Overveldelse – et samtidsproblem?

Mange mennesker overveldes. De opplever at presset blir for stort i hverdagen. Både ungdommer og godt voksne strever med å lykkes på flere områder. Ungdommer skal lykkes på skolen, sosialt, i fritidsaktiviteter og på jobben de bør ha ved siden av skolen. Voksne skal være gode rollemodeller for barna sine, ha vellykkede karrierer, sørge for et pent hjem og ivareta venne- og familierelasjoner, skal se unge ut – og aller helst yngre enn de er.

Hva skjer når vi overveldes? Opplevelsen av å være under press kan utløse en rekke følelser som bindes sammen til en tyngende klynge. Her følger to eksempler på overveldende følelsesklynger:

• En tenåring kan oppleve at tanken på antallet prøver og treningsøkter i løpet av uken vekker (1) engstelse og bekymring for å ikke få det til og rekke alt. Han eller hun blir (2) lei seg når de ser for seg hva en går glipp og må ofre – som tid med venner, for å prestere godt. Man kan få (3) dårlig samvittighet over ikke å lese til prøven på «riktig» eller mest mulig effektiv måte, og over å tilbringe lite tid med familien. En kan også bli (4) irritert på seg selv og anklage seg selv for å ikke strekke til. Denne selvanklagelsen kan bunne i en form for (5) skam.
• En voksen kan oppleve et lignende mønster. Tanken på alle arbeidsoppgaver man skal rekke i løpet av dagen, og som etterfølges av trening, matlaging og leksehjelp, utløser (1) engstelse og bekymring for å ikke strekke til. Den voksne blir (2) lei seg ved tanken på det en går glipp av og må ofre for å gjennomføre dagens oppgaver. En kan for eksempel ofre tid med venner eller tid for seg selv. Enkelte føler at de ofrer det å få barn i et forsøk på å innfri krav og forventninger på jobb. Også dette kan utløse tristhet. I tillegg kan man få (3) dårlig samvittighet/skyldfølelse over å ikke jobbe effektivt nok eller, hvis man har barn, over å ikke tilbringe nok tid med dem. En kan bli (4) irritert på seg selv og anklage seg selv for å ikke strekke til. Selvanklagen kan reflektere en form for (5) skam – som hos ungdommen.

Disse to beskrivelsene illustrerer hvordan en emosjonell tilstand – engstelse – raskt utløser andre følelser som til sammen blir en større følelsesklynge (tristhet, skyld, irritasjon og skam). Når mange følelser kobles sammen, kan en oppleve det som forvirrende og potensielt truende, kanskje også overveldende: En mister fokus og sporer av. Overveldelse kjennes som et lite «selvtap» – det føles som å miste kontrollen eller kontakten med seg selv, slik den norske psykologen Jon Monsen har uttrykt det (Monsen, 1996; Monsen & Solbakken, 2013). Det kjennes nærmest som at en «lammes» for et kort øyeblikk (Monsen & Solbakken, 2013).

Psykolog Sissel Gran (2014) setter også søkelyset på overveldelse og knytter det til høye krav om vellykkethet. Gran skriver at hun har vansker med «å akseptere at hver fjerde tenåringsjente har en psykisk lidelse som vi kan kalle depresjon», og hevder at plagene som mange unge opplever i dag, sannsynligvis kan tilbakeføres til langvarig, kronisk overstimulering i form av massive krav heller enn til en psykisk lidelse. Krav om eksponering og utadvendthet «kan kollidere hardt med personens behov for periodisk tilbaketrekning. Dette krysspresset kan føles uutholdelig og føre til overveldelse og emosjonelt kaos», skriver hun. Det «emosjonelle kaoset» ligner det jeg kaller «en tyngende klynge av følelser». Framfor å kalle det en psykisk lidelse, foreslår Gran betegnelsen «overveldelsesreaksjon» – en forståelig reaksjon på en rekke internaliserte krav. Jeg er enig i dette forslaget, og jeg tror at det også kan være en egnet betegnelse for det mange godt voksne opplever. Selv om overveldelse er forståelig, er det en plagsom og i lengden farlig reaksjon, mener Gran. Jeg støtter denne påstanden og mener at overveldelse etter hvert kan være helseskadelig. Nedenfor forklarer jeg hvorfor ved å vise til negative følger av overveldelse.

