I fjor føltes det som at noen hadde brukt en sprettert og kastet meg inn i julen. Desember gikk sin gang uten at jeg hadde rukket å registrere det. Jeg fortrengte handling av julegaver, kakebaking og bildene på Instagram som skrek: VILDE, DU MÅ KOMME I JULESTEMNING.

Ganske ulikt meg, egentlig. Siden jeg ble 20 har jeg nemlig vært en av de som jobber i overkant hardt for å få julefølelsen. Vi snakker julelister på Spotify i oktober, julepysj, julesokker og juleverksted. Pepperkaker på jobb, røde planter i leiligheten og to-tre adventskalendere. Alt for å gjenskape den barnslige julegleden jeg kjente på som barn.

I fjor lot jeg være å prøve fordi skuffelsen over mangelen på juleglede har vært påtakende hver gang jeg har prøvd. Den ultimate julefølelsen har uteblitt. Flere år på rad har jeg måttet erkjenne at jeg ikke lenger er Vilde på ti år med rød julekjole og konstant smil.

Innarbeidede rutiner

Kanskje beskriver forlegger Erling Kagge årsaken i boken Stillhet i støyens tid. Han påpeker at «jo mer du gjør for ikke å kjede deg, jo mer kjeder du deg». Kagge tar til orde for at fenomenet opplevelsesfattigdom ikke trenger å handle om mangel på opplevelser, på at ingenting skjer. Han mener at overskudd av opplevelser kan faktisk skape den samme følelsen.

Dessverre er vår biologi laget slik at vi aller helst vil ha mer.

Det er det som gjør det lettere å fortsette å scrolle på Instagram i stedet for å avslutte, selv når du egentlig vet at du kaster bort din egen tid. Det er det som har gjort at jeg har gått til innkjøp av en ny julegenser når julepysjen ikke ga følelsen jeg ville ha. Som har gjort at jeg har byttet julesang hver 30. sekund i stedet for å la julelista gå i kronologisk rekkefølge. Kanskje er det ikke så rart – for hvordan skal vi i havet av reklamer, medlemskap i x-antall kundeklubber, mailinglister og Instagramprofiler i juleforberedelsene være i stand til å ta avstand til ønsket om mer, mer, mer?

Jeg tenker at svaret ligger i innarbeidede rutiner for å koble av, rutiner for å vurdere hva jeg selv ønsker å utstråle til omgivelsene. Så i år ligger jeg i forkant.

Et paradoks

I år er mitt mål å gjøre mindre. Mindre mas, mer slow time. «To-do»-listen skal erstattes med «å-være»-listen. Jeg vil bidra til å snu julen fra en fråtsefest til en tid som egentlig skal handle om nestekjærlighet, takknemlighet og ro. Jeg skal jakte på små blaff av julelykke og gi meg selv muligheten til å være i de fine øyeblikkene. Kjenne takknemlighet for at jeg kan legge meg uten å sette på vekkeklokke. Nyte lukten av juletre og klementiner. Kjenne samholdet som ligger i en felles latterkrampe med venninnegjengen. Ta meg lang tid til lange frokoster sammen med familien.

Jeg vil sette av tid til dypere, mer meningsfulle samtaler. I en av de nyeste episodene av podcasten On Purpose tar programleder Jay Shetty til orde for at vi bør bannlyse small-talk og poengterer at mange av oss i julen ofte ender opp med å gå på samme tilstelning år etter år for å snakke om det samme. Vi drar i gang samtaler av typen «det siste året har gått så fort», «det er ikke akkurat mye julevær ute nå» og «åssen kom du deg hit i dag a?»

Et paradoks mener Shetty, ettersom de færreste av oss liker å dra ut for å ha nøyaktig den samme samtalen kveld etter kveld, år etter år. Der vi sier det samme og lytter mindre fordi vi har «hørt det før». Samtaler der vi hverken lærer noe om oss selv eller om menneskene vi har rundt oss.

Nye tankeprosesser

Hva er gærent med litt small-talk, tenker du kanskje. Forskning viser ifølge Shetty at meningsfulle samtaler har mye å si for vårt velvære. I en studie der 20.000 deltakere var med, fant man at de lykkeligste deltakerne hadde dobbelt så mange genuine og dype samtaler sammenlignet med ulykkelige mennesker.

Jeg mener ikke at vi skal bruke juleferien på å grunne på filosofiske spørsmål.

Men kanskje kan en samtale om været erstattes med litt mer meningsfulle spørsmål. Spørsmål av typen: «Hvis du går ett år tilbake i tid. Hva er du stolt av at du har gjort siden den gang? Hva angrer du på at du har gjort, hva skulle du gjerne vært foruten?»

Kanskje kan både du og jeg oppleve at vi blir bedre kjent med ukjente og interessante sider ved menneskene vi er aller mest glad i. Deres innerste ønsker og drømmer, deres sårbarhet i form av hva de ikke er stolte av.

Og kanskje kan den ene samtalen, det ene spørsmålet, være med på å sette i gang tankeprosesser som vil påvirke hvordan neste år skal bli?

Kilde

Mehl, M R., Vazire, S., Holleran, S. E. & Clark, C. S. (2010). Eavesdropping on happiness: Well-being is related to having less small talk and more substantive conversations. Psychological Science, 21(4), 539–541.
doi:10.1177/0956797610362675