– Samtidig ser vi en enorm variasjon, både mellom studier, og innad blant psykologer i de få studiene som har sett på dette, sier psykolog Jørgen Flor til Psykologisk.no
Han har, i samarbeid med NTNU-professor Leif Edward Ottesen Kennair, skrevet bok om nettopp dette, under tittel Skadelige samtaler: Myten om bivirkningsfri terapi.
– Hos noen psykologer ser opptil 30 prosent av pasientene ut til å bli dårligere, mens hos andre er prosenten så lav som en til to prosent.
Allikevel er statistikken talende: Så godt som alle psykologer vil på et eller annet tidspunkt oppleve at en pasient ikke blir bedre av terapien de gir.
Og hva gjør man da?
Hvem blir egentlig verre av terapi?
Flor sier at det er vanskelig å avklare hvem det er terapi ikke fungerer for.
– Vi har noen studier fra Storbritannia som sier at etniske minoriteter, de med lav sosioøkonomisk status, og seksuelle minoriteter, får hyppigere negativ effekt, forklarer han.
Han legger til at mange av disse gruppene ofte er vanskelige å nå, og vanskelige å gi gode tilbud til i utgangspunktet.
– Samtidig tror jeg, basert på egne erfaringer og samtale med andre psykologer, at de mest sammensatte tilfellene ofte er der det går dårlig. Det kan være kompliserte traumelidelser, alvorlige rusproblemer, og personlighetsforstyrrelse.
Gjennom arbeidet med boken har Flor også vært i kontakt med flere som har delt sine egne historier om hvorfor terapi gjorde dem verre.
– Mange av historiene handler om å ikke bli tatt på alvor, om grenseoverskridelse, og om mangel på struktur. Men vi har også historier som viser at man kan ha en god plan for terapien, og så funker det ikke allikevel, sier han, og fortsetter:
– Først og fremst tenker jeg det handler om bevissthet. Behandlingsplanen kan for eksempel flyte ut og bli til noe annet, og så sjekker man ikke inn med pasienten, og ser hvordan det går. Man kan drive helt forsvarlig, god terapi, og så går det allikevel galt. Det er tross alt mennesker vi jobber med.
Den fastlåste terapien
Flor forklarer at en god strategi for å forebygge at terapien gjør vondt verre, er å ha klare forventninger til terapien.
– Man bør ha noen tanker om hva man forventer at blir ubehagelig under behandlingen, hva man forventer at effekten blir, hvordan det ser ut når det går bra, og hvordan det ser ut når det går dårlig.
Det er viktig at terapeuten føler seg trygg i spørsmålet om terapien funker, og at flere utvikler systemer for å fange opp når den ikke gjør det, mener Flor.
Han tror ikke nødvendigvis flere pasientskjemaer er løsningen, men at det er viktig at terapeuter har et bevisst forhold til at terapien kan gå galt.
– Jeg tror det er mye skam og ubehag knyttet til dette, at terapi ikke er en mirakelkur.
Studier viser at mange terapeuter pleier å gjøre mer av det samme, hvis terapien viser seg ikke å fungere. Flor sier det heller er bedre å se seg om etter andre løsninger.
– Hadde man en time i uka, øker man til to. Så sitter man allikevel fast i det samme sporet. I stedet må vi ha et større arsenal for tiltak man kan ty til hvis terapien går galt, for det holder å ikke bare oppdaget det.
Det må bli enklere å bytte terapeut
Det kan være lurt å snakke med pasienten om hvordan de føler det går, påpeker Flor. Allikevel kan mange pasienter vegre seg for å si ifra.
– Mange er nok redde for å miste tillit, eller skuffe terapeuten. Men om det går dårlig, ville jeg veldig raskt prøvd å koble noen andre, for eksempel hørt med pasienten om de har noen i nettverket sitt de kan snakke med.
Om man som pasient har gått til den samme terapeuten over lang tid, uten forbedring, er det lurt å se seg om etter en ny terapeut. Det samme gjelder om man opplever at terapeuten ikke tar imot det man sier.
– Vi bør gjøre det enklere å bytte terapeut, men ikke for enkelt heller. Det kan for eksempel være noe vanskelig pasient må gjennom, og da bør man ikke bytte terapeut om det nærmer seg. Det er en kjempekrevende balansegang å vite når man bør bytte.
Han legger til at det er viktig å skape en terapeutisk kultur hvor man snakker åpent om hva som funker og ikke funker.
Man må tørre å snakke om det
Samtidig kan det være vanskelig for mange terapeuter å anerkjenne at tilbudet de gir, ikke hjelper alle.
– I motsetning til medisin, er terapeutens verktøy et menneske, nemlig en selv. Og hvis det verktøyet ikke fungerer, og vi gjør et annet menneske dårligere, er det jævlig personlig og ubehagelig.
Allikevel er det helt usannsynlig at man som terapeut ikke vil være borti minst én pasient som ikke blir bedre, påpeker Flor.
– Det viktigste nå, er at vi tør å skape en debatt om ubehaget, skammen og defensiven rundt dette. Man kan ha nittini pasienter det går kjempebra med, og så sitter man der med den hundrede og kommer ingen vei. Det er noe vi må tørre å snakke om, avslutter bokaktuelle Jørgen Flor.