Overveldelse får konsekvenser

Hva blir utfallet av å overveldes? Mange synes å ende opp med en følelse av oppgitthet, eller rettere, selvoppgitthet. Man blir oppgitt over seg selv, noe som også kan reflektere en mulig underliggende skjør selvfølelse – en følelse av at man ikke har verdi i seg selv som person, men i stedet i kraft av å prestere, slik jeg har beskrevet i en tidligere artikkel (Rødevand, 2015a). Denne følelsen kan igjen avspeile skam, en følelse som gjør at en vil trekke seg tilbake. Ofte blir man også sliten og tappet for energi av alt det som virker overveldende. Noen kjenner derfor et behov for å hvile. Selvoppgitthet, tilbaketrekning og slitenhet kan samlet sett betegnes som konsekvenser av overveldelse. Flere pasienter jeg har møtt, særlig ungdom og voksne med kronisk utmattelsessyndrom og depresjon, gir uttrykk for mønsteret beskrevet over, der (1) følelser raskt kobles sammen til (2) en overveldende opplevelse som fører til (3) selvoppgitthet, tilbaketrekning og slitenhet.

Vi reagerer på overveldelse på forskjellig vis. Noen reagerer ved å utagere eller eksplodere overfor andre personer. Disse reaksjonene er også eksempler på konsekvenser av overveldelse. Felles for flere, enten de reagerer med selvoppgitthet eller utagering, er at de synes å legge bedre merke til følgene av overveldelse enn de ulike følelsene som raskt slås sammen til en klynge. Dette innebærer følgende:

1. Mange som er deprimerte, legger bedre merke til at de er oppgitt over seg selv og ønsker å trekke seg tilbake.
2. Flere med kronisk utmattelsessyndrom kjenner i større grad slitenhet og et behov for hvile. Noen av dem kjenner også selvoppgitthet og et ønske om tilbaketrekning.
3. For andre er tendensen til å utagere eller eksplodere mer fremtredende.

Sistnevnte gruppe fremstår gjerne som sinte for andre. På innsiden er det ofte flere følelser til stede. Sinne kan være en av disse følelsene, men sinnet er ofte ikke rettet mot andre, men mot en selv, som en slags selvanklage. Derfor bør denne følelsen heller forstås som en form for skam.

Det teoretiske grunnlaget mitt i denne artikkelen er affektbevissthetsmodellen. Dette er en forskningsbasert modell som fokuserer på følelser og arbeid med følelser i terapi. Jeg skal bruke litt plass på denne modellen, og tar deretter for meg elementer som er nyttige for å redusere overveldelse.

Affektbevissthetsmodellen

Å ha evne til å (1) gjenkjenne, (2) tåle og (3) uttrykke følelser antas å være sentralt for å utvikle godt funksjonsivå, psykisk helse og sosiale relasjoner. Denne evnen blir omtalt som affektbevissthet. Begrepet affektbevissthet er utviklet av et norsk fagmiljø (Monsen & Monsen, 1999; Monsen, Ødegård & Melgård 1989; Solbakken, Hansen, Havik & Monsen, 2012), og er undersøkt og validert gjennom flere empiriske studier. Jon Monsen og kolleger har funnet sterke sammenhenger mellom affektbevissthet og flere mål på psykiske helse, inkludert grad av angst, depresjon, relasjonsproblemer, selvbildeproblematikk, psykosomatiske smerter og generell psykologisk fungering (Choi-Kain & Gunderson, 2008; Holmqvist, 2008; Lech, Andersson & Holmqvist, 2008; Solbakken, Hansen, Havik & Monsen, 2011; Waller & Scheidt, 2004).

Affektbevissthetsbegrepet bygger på flere teoretiske perspektiver vedrørende emosjoner, særlig Tomkins affekt- og scriptteori (Tomkins, 1995) og differensiell emosjonsteori (Izard, 2007; 2009). Disse to perspektivene framhever emosjonens signalverdi og ansees som grunnleggende adaptive. Det vil si at følelser antas å være signaler som er bærere av meningsfull informasjon, både om en selv og noe en oppfatter i omgivelsene. God bevissthet om følelser er sentralt for individets overlevelse og velvære (Tomkins, 1995). Affektbevissthetsmodellen ble utviklet basert på dette teoretiske grunnlaget (Monsen & Solbakken, 2013).

