Vi mener at en tydeliggjøring av mastere sin ekspertkunnskap er helt avgjørende dersom psykologifaget skal være med å svare på klimakrisens sammensatte utfordringer.
I tråd med forfatterne av artikkelen «Hva er klimapsykologi?», mener Psykologiforbundet at psykologifaget som disiplin har en nøkkelrolle i å svare på hvordan vi mennesker handler – og ikke minst ikke handler – i møte med klimakrisen, og dermed også har et betydelig ansvar som samfunnsaktør.
Som Knut Ivar Karevold, Per Espen Stoknes og Gry Stålsett ved Institutt for Klimapsykologi belyser i sin oversiktsartikkel, har dette ansvaret ikke blitt tatt på stort nok alvor. De påpeker at fagområdet er fragmentert, og at det mangler samarbeid både innad i feltet og på tvers av andre fagdisipliner.
Kritiske til nåværende praksis
Klima- og miljøpsykologi har en fremtredende plass i Psykologiforbundets politiske plattform. Vi mener at krisen vi står i, og omstillingene vi må gjøre, er sammensatte, og vil kreve tiltak og samarbeid innenfor psykologien, og interdisiplinære tilnærminger.
Gjennom kunnskap om menneskets adferd, kan og bør psykologifaget lage nye fruktbare teorier om sammenhengen mellom mennesket som individ, systemene hen lever i, og naturen hen lever av.
Vi mener klima og miljø må bli fremtredende og prioritert på alle områder av psykologifaget utenfor og innenfor akademia, og at dette er et ansvar vi har overfor kommende generasjoner og studenter.
Derfor stiller vi oss kritiske til at Norsk psykologforening, søker å forhindre at andre enn autoriserte psykologer kan kalle seg klimapsykologer, noe de argumenterer for at er i strid med psykologloven. Vi stiller oss også kritiske til at norske helsemyndigheter legger forholdene til rette for Psykologforeningen sine ønsker.
Har dybdekunnskap i klima- og miljøpsykologi
I motsetning til Psykologforeningen og helsemyndighetene, mener Psykologiforbundet at mastere i psykologi med dybdekunnskap i klima- og miljøpsykologi skal kunne kalle seg klimapsykologer. Vi har i lang tid arbeidet aktivt overfor politikere og institusjoner for å åpne tittelen klimapsykolog til flere med kompetanse innenfor fagfeltet.
Vi mener at verken samfunnet eller disiplinen er tjent med at klima- og miljøpsykologi som ekspertkunnskap blir begrenset til et antall personer innenfor klinisk psykologi som har valgt å spesialisere seg innenfor fagfeltet.
En slik innskrenkning, mener vi, ekskluderer viktig ekspertkunnskap, og dermed marginaliserer klima- og miljøpsykologien ytterligere. Denne linjen går også stikk i strid med håpet til Karevold og medarbeidere om at klimapsykologien i sin kompleksitet «videreutvikles som både akademisk og praktisk disiplin».
Ønsker et mer helhetlig perspektiv
I tråd med de tre artikkelforfatterne Karevold, Stoknes og Stålsett mener vi at samfunnet er best tjent med at klimakrisen blir møtt teoretisk og praktisk på alle samfunnsnivåer, på både individuelt, kollektivt og institusjonelt nivå.
Klinisk kompetanse fokuserer i stor grad på individet, og da i stor grad når individet selv søker hjelp. Vi håper at nåværende og fremtidige kliniske psykologer får opp interessen for fagfeltet klimapsykologi, for det vil være helt nødvendig – ikke minst i arbeid på individnivå.
Klimapsykologi vil komme i andre rekke hvis tittelen klimapsykolog kun skal forbeholdes de med klinisk kompetanse.
Klimapsykologien vil komme i andre rekke hvis tittelen kun skal forbeholdes de med klinisk kompetanse. Psykologer er først og fremst klinikere, med mulig tilleggskompetanse innenfor klimapsykologi.
Åpner vi for at mastere i klima- og miljøpsykologi kan kalle seg for klimapsykologer, vil de ha primærkompetanse på nettopp klimapsykologi.