For å motta behandling i spesialisthelsetjenesten kreves det at man tilfredsstiller kriteriene for en diagnose. Å få en diagnose kan være en delt opplevelse. Ikke alle kjenner seg igjen i diagnosen som blir stilt, og de kan kjenne en avmakt i å bli definert. Samtidig opplever mange diagnosen som en lettelse.

Vår indre verden er ikke umiddelbart tilgjengelig for andre mennesker, og det er som om diagnosen blir en bekreftelse i verden utenfor oss selv på at vi har det vondt. Som psykolog tror jeg at mange opplever å bli tatt mer på alvor i omgivelsene når de kan vise til diagnosen sin.

Teoretiske konstruksjoner

Det kan være lett å glemme at diagnosene vi benytter er teoretiske konstruksjoner. De er merkelapper vi har satt på symptomer som ofte opptrer samtidig, og som vi tror har en sammenheng med hverandre. Det kan være lett å glemme at diagnosene er skapt av mennesker i et forsøk på å lage et kart over det usynlige terrenget vi møter i klinikken.

Isteden erfarer jeg at vi oftere anser diagnosene som noe som er. Vi behandler dem som virkelige enheter som eksisterer i verden uavhengig av at et fortolkende menneske gir dem mening. Dette skaper en illusjon om at vi har beveget oss opp på et høyere forståelsesnivå, og kan gi opphav til sirkulære forklaringer av typen «Du er deprimert fordi du er energiløs, og det at du er energiløs, betyr at du er deprimert».

Vi er alle enkeltindivider

Med unntak av diagnosen posttraumatisk stresslidelse, er det ingen av diagnosene i diagnosemanualen som benyttes i norsk psykisk helsevern, ICD-10, som sier noe om årsakssammenhenger. I min psykologpraksis har jeg aldri møtt to like depresjoner og heller aldri to identiske årsaksforklaringer på at noen er deprimert. For meg er det innlysende at det er slik fordi jeg i klinikken møter individer. Mennesker som har levd sine individuelle liv og som har sine helt særegne erfaringer. Vanskene de opplever er uløselig knyttet til livet de har levd.

Det betyr ikke at det som beskrives er uforståelig, eller at ulike menneskers erfaringer ikke kan ligne på hverandre. Som mennesker har vi alle muligheten til å gjenkjenne i den andre det fulle potensialet, på godt og vondt, som ligger i alle menneskelige erfaringer.

Tre utfordringer i klinikken

I min kliniske hverdag ser jeg tre spesielt fremtredende utfordringer når det gjelder diagnoser:

1. Diagnoser er med på å skape en distanse til en selv og ens egne opplevelser.

Å kunne fortelle «Jeg kjenner meg så inderlig alene og verdiløs at jeg ikke vet om jeg lenger holder ut livet», gjør at vi forholder oss til oss selv og hverandre på en annen måte enn ved å si «Jeg er deprimert». Terapi har ofte som mål eller delmål at man skal komme til å akseptere og forstå seg selv, sitt liv og sine følelser. For å kunne gjøre det må vi også være i kontakt med våre indre opplevelser.

2. Ved å stille diagnoser står vi i fare for å redusere kompleksiteten i hva det vil si å være menneske.

Ikke bare risikerer vi å sykeliggjøre andre mennesker ved å definere dem gjennom symptomene de opplever, vi står også i fare for å overse at symptomene er et ledd i en helhet som er nødvendig for å forstå det menneske vi har foran oss. I min kliniske hverdag møter jeg få pasienter som kun tilfredsstiller kriteriene for én diagnose. Ofte er det snakk om to eller tre og kanskje enda flere diagnoser. En måte å forstå dette på er at diagnosene ikke utgjør en god beskrivelse av klart adskilte sykdomstilstander. Min erfaring er at det under symptomene ligger opplevde vansker som kan komme til uttrykk på ulike måter.

3. Gjennom diagnosene risikerer vi å forholde oss til mennesker på en mekanisk måte i behandling.

Ved å forholde oss til psykiatriske diagnoser på lik linje som somatiske diagnoser åpner vi for en standardisering av behandling. Det kan skisseres detaljerte fremgangsmåter for hvordan vi skal gripe an eksempelvis en depresjonslidelse. Vi har sett dette utspille seg i større grad i andre land, eksempelvis Danmark, der pakkeforløp har diktert ressursene som fordeles til behandling av konkrete lidelser.

I slike tilfeller mener jeg psykiatrien beveger seg i en farlig retning. Depressive symptomer kan for eksempel ha en sammenheng med ubearbeidede sorgreaksjoner i voksen alder, eller de kan ha sitt tidlige utspring i omfattende omsorgssvikt i barndommen. Det er innlysende for meg at de to tilfellene ikke nødvendigvis kan håndteres likt i behandling. På samme måte som det bak enhver diagnose ligget et unikt liv, vil også enhver terapi til en viss grad være unik.

Diagnoser er innarbeidet i psykisk helsevern

Heldigvis har ikke norsk psykisk helsevesen kommet til et punkt der behandling detaljstyres på denne måten. Jeg har god erfaring med at mine kolleger i helsevesenet evner å se mennesket, og ikke bare diagnosen, i behandlingen de utfører.

Samtidig innføres i disse dager de første pakkeforløpene for behandling i psykisk helsevern. Det er i første omgang snakk om behandling av tvangslidelser (OCD), psykoselidelser og spiseforstyrrelser hos barn og unge. Jeg savner en større debatt om grunnlaget for pakkeforløpene og konsekvensene dette kan få for behandlingen i psykisk helsevern.

Diagnosene er en innarbeidet del i psykisk helsevern. De utgjør et viktig element i kommunikasjonen mellom helsearbeidere. Diagnosene er også knyttet opp mot ytelser og rettigheter for de menneskene det gjelder og kan ikke uten videre erstattes.

Jeg ser ingen gode alternativer til å beholde diagnosene som et overordnet og organiserende system, men vi må være tydeligere på hva diagnoser faktisk forteller oss.