Affektbevissthetsmodellen forutsetter at ulike følelser signaliserer ulik informasjon og virke motiverende for ulik typer atferd. Denne antakelsen har relativt god støtte i empiriske undersøkelser (Izard, 2007; Solbakken mfl., 2011). For eksempel er følelsen varme/hengivenhet antatt å signalisere og motivere til atferd som involverer nærhet og tilknytning. Følelsen sinne antas å signalisere urettferdig behandling og motivere til handling som innebærer selvhevdelse. Man har påvist at grad av bevissthet om disse følelsene har spesifikk betydning for hva sags type relasjonelle problemer en har. Lav bevissthet om varme/hengivenhet er knyttet til høyere grad av sosial tilbaketrekning. Lav bevissthet om sinne er assosiert med problemer med selvhevdelse (Solbakken mfl., 2011).

Toleranse for følelser er en sentral del av affektbevissthetsbegrepet. Toleranse innebærer å akseptere, la seg bevege av og ta inn informasjonen som ligger i følelsene. Adekvat toleranse er en forutsetning for å forstå hva følelsene signaliserer og lar dem ha en adaptiv motiverende virkning, både på ens opplevelse av seg selv og ens handlinger (Monsen & Solbakken, 2013). Hvis en derimot blir overveldet eller unnviker følelser, går man glipp av informasjonsaspektet i disse følelsene. Det vil si at en ikke får tilgang til den informasjonen som følelsene signaliserer. I tillegg vil ofte motivasjonen for å handle slik en gjør, fremstå som uklar og til dels uforståelig. Utsagn som «Det bare skjedde» eller «Det bare ble slik» kan tyde på at motivasjonen oppfattes som uklar (Monsen & Solbakken, 2013).

Følelser som ikke tåles, fører lett til uhensiktsmessige handlinger (Monsen, 1996). For eksempel kan en person som ikke tåler og aksepterer sin tristhet, fremstå som hjelpeløs når han eller hun er trist. Denne måten å uttrykke tristhet på fremkaller reaksjoner fra andre som spenner fra overdreven omsorg til å kommunisere at vedkommende må ta seg sammen. Slik blir en eventuell antakelse om at følelsen er uakseptabel, uønsket eller innebærer at man er «svak», bekreftet og forsterket (Binder & Råbu, 2013). Alternativt kan en tristhet som ikke aksepteres av individet selv, skjules på grunn av frykt for andres reaksjon. Dette vil hindre andre i å oppfatte og anerkjenne denne tristheten og gi støtte. En forspiller dermed muligheten til å få trøst, noe som ellers kunne ha bidratt til å tåle tristhet.

Script

Affektbevissthetsmodellen forutsetter at følelser er organisert i relativt stabile og individuelle mønstre eller script, og at opplevelsen av en følelse og dens påvirkning på handling varierer fra person til person (Solbakken mfl., 2011). Rask sammenslåing av ulike følelser med påfølgende overveldelse er typisk for overveldelsesscriptet.

Scriptet viser til en persons automatiserte måte å håndtere følelser på. Det rommer visse forventinger og antakelser om farer, skuffelser og sterkt ubehagelige opplevelser (Monsen & Solbakken, 2013). Scriptet inneholder også ofte antakelser om visse følelser. Noen har for eksempel en ide om at det å være lei seg eller redd er et tegn på svakhet og noe man ikke bør vise. Slike antakelser synes å inngå i overveldelsesscriptet hos mange mennesker.

Script ligner på skjemabegrepet i kognitiv psykologi. Både skjema og script påvirker måten en fortolker, oppfatter og bedømmer indre og ytre inntrykk på basert på tidligere erfaring. I tillegg virker de førende for hvordan en innretter oppmerksomheten, det vil si hva en fokuserer på (Neisser, 1976; Monsen & Monsen, 1999; Monsen & Solbakken, 2013).

Affektbevissthetsmodellen vektlegger følelsenes betydning for utvikling og opprettholdelse av script (Monsen & Solbakken, 2013; Tomkins, 1995). Følelser er på et vis «limet» som binder sammen elementene i scriptet og opprettholder det (Tomkins, 1992; 1995). I tradisjonell kognitiv terapi oppfattes følelser som resultat av innholdet i skjemaet, inkludert antakelser og automatiske tanker (Beck, 1995).

Hvordan bryter man scriptet?

