PRISLAPP:

• 30 stk. profesjonsstudenter: NOK 52,74 millioner
• 30 stk. HINN Lillehammer + Danmark: NOK 8,91 millioner

Høgskolen i Innlandet (HINN) har i over ti år utdannet kliniske psykologer til Norge via danske universiteter. De har først tatt vår treårige bachelorgrad i psykologi ved Institutt for psykologi på Lillehammer og deretter søkt seg inn på kandidatstudiet i psykologi, hovedsakelig ved universitetene i Aarhus og København. De får en midlertidig lisens (ikke autorisasjon), praktiserer i to år som psykologer under veiledning av norske psykologspesialister og får så ordinær autorisasjon (som profesjonsstudentene).

I praksisperioden jobber de som psykologer, produserer faglige tjenester og får lønn. Under hovedpraksisen utfører også profesjonsstudentene psykologtjenester under veiledning, men de får ikke lønn. Dette synes urimelig; de burde også lønnes for jobben de gjør i denne perioden.

Samlet studie- og praksistid for våre norsk-danske studenter er sju år, sammenlignet med seks år for norske profesjonsstudenter (inkludert praksis). For HINN dreier det seg om et 30-talls studenter hvert år, og de finnes i dag landet rundt. Mange er blitt psykologspesialister, og de gjør en utmerket jobb i det norske helsevesenet.

Ulik stykkpris per psykologistudent

Den norske staten betaler universiteter og høyskoler en stykkpris per student for ulike utdanninger etter visse kriterier. Dette er en viktig inntektskilde for oss. Basissatsen regnes som en enhet på 60 studiepoeng og tilsvarer en heltidsekvivalent (antall studenter x andel av heltid). Eksempel: En student (1) på et fulltids studie (andel av heltid = 1) gir 1 x 1 = 1 heltidsekvivalent.

Hvis kandidatene er på et sammenhengende femårig mastergradsprogram eller lengre (profesjonsstudiet), gis det dobbel uttelling for kandidatene, mens bachelornivå (HINN) gir enkel uttelling. Dette utgjør til sammen det totale tilskuddet per student per år. Tilskudd gir selvsagt ikke hele kostnadsbildet for utdanningene, men er en god pekepinn på statlige kostnader og kan brukes til sammenligning av studier.

Tallene i Tabell 1 er hentet fra NSDs database for høyere utdanning (2017) i fjor (ingen offisielle tall for 2018 ennå).

Foreliggende regnestykke tar utgangspunkt i satsene i hhv. kategori B og F og beskriver et «ideelt» tilfelle hvor alle fullfører osv. Hensikten er å sammenligne forskjeller i statlige tilskudd mellom profesjonsstudiet i psykologi og bachelorstudiet i psykologi ved HINN Lillehammer + Danmark – som begge utdanner kliniske psykologer.

Profesjonsstudiet i psykologi er i kategori B. Her utbetales tilskudd fra første studiedag og til studiet er avsluttet, totalt seks års utbetalingstid. Her gis et basistillegg (NOK 173 000 x 30 studenter x 6 år = 31 140 millioner), derpå kommer en studiepoengsandel (NOK 96 000 x 30 x 6 = 17 280 millioner), og ettersom profesjonsstudiet regnes som et sammenhengende masterprogram, gis det også dobbelt kandidattillegg som en engangssum etter avsluttet studium (NOK 144 000 x 30 = 4,320 millioner) – gitt at tilskuddene forblir konstante i denne perioden (det vil si en liten prosentvis økning i takt med pris/lønnsjusteringer osv., men det er forøvrig lite relevant i denne sammenhengen). Samlet utbetaling fra Statens side for 30 profesjonsstudenter i seks år blir dermed 52 740 millioner kr.

Psykologistudentene fra HINN/Danmark er betydelig billigere. Her er basissatsen den laveste finanskategorien, F (NOK 59 000 x 30 studenter x 3 år = 5,310 millioner), derpå kommer en studiepoengsandel (NOK 32 000 x 30 x 3 = 2,880 millioner), og ettersom de er bachelorstudenter gis enkel uttelling for kandidater (NOK 24 000 x 30 = 0,720 millioner). De er studenter på Lillehammer i tre år, og staten betaler da til sammen nesten 9 millioner (NOK 8,910 millioner) for 30 studenter.

