besøk hos søstera di i helgen …» Pappa rakk ikke å fullføre setningen. Den rake, selvsikre holdningen hans holdt på å knekke sammen. Han bøyde seg fremover på samme måte som da han fikk beskjeden om at farfar var død, fire og et halvt år tidligere. Den gang gråt han – skulle han gråte nå? Hadde han gjort noe kriminelt? Hadde han vært utro mot mamma?
«Vi var ute og spiste på lørdag.» Han stoppet opp igjen, svelget denne gangen. «Din søster Maria og jeg ble sittende og snakke om en hun kjenner som sliter.»
Det ble en pause mens han myste med øynene.
«Okay», sa jeg, mens jeg fulgte alle bevegelsene hans.
«Maria skjønte ikke hvorfor han ikke kunne ta seg sammen. Hun var frustrert over at han ikke fikk hjelp, over at han aldri pratet om det som var vanskelig. Jeg sa at hun ikke måtte være så dømmende. At han kan ha en historie hun ikke kjenner til.»
Å gjøre det beste
«Jeg skjønner», sa jeg. Jeg følte et behov for å bekrefte at jeg fortsatt hang med, selv om jeg ikke skjønte hvor han ville. Pappa er selv den som ber folk ta seg sammen. Hans konsulentjobb går ut på å få folk til å gjøre det beste ut av alle situasjoner.
Pappa fortsatte. Han sa noe om at alle har sitt. Om at det finnes historier i fortiden som forklarer hvem man er.
«Jeg vet ikke om du husker Tyskeren?» spurte han.
Tyskeren? Hva hadde han med dette å gjøre?
«Jeg husker ham», svarte jeg. Jeg hadde møtt ham flere ganger, sist gang i farfars begravelse. Farmor og farfar pleide å være så begeistret når han kom på besøk til Norge.
Pappa nikket. Mamma ristet på hodet og fanget blikket mitt. Hun var hvit i ansiktet. «Men jeg var ikke så glad i ham», fortsatte pappa.
Maktesløshet
Thea begynte å grine. Tårene rant mens hun holdt hånden foran munnen. Hun gjør som regel det når hun er i ferd med å bryte sammen.
«Han sov på rommet mitt. Hver eneste jul.» Det var pappas tur til å gråte. Han krøp sammen i stolen. Denne gangen klarte han ikke hente seg inn igjen og brast i et voldsomt hulk.
«Han misbrukte meg fra jeg var ni år til jeg var seksten.» Setningen føk ut av ham som en eksplosjon. All informasjonen kom i ett utpust, før hikstingen tok overhånd.
Det eneste jeg ville, var å komme meg vekk. Jeg ble likevel sittende i sofaen mens jeg tenkte på hva jeg burde si. Pappa og Thea gråt, mamma satt i stolen sin og ristet på hodet.
Sånn var det da pappa en novemberkveld i 2013 fortalte om overgrepene som ble begått mot ham som barn. Jeg var 20 år før jeg fikk vite at han assosierte julen med mørke rom, maktesløshet og stønningen fra sin egen overgriper.
Uro på flyplassen
Søstrene mine og jeg har snakket en del om oppveksten etter at pappa fortalte om overgrepene han ble utsatt for.
«Jeg husker at pappa smurte ski som en gal. Han løp og varma opp i skisko», sier Sunniva. Sammen med mamma fulgte hun bevegelsene hans fra varme skistuer mens de drakk solbærtoddy og spiste vaffel med billig syltetøy. Lett jogg, høye kneløft og spensthopp − pappa var i sin egen verden.
De rakk så vidt å ønske ham lykke til før startskuddet gikk. Så var det ny venting. Sunniva ler igjen: «Det føltes som en evighet! Vi så jo ingenting av ham.»
Alt var glemt idet pappa nærmet seg målområdet. Behovet for å rope «det der er min pappa»,var like sterkt hver gang. Å se ham krysse mållinjen var fantastisk. Hvilken plass han kom på, var mindre viktig.
Uroen søstrene mine forteller om, gir assosiasjoner til rastløsheten som tydelig kom frem når vi etterhvert begynte å dra på sydenferier. Jeg vet jeg snakker for hele familien når jeg sier at flyplasser aldri har vært pappas sterkeste side. Det begynte idet vi skulle sjekke inn. Pappa knurret til folk som prøvde å snike i køa. Blåste seg opp og snakket med så høy stemme at charterturistene som stod i kø rundt oss reagerte med store øyne og bekymret hvisking. «Hallo! Køa begynner her! Dekk får stelle dekk bakerst akkurat som alle andre!» sa han.