Hvordan håndterer man overveldelse i øyeblikket og reduserer sjansen for at den oppstår gjentatte ganger? Enkelte håndterer overveldelse ved å trekke seg tilbake, legge seg eller utagere. Det kan virke lindrende i øyeblikket, men øker sannsynligvis ikke toleransen for følelsene som utløste overveldelse i utgangspunktet. Andre forsøker å tenke positivt. Det å tenke positivt fremheves stadig som et godt råd. Mye tyder på at det er fornuftig å utfordre negative og dysfunksjonelle tankemønstre med mer positive tankemønstre. Det kan gjøre de negative følelsene mindre intense. Samtidig må vi passe oss så vi ikke utvikler et krampeaktig forhold til det å tenke positivt. Da undergraver vi kompetansen til å omgås og tåle det som er negativt, inkludert negative følelser. I tillegg mister følelsene sin funksjon som signaler, og gir dermed lite mening. Dette øker risikoen for og bidrar til å opprettholde overveldelse (og det tilhørende scriptet).

Ifølge affektbevissthetsmodellen kan overveldelse tyde på lav bevissthet om visse følelser. Det gjelder primært følelsene som inngår i affektklyngen (jf. tekstboks for scriptet). Hvis lav affektbevissthet er en årsak til overveldelse, vil arbeid for å øke bevisst om de aktuelle følelsene dempe overveldelse. Det vil også trolig redusere de ubehagelige opplevelsene og handlingene som oppstår som følge av overveldelse, dvs. scriptets sluttprodukt. Det vil si at selvoppgitthet, tilbaketrekning og slitenhet vil avta. Tilsvarende vil gjerne tendensen til utagering eller eksplodering reduseres når graden av overveldelse minker.

Hvis en slik endring finner sted, tyder det på at overveldelsesscriptet er i ferd med å brytes. Et tegn på at scriptet er brutt er at situasjoner som vanligvis driver en ut i scriptets sluttprodukt (som slitenhet eller utagering), blir håndtert slik at de får et annet utfall, som regel med økt tilgang på affektopplevelse og vitalitet (Monsen & Solbakken, 2013).

Affektbevissthetsmodellen involverer et sett med intervensjoner eller måter å forholde seg til følelser på som er effektive for å øke affektbevissthet, inkludert styrket evne til å gjenkjenne, tåle og uttrykke ulike emosjoner (Monsen & Solbakken, 2013). Intervensjonene er beregnet for bruk i psykoterapi. Samtidig er de nyttige å ha kjenneskap til selv om man ikke er i terapi, særlig hvis man kjenner seg igjen i beskrivelsen av overveldelsesscriptet.

Jeg skal utdype noen av disse intervensjonene. Vi skal se både (1) hvordan man kan redusere overveldelse når man først opplever det og (2) hvordan man kan redusere risikoen for å overveldes gjentatte ganger. Det siste vil si å bryte overveldelsesscriptet. De samme prinsippene hjelper oss trolig også når scriptet ennå ikke er etablert, men på vei til å utvikles. I så fall vil det følgende arbeidet virke forebyggende.

Avspenning

Ettersom det er klyngen av følelser som antas å virke overveldede, er et grunnleggende prinsipp å dekomponere eller oppløse denne følelsesklyngen. Dette innebærer å identifisere hver og en av følelsene som inngår, og øke bevisstheten om dem (Monsen & Solbakken, 2013). Det er ikke så lett å identifisere bestemte følelser hvis man allerede er overveldet. Avspenningsøvelser hjelper gjerne når man føler seg overveldet fordi de demper stressaktivering (Bystad, 2015). Avspenningsøvelser er ikke en del av intervensjonsmåtene i affektbevissthetsmodellen, men hjelper oss over i en annen mental posisjon: I denne posisjonen blir vi bedre rustet til å oppløse affektklyngen og identifisere de følelsene som inngår. Det finnes flere ulike former for avspenningsøvelser. Under følger en enkel pusteøvelse («4–7–8»):

1. Pust inn mens du teller til fire inni deg.
2. Hold pusten mens du teller til syv inni deg.
3. Pust ut mens du teller til åtte inni deg.
4. Punkt 1–3 gjentas tre ganger.

Flere avspenningsøvelser er tilgjengelig på Psykologforeningens nettside (Bystad, 2015).

Etter at stressaktiveringen er redusert, vil man kjenne seg mindre overveldet. Men dette garanterer ikke at en ikke vil bli overveldet igjen. Med andre ord er scriptet sannsynligvis ikke brutt. Derfor stanser ikke arbeidet her.