De to årene de er i Danmark betaler ikke staten for, selv om studentene får litt ekstra utenlandsstipend. Så påløper det selvsagt veiledningskostnader i praksisperioden for begge studentkategorier, men det er ikke estimert her. Forskjellen i statlige tilskudd for 30 norske profesjonsstudenter og 30 HINN/Danmark-studenter er dermed vel 43 millioner (43 830 000 kr). Altså er det økonomisk gunstig for Norge å utdanne psykologer etter HINN/Danmark-modellen.

Vi har imidlertid en intern kostnad ved HINN: Vi tar inn langt flere studenter på psykologistudiene enn vi ønsker – fordi vi må: Vi er stort sett selvfinansierende (studiepoeng og kandidattillegg), noe som betyr liten fagstab og svært mange studenter og at de to områdene forskning og veiledning rammes særskilt – her har vi konstant dårlig samvittighet. En høyere finansieringskategori for bachelor i psykologi er derfor et viktig bidrag både til psykologifaget generelt og Innlandet spesielt. I tillegg har HINN den laveste basisfinansieringen (60,1%) av samtlige institusjoner i UH-Norge. Hvis regjeringen – og ikke minst regionens stortingspolitikere – bidro mer aktivt for å øke basisfinansieringen til HINN, ville det også vært et godt bidrag til det framtidige Innlandsuniversitetet.

Hvorfor er det så store forskjeller i finansieringskategorier?

Hovedgrunnen er praksis – og praksis koster. Derfor har universitetene fått aksept for at profesjonsstudiet i psykologi er et såkalt integrert masterløp med innlagte praksiselementer. Praksis er svært ujevnt fordelt utover i studiet, men likevel gis det full økonomisk uttelling fra dag 1 – selv om det i bunnen egentlig ligger en bachelor/mastermodell (BAMA) + 1 års praksis.

Medisinstudiet har vært en viktig modell for det norske profesjonsstudiet i psykologi, men i motsetning til medisin, som bare har ett studieløp som gir en tittel (lege), har psykologi flere studieløp i tillegg til profesjonsstudiet – det eneste som gir rett til tittelen psykolog: mastergrad i nevrovitenskap, arbeids- og organisasjonspsykologi, helsepsykologi, miljøpsykologi osv. De tre første årene (bachelor) har mye felles undervisning i basisfagene: sosialpsykologi, utvikling, biologi, personlighet, metode osv.

Her sitter bachelorstudenter i psykologi side om side med profesjonsstudentene – samme auditorium, samme lærer, samme pensum. Det er faglig naturlig og logistisk rasjonelt, men det er urimelig at universitetene får totalt 269 000 kr for hver profesjonsstudent (basis + poeng) per år og 91 000 kr (basis + poeng) for hver bachelorstudent. Forskjellen i tilskudd (178 000 kr) motsvarer ikke forskjellen i undervisningens omfang, kvalitet eller nivå, heller ikke når man inkluderer det som er av praksis de tre første årene – stort sett enkle, profesjonsforberedende kurs. Den viktigste praksisdelen kommer senere, naturlig nok.

Det er grunn til å se nærmere på dagens finansieringsmodell for psykologistudiene, og særlig BAMA-studiene. Bachelorstudier i psykologi er i laveste kategori (F) sammen med sosiologi, statsvitenskap og humaniora, de sistnevnte typiske «lesefag» som ikke krever laboratorieøvelser, flere former for testing, observasjon, praktisk rettet prosjektarbeid, psykologisk metode og statistikk, utstyr og infrastruktur. Dette avspeiles ikke i finansieringskategorien. Barnevern, sykepleie og vernepleie er i kategorien over, E. Sett fra en faglig side bør derfor bachelor i psykologi opp i en annen finansieringskategori enn den laveste (F).

En felles grunnmodell for de norske psykologiutdanningene

Bologna-prosessen innenfor høyere utdanning gjelder også for Norge, og vi har for lengst implementert den viktigste delen, nemlig utdanningens oppdeling i tre sykluser: bachelor, master og Ph.d., med et felles system for å sammenligne vekt og karakterer på emner (ECTS: European Credit Transfer and Accumulation System, i.e. studiepoeng).