Jeg ble urolig. Uvel. En del av meg hadde lyst til å be han dempe seg, men jeg visste at jeg risikerte å bli satt på plass dersom jeg prøvde. Man konfronterte ikke pappa når han var i modus.
Familiemiddager i Syden
Jeg nevner flyreisene for Maria. Idet jeg sier ordene «pappa» og «Gardermoen», kommer latteren. «Det var helt kaos», bekrefter hun. «Det var nesten som han så det som en konkurranse om å komme først fram. Alle som sneik, juksa».
Han hadde et ekstra gir på sydenturene. Etter frokost dro han ut for å trene intense økter. Vi la oss ved bassenget eller gikk ned til stranda. Når han kom tilbake, møttes vi til lunsj, og mamma og pappa koste seg med en øl eller to.
«Nå er det godt å vara mennesje», sa han og smilte, med ølskum på overleppen.
Familiemiddagene i Syden var unike. Samtalene som tok plass rundt bordet mens vi spiste pizza og spagetti bolognese, er kanskje noe av det både søstrene mine og jeg setter mest pris på i vår oppvekst. Vi snakket tidlig om holdninger og verdier. Mamma og pappa delte livserfaringer og snakket om viktigheten av å stå opp for andre, om å bry seg, være et medmenneske. Vi snakket om hvor heldige vi var som hadde hverandre: «Jenter, tenk at vi har muligheten til å dra til Syden som familie! Er det ikke fantastisk?» kunne pappa utbryte.
Men selv om han fremstod voksen og reflektert i samtalene rundt middagsbordet, kunne han dagen etter komme med barnslige slengbemerkninger. Dersom vi gikk forbi en person som ikke akkurat var den fødte atlet, var han rask med å kommentere. «Det der gikk jo fort» eller «han der hadde hatt godt av å gå ned noen kilo», kunne han si hvis vi så en lubben fyr på løpetur.
Forholdet til egen kropp
Vi forstod tidlig at det var viktig å holde seg i form. Å være overvektig var synonymt med ikke å ha kontroll. Det hjalp ikke at mamma sa «det viktigste er jo at dom er ute, Odd Werner». Det var pappas ord som veide tyngst i slike sammenhenger.
Pappa kunne glidd rett inn i en Baywatch-scene. Likevel var han ikke fornøyd med egen kropp. Vi var ikke gamle da vi forstod det. Sunniva husker hvordan han nærmest anså det som krise dersom han gikk over 80 kilo. Hvordan han stadig poengterte at treningen gikk så mye lettere i gamledager. Den gangen han var lettere, på den tiden han tok 462 armhevinger og løp 3000 meter på 8,32.
Både Sunniva og Maria minnes at pappa betraktet seg mer i speilet enn de fleste andre menn. Allerede som barn stod Sunniva foran speilet og tenkte at hun hadde litt for stor mage. Jeg hadde lignende tanker. Jeg kunne ikke fordra hvordan lårene mine veltet seg til siden når jeg satt. Mislikte at jeg var så mye høyere enn alle andre. Satt jeg på do, bøyde jeg meg fremover mens jeg telte hvor mange valker jeg fikk på magen.
Kosthold og trening
Thea påpeker at pappa gikk raskt i forsvarsposisjon dersom noen kommenterte hvordan vi så ut. Det er spesielt én episode hun husker, som jeg har glemt. Vi var på ferie på Karpathos da en av kelnerne slo meg på magen før han sa «du er vel mett, nå?» Pappa ble illsint. Ingen skulle snakke til oss på den måten. Han ba om regningen og sa at vi aldri skulle spise på den restauranten igjen.
Søstrene mine og jeg har snakket en del om oppveksten etter at pappa fortalte om overgrepene han ble utsatt for.
Som barn tenkte vi at forklaringen var troverdig. Nå lurer jeg på om, og eventuelt hvordan, de seksuelle overgrepene påvirket pappas forhold til egen kropp. Å være gutt og slite med spiseforstyrrelser på 1970-tallet må ha vært vanskelig. Den gang trodde man at det bare var kvinner som utviklet lidelsen. Noen mente til og med at spiseproblematikk ikke kunne oppstå blant menn.