Å øke evnen til å gjenkjenne følelser

Det er nå hovedarbeidet begynner. Det er først nå vi er i en tilstand der vi vil ha lettere for å identifisere de ulike følelsene i affektklyngen. Vi begynner med å rette oppmerksomheten mot den følelsen som synes å være sterkest aktivert eller truende i øyeblikket (Monsen & Solbakken, 2013). Et råd er å stille seg selv følgende spørsmål for å avdekke følelsen og hvordan en opplever den:

• Hvordan merker jeg følelsen på kroppen?
• Hvor i kroppen kjenner jeg det?
• Hvilke tanker forteller meg at jeg føler den aktuelle følelsen?
• Hvilke indre bilder legger jeg merke til?
• Hvordan snakker jeg til meg selv?

Slike spørsmål hjelper oss å avsløre oppmerksomhetskriterier, dvs. tegn på ulike følelser (Monsen, Monsen, Solbakken & Hansen, 2008). Et kroppslig tegn på tristhet er for eksempel klump i halsen. Mentale tegn inkluderer tanker om en person eller funksjon man savner eller lengter etter. Kroppslige tegn på følelsen engstelse eller stress kan være svette, hjertebank eller en fornemmelse av at det strammer seg i brystet. Mentale tegn på den samme følelsen kan være tanker om at «det blir for mye meg» eller «dette kommer jeg ikke til å klare». Ved å stadig ta stilling til ovennevnte spørsmål, styrker vi evnen til å oppfatte og gjenkjenne følelsene (Monsen & Monsen, 1999). Det dreier seg om å utvide oppmerksomheten for følelser.

Å navngi følelsene og slik øke affekttoleransen

Følelsen som identifiseres, må gis et navn, som «tristhet» eller «engstelse». Den bør også knyttes til noe konkret, slik som hendelser eller minner (Monsen & Solbakken, 2013). Det kan være sentrale hendelser både i nåtid og i fortid. En følelse som er navngitt og satt inn i en sammenheng på denne måten, opplever vi gjerne tydeligere enn «ordløse» følelser uten kontekst. For eksempel kan en «ordløs» tristhet oppleves utydelig og kjennes som en tomhet, som en pasient har uttrykt det (Monsen & Solbakken, 2013).

Nå har vi kommet et godt stykke på vei. En tydeligere opplevelse av en følelse vil være lettere å tåle enn en klynge av sammenkoblete følelser, noe som ofte oppleves som uklart og ubehagelig (Monsen & Solbakken, 2013). Hvis vi tåler følelsen i større grad, åpner vi samtidig opp for å la følelsen virke inn på oss – uten å overveldes eller spore av. Det setter en i bedre stand til å forstå og ta i bruk det følelsene signaliserer (Monsen & Monsen, 1999; Monsen & Solbakken, 2013).

Her er tre spørsmål vi kan stille for å avdekke hva følelsen signaliserer (Monsen mfl., 2008):

• Kan følelsen fortelle meg noe eller være et signal på noe?
• Hva kan følelsen bety?
• Hva kan følelsen si om meg eller situasjonen jeg er i?

La oss ta engstelse som eksempel. Engstelse kan være et signal på at avstanden mellom indre ressurser og ytre krav er stor (Ursin & Eriksen, 2010). Å erkjenne hva følelsen signaliserer motiverer gjerne til handlinger som igjen reduserer intensiteten i følelsen. Det kan for eksempel innebære å ta grep for å redusere avstanden mellom indre kapasitet og ytre krav. En måte å minske avstanden på kan være å prioritere, slik jeg har argumentert for i en annen artikkel (Rødevand, 2015b). Ved å prioritere visse gjøremål og aktiviteter og velge bort noe annet, reduserer vi kravene vi forsøker å innfri. Hvis kravene avtar, blir avstanden mellom ytre krav og indre kapasitet mindre. Slik bidrar prioriteringer til å dempe engstelse og – i forlengelsen av det – motvirke overveldelse.

Å forbedre evnen til å uttrykke følelser

Tydeligere og mer vedståtte uttrykk for følelser regnes også som en viktig del av arbeidet med å øke affektbevissthet (Monsen & Solbakken, 2013). Ved å lære oss å uttrykke følelser på en mer nyansert og tydelig måte øker vi sjansen for å få tydeligere reaksjoner fra andre mennesker (Monsen & Monsen, 1999). Hvis vi for eksempel lærer oss å kommunisere på en klar måte at vi føler oss trist eller stresset, blir det lettere for andre å reagere med å gi trøst og støtte. Slik utfordrer man en eventuell antakelse i overveldelsesscriptet om at disse følelsene er et tegn på svakhet eller at de er uakseptable. Dette kan i sin tur bidra til at følelsene oppfattes tydeligere og mer akseptable, noe som igjen utvider toleransen for følelsene (Monsen & Solbakken, 2013).