Bologna omfatter også norsk psykologiutdanning, noe som tilsier en felles BAMA-modell for alle norske psykologistudier. Bachelordelen er grunnleggende og inkluderer psykologiens viktigste områder (utvikling, sosial, personlighet, biologi, kognitiv, metode osv.), helt i tråd med den felleseuropeiske grunnmodellen EuroPsy. Her kan det også inkluderes ulike praksiselementer. På denne bachelorgraden kan det så bygges på flere masterløp: nevrovitenskap, helsepsykologi, arbeids- og organisasjonspsykologi, miljøpsykologi osv. – og klinisk psykologi. Tanken er ikke ny: Allerede i 2007 foreslo Tim Brennen, professor ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, en tilsvarende modell (Brennen, 2007), og vi bør se på dette på nytt.

Ettersom bachelordelen har krav til utstyr og infrastruktur mm., bør emnene som inngår plasseres i finansieringskategori C, de ikke-kliniske masterløpene (2 år) i B og hele det kliniske masterløpet, inklusiv praksis, (3 år) i A. Det er denne delen som er mest kostnadskrevende. Økonomisk sett ville profesjonsstudiet i psykologi kommet bedre ut med denne BAMA-modellen enn med dagens finansieringskategori B – i realiteten med vel 4,2 millioner mer.

Disse faktorene bør diskuteres i regjeringens pågående RETHOS-prosjekt (Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene) sammen med et annet moment som henger naturlig sammen med en BAMA-modell: fleksibilitet og påbygningsmoduler på tvers av psykologiutdanningene. Psykologi er jo i motsetning til medisin en faglig «flerbarnsfamilie», medisin produserer «enebarn». Profesjonsstudiet i psykologi har medisin som modell og fremstår som «enebarn», men hvorfor kan ikke de andre «barna» inkluderes?

Vi kunne ha en klinisk påbygningsmodul i psykologi. Har man en mastergrad i arbeids- og organisasjonspsykologi og flere års erfaring fra yrkeslivet, men ønsker å jobbe mer klinisk, burde man kunne søke seg inn på en toårig klinisk master (+ praksis) og bli klinisk psykolog i tillegg. Tilsvarende bør også gjelde den andre veien: Blir man lei av å være kliniker, bør man kunne søke seg inn på en mastergrad i f.eks. miljøpsykologi (mulig i dag) og bli miljøpsykolog. Her bør vi utvikle gode modeller, og denne flerfagligheten som ligger innebygd i psykologi, vil styrke oss som en faglig og vitenskapelig disiplin.

En felles grunnmodell har også andre fordeler, f.eks. studieopptak. Som kjent tas studentene opp på profesjonsstudiene uten andre former for kvalitetssikring enn karakterene fra VGS, og gis deretter en 6-årig rettighet til å bli psykolog. Så oppdager institusjonen at her er det studenter som er totalt uegnet til å bli kliniske psykologer. Da må denne rettigheten tas fra dem. Det betyr en tid- og ressurskrevende intern administrativ og juridisk prosess som involverer advokater på begge sider og noen ganger rettsapparatet (jfr. rettssak mot NTNU i 2017). Studentene risikerer ingenting økonomisk ettersom utdanningsinstitusjonene betaler utgifter til saksbehandling uansett utfall. De kan anke «hele veien opp» risikofritt.

Med en BAMA-modell unngår man dette. Studentene kan da bli tatt opp og få studierettighet på et bachelorprogram, og viser de tegn til uegnethet, kan de senere sluses over til noe annet – men ikke gis rettighet til å bli klinisk psykolog. Det er også en annen fordel: I løpet av bachelorperioden kan institusjonene drive «klinisk talentspeiding» og se etter særlig egnede kandidater. Man kan så kombinere ulike kriterier og finne de best egnede klinisk-studentene.

Den siste fordelen er av samfunnsetisk karakter: Det har utviklet seg en hel «6-industri» på privatgymnassiden: Sonans, Akademiet og andre tjener millioner på elever som vil forbedre karakterer fra VGS og slik komme inn på profesjonsstudiet i psykologi eller medisin. Det er bare de sosialt bedrestilte ungdommene i samfunnet som har råd til dette, og praksisen forsterker derfor en sosial – og trolig kjønnsmessig – skjevhet i rekrutteringen. Med en BAMA-modell unngår man dette.

