Hvor mange er det som egentlig får til å bare smile i motgang? I stedet anklager man seg selv for ikke å ha den rette positive holdningen, at ikke en gang det får man til – og blir enda mer nedfor. Det er nok mange som med rette er ambivalente til det å kontrollere seg selv, noe som kommer frem i plakaten med følgende tekst: «I ate my self-control.»

Å kontrollere tanker og følelser er ingen liten bragd. Man skal være god i mental akrobatikk for å få til undertrykking av uønskede følelser og tanker. Det er nok av litteratur som viser til at i det lange løp, kommer man ikke langt med undertrykking, det uønskede kommer tilbake før eller senere, som en bumerang, i faglitteraturen kalles det «post-suppression rebound», som jeg har beskrevet i et kapittel i antalogien The power of the wandering mind (Eifring, 2019, s. 108–110).

I det daglige er de fleste ikke bevisste hvordan tanker og følelser kontrolleres, styres, sensureres, unngås og fortrenges. Hvis man derimot setter seg ned, lukker øynene og utøver en form for ledig meditasjon – dvs. en meditasjon som ikke er basert på konsentrasjon, får alle spontane tanker og følelser friere spillerom i sinnet og man blir seg bevisst innholdet.

Hvordan skal man forholde seg når man så gjerne skulle vært foruten noen av disse tankene? Det er et grunnleggende spørsmål i all psykologisk behandling, hva gjør man med det som er uønsket?

Bør vi avlede vanskelige tanker?

Teknikker og holdninger utviklet innenfor kognitiv terapi er beregnet på personer med psykiske helseplager, men er blitt popularisert og brukes ofte som leveregler også for personer uten psykiske belastninger. Man skal helst kontrollere eller avlede såkalte negative tanker og heller tenke noe positivt. Er det så galt da? Man kunne svare med Barbara Ehrenreich (2010) i boken Smile or die at tyranniet av alltid å tenke positivt kan føre til en følelse av mislykkethet.

Selv har jeg skrevet om hvordan unngåelse av «negative tanker» er vanskelig, energi-tappende og til dels nytteløst å holde på med. Gjør man det mens man f.eks. mediterer, kan stressnivået øke, målt ved lengden av telomerene, som er små krumtapper på kromosomer og følsomme for stress (Eifring, 2019, s. 107–108).

På samme måte som i klinisk psykologi, hvor behandlingsformer kan være til dels motstridende, avhengig av teoretisk og empirisk grunnlag, er også meditasjons­teknikker svært ulike med henblikk på hva man gjør med uønskede tanker og følelser.

Bearbeiding av inntrykk

Meditative øvelser for hjernen er ikke mindre mangfoldige enn treningsøvelser for kroppen. Overordnet kan man dele meditasjonsteknikker inn i det som kalles ledighetsteknikker (= non-directive meditation) og konsentrasjonsteknikker (= directive meditation). I ledighetsteknikker ikke bare aksepterer man at spontane tanker kan dukke opp, men man åpner sinnet slik at spontane tanker nærmest inviteres inn, av hjerneforskere kalles det «mind-wandering» eller tankevandring.

Slik det fremgår av boken The power of the wandering mind, mener hjerneforskere at tankevandring har en viktig funksjon. Hjernen forbruker ikke unødig oksygen på en aktivitet som er bortkastet. Ved å la spontane tanker flyte fritt, skjer en bearbeidelse av inntrykk, en slags mental fordøyelse. Hendelser i fortid gjennomtenkes, bekymringer i nåtid sorteres, planer for fremtiden legges, problemer løses. Studier viser også at hvis vi forsøker å begrense tankevandringen, kan stressnivået øke. Av fMRI-studier fremgår det at hjernen tyr til tankevandring hver gang den ikke er beskjeftiget med en bestemt oppgave. Mellom 30 % og 50 % av vår våkne tid går med til tankevandring. Og tankene vandrer mest når vi er på jobb. Er du uenig, kan forklaringen kanskje være at når tankene vandrer, er vi oss det bevisst bare halvparten av tiden (Fox & Koroma, 2018).