HINN/Danmark – nordisk samarbeid i praksis

De nordiske psykologforeningene har en overenskomst som innebærer at de godkjenner hverandres utdanninger og at Norden dermed er et felles arbeidsmarked. De kliniske psykologistudiene (profesjonsstudiene) har litt ulik organisering. Norge og Sverige har et seksårig samlet studie, mens Danmark har et bachelor­–masterløp (BAMA) og en lengre praksisperiode til slutt. Først får studentene en teoretisk/metodisk skolering i tre år (bachelor med øvelser), og deretter fases pasientpraksis gradvis inn i utdanningen (klinisk master), som avsluttes med to «rene» praksisår under veiledning i helsevesenet. Dette er en god og framtidsrettet modell i tråd med den felleseuropeiske grunnmodellen EuroPsy. Denne modellen følger også HINNs bachelorgrad i psykologi.

BAMA-modellen gjør at danske universiteter åpner opp for at utenlandske, og deriblant norske, studenter kan søke seg inn på den kliniske masterutdanningen i psykologi (kandidatstudiet) etter avlagt bacheloreksamen. Det forutsetter at universitetene godkjenner den faglige emnesammensetningen i bachelorgraden, og at studentene har gode nok karakterer. I motsetning til norske universiteter har danske universiteter her vist en helt annen og langt mer felleseuropeisk holdning – helt i tråd med Bologna-prosessen. Gode HINN-studenter har derfor kunnet søke seg inn på danske universiteter og fått nødvendig psykologutdanning der.

I praksis har derfor ordningen vært et viktig bidrag til nordisk samarbeid innenfor høyere utdanning i mer enn 10 år. Dette samarbeidet har norsk helsevesen nytt godt av i like lang tid – og til en betydelig lavere pris enn hva det koster å utdanne norske psykologer. Det er derfor all grunn til å styrke og videreutvikle dette samarbeidet med Danmark, særlig på forskningssiden. Universitetene i København og Århus tilhører Nordens beste, med en THE-rank på hhv. 116 og 123. UiO har 121, UiB 197 og NTNU 351–400.

Internasjonal psykologiutdanning er viktig

Norsk psykologisk forskning er internasjonalt orientert, og norsk psykologiutdanning bør være tilsvarende orientert. Det foregår en kontinuerlig faglig og vitenskapelig utvikling både internasjonalt og i Europa, også innenfor klinisk psykologi. Europa er dessuten i endring demografisk, kulturelt og økonomisk; vi ser både migrasjon og økt arbeidsmessig mobilitet over landegrensene som tilsier at internasjonal studieerfaring utover korte studieopphold har stor egenverdi.

I tillegg til språkkunnskaper får man en kulturell kompetanse som blir stadig viktigere. HINN-studenter som tar sin kliniske mastergrad i Danmark, Ungarn eller andre steder, får denne tilleggskompetansen. De norske profesjonsstudiene i psykologi er imidlertid særdeles «norske». De har ingen obligatoriske utenlandsopphold, men f.eks. ved UiO og UiB kan man søke om tilrettelagte utenlandsopphold for en kortere periode. Det er bra, men ikke nok. Skal vi få til en friere flyt av studenter over landegrensene, må vi ha en studie- og opptaksordning som ikke ekskluderer studenter.

Profesjonsstudiene i psykologi i Norge er ekskluderende, mens den danske BAMA-modellen er mer inkluderende og har dermed et annet innslag av utenlandske studenter. Det gir også våre studenter en helt annen erfaringsbakgrunn, noe som er til stor nytte i det daglige kliniske arbeidet.

Det er derfor all grunn til å støtte opp under forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybøs ønske om sterkere internasjonal mobilitet, men da bør den norske kliniske psykologutdanningen være organisert etter en BAMA-modell, som nettopp gir den nødvendige organisatoriske fleksibilitet. Så må det jo selvsagt nevnes at tar man inn utenlandske studenter på en klinisk master, må kostnadene dekkes av den norske staten – slik praksisen er på mange andre mastergrader som tar inn utenlandske studenter.

Både de kliniske miljøene ved universitetene og Norsk psykologforening vil nok motarbeide en slik BAMA-modell; de vil tviholde på Den Norske Psykologutdanningen.

Vi får håpe at Kunnskapsdepartementet er noe mer «langsynt» og ser de mange fordelene som ligger i å kombinere en norsk og en utenlandsk utdanning i en ny klinisk psykologutdanning – helt i tråd med Bologna-prosessen.

Kilder

Brennen, Tim (2007). Norsk Psykologforenings syn på psykologi og psykologer. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 44(6), 794–799.

Norsk senter for forskningsdata (2017). Departementets finansieringskategorier. Hentet fra Nsd.no.