I ledighetsteknikker som Acem-meditasjon, åpnes sinnet, kroppen slapper av og spontane tanker får friere spillerom, nettopp for at bearbeidelse skal kunne skje (Holen, 2016, s. 97). Derimot i konsentrasjonsmeditasjoner er tankekontroll karakteristisk (hvor den mediterende skal styre tanker og følelser ved konsentrasjon), som f.eks. i zen-meditasjon, hvor man forsøker å tømme hodet for tanker. Tankevandring skal unngås. I konsentrasjonsmeditasjoner behandles følelser akkurat som tanker. Det er noe som distraherer sinnet og drar det bort fra den tilstanden man forsøker å oppnå.

Hva trenger vi å kontrollere?

Mens mindfulness-meditasjon som kom etter at Acem-meditasjon ble populært, kan sies å ligge et sted midt imellom ledighets- og konsentrasjonsmeditasjoner, kanskje mest tilhørende den siste. Man skal i mindfulness-meditasjon trene opp oppmerksomheten for å oppnå en distansert selv-observasjon. Alle spontane tanker skal observeres. Det kan høres anstrengende ut, og mindfulness-instruktører understreker derfor ofte at målet med mindfulness er ikke avspenning som i ledighetsmeditasjoner, men opptrening av oppmerksomheten.

Studier sitert i The power of the wandering mind (s. 21) viser at også emosjoner blir bearbeidet med tankevandring. Hjerneforskernes understreking av at hjernen har behov for tankevandring, står i kontrast til tidens trend med tankekontroll. For meg som har praktisert en ledighetsteknikk som Acem-meditasjon i årtier, er det nærliggende å spørre seg om fascinasjonen for tankekontroll har gått for langt. Hvordan ville kulturlivet vært hvis alt som smerter, er skamfullt, sorgtungt eller vanskelig skulle underlegges kontroll? Hvordan ville billedkunst, skjønnlitteratur og dramaturgi være? Kreativitetens vugge er helt sikkert ikke snekret sammen av positivitet, konform oppbyggelighet og det politisk korrekte.

Selvkontroll trengs, det er hinsides tvil. Men hva er det som skal kontrolleres: emosjoner, tanker, oppmerksomhet eller atferd? Det hersker en del forvirring i litteraturen. Når man skriver om regulering av tanker og emosjoner, er det som oftest lite spesifisert akkurat hvordan reguleringen skal utføres; hva er det som skal kontrolleres og hvilkepsykologiske mekanismer må benyttes. Min konklusjon er at det ikke er tanker og følelser som skal kontrolleres, men atferden.

Frihet til å tenke

I stedet for å bruke mental energi på å sensurere og undertrykke spontane tanker og følelser, bør selvkontrollen fokusere på atferd og uttrykksformer, ikke på det indre liv. Det er ikke hva du tenker som skal styres, det er hva du sier. Det er ikke hva du føler det nødvendigvis er noe galt med, men når og hvordan følelsene uttrykkes. Det er slik vi oppdrar våre barn: Vi sier f.eks. at det er greit å være sint når noen tar den gule traktoren fra deg, men man dytter ikke selv om man er sint. Å tro at det blir lettere å kontrollere ens atferd hvis man først kontrollerer følelsene eller tankene, understøttes ikke av forskning (Eifring, 2019, s. 103).

Et paradoks i tiden er at vi har relativt få normer for hvordan man skal oppføre seg, og friheten hylles (sammenlignet med tidligere tider), samtidig har vi fått nye normer for det indre, som kan være ganske strenge – ingen negative tanker, takk.

På samme måte er man svært opptatt av ytringsfrihet, men ikke like opptatt av tankens frihet, snarere bør den kontrolleres og reguleres. Man kan ha tankefrihet uten ytringsfrihet, men ikke ytringsfrihet uten tankefrihet. Kanskje Søren Kierkegaard hadde et poeng da han hevdet at kravet om talefrihet kan bli en erstatning for friheten til å tenke, som benyttes for sjelden.

Kilder

Ehrenreich, B. (2010). Smile or die: How positive thinking fooled America and the world. London, UK: Granta Books.

Eifring, H. (red.) (2019). The power of the wandering mind. Oslo: Dyade Press.

Fox, K. & Koroma, M. (2018). Wandering along the spectrum of spontaneous thinking: dreaming, meditation, mind-wandering, and well-being. An interview with Kiran Fox. ALIUS Bulletin, 2, 1–15.

Holen, A. (2017). The psychology of silence. Oslo: Dyade Press.