Hvis du vanligvis ikke gir uttrykk for visse følelser, prøv å stille deg følgende spørsmål (Monsen mfl., 2008):

• Hvis jeg hadde fortalt andre at jeg føler X, hva ville de ha tenkt om meg?
• Hvordan ville de ha reagert hvis jeg viste at jeg føler det jeg føler?

Disse spørsmålene bidrar til å klargjøre deler av scriptet, inkludert egne antakelser om hvordan andre oppfatter deg og om følelsene som inngår i scriptet.

Prosesslæring

Gjentatte erfaringer med å fokusere på og gi uttrykk for opplevelsene sine på en ny og mer hensiktsmessig måte, fører ifølge affektbevissthetsmodellen til en implisitt prosesslæring. Det innebærer at stadige erfaringer med å legge merke til hvordan en kjenner følelser og sette navn på disse, vil lære en å forholde seg til følelsene sine på tilsvarende måte (Monsen & Solbakken, 2013). Hvis slike endringer oppstår gjentatte ganger, kan de bli varige og befestes. Dette bidrar til at scriptet brytes (Monsen & Monsen, 1999).

Etter min oppfatning kan en tilsvarende endring teoretisk sett også finne sted utenfor terapirommet. Endring utenfor terapi skjer lettere hvis en mottar støtte og hjelp fra en god venn eller en annen person som en føler seg trygg på. Denne personen vil bidra på en god måte ved å stille spørsmålene ovenfor. I tillegg bør han eller hun gi en muligheten til å øve på å gi tydeligere uttrykk for følelsene sine. Det er vesentlig at denne andre personen er i stand til å gi konstruktiv tilbakemelding på følelsesuttrykket, slik at man får progresjon.

Hvis en har alvorlige psykiske plager som svekker livskvaliteten i betydelig grad og begrenser ens evne til å delta i aktiviteter i dagliglivet, anbefaler jeg å vurdere å oppsøke profesjonell hjelp.

Konklusjon

Det ser ut til at mange mennesker opplever å bli overveldet, og dette kan henge sammen med at dagens prestasjonspress er sterkt og valgmulighetene er mange, slik jeg har beskrevet i en tidligere artikkel (Rødevand, 2015c). Fordi en angivelig har alle muligheter foran seg, er det er en sterk forventning om at en skal bli noe, og helst noe stort. Om en ikke får til noe stort, føler mange at det er deres egen feil. Dette skaper ofte engstelse for å feile og for å ikke strekke til. Denne engstelsen kan vekke en rekke andre følelser som raskt slås sammen til en affektklynge. Det er denne klyngen av følelser som ser ut til å virke overveldende på mange.

Et viktig tiltak for å dempe overveldelse er å styrke evnen til å oppfatte og tåle de enkelte følelsene som vanligvis slår seg sammen til en klynge. Slik blir en i bedre stand til å nyttiggjøre seg følelsene som signaler om noe viktig. I tillegg kan det motivere til at en handler mer hensiktsmessig og derved hindrer eller reduserer overveldelse. En slik handling kan være å sette grenser for seg selv og prioritere framfor å få til «alt», fordi man har forstått hva en følelser som stress/engstelse signaliserer, og blir motivert til å handle deretter. Samlet sett bidrar god toleranse for følelser trolig til at en blir mer robust i møte med dagens prestasjonspress og til bedre psykisk helse. 

Kilder

Beck, J. (1995). Cognitive therapy: Basics and beyond. New York: Guilford Press.

Binder, P.-E. & Råbu, M. (2013). Terapi som skreddersøm med utgangspunkt i relasjon og emosjon, I K. Benum, E. Axelsen & E. J. Hartmann (red.), God psykoterapi: Et integrativt perspektiv (s. 115–141). Pax Forlag.

Bystad, M. (2015). Avspenningsøvelser – et nyttig verktøy? Psykologforeningen.no.

Choi-Kain, L. W. & Gunderson, J. G. (2008). Mentalization: Ontogeny, assessment, and application to the treatment of borderline personality disorder. American Journal of Psychiatry, 165(9), 1127–1135. doi: 10.1176/appi.ajp.2008.07081360.

Gran, S. (2014, 26. september). Diagnose: Overveldelse. Morgenbladet.

Holmqvist, R. (2008). Psychopathy and affect consciousness in young criminal offenders. Journal of Interpersonal Violence, 23(2), 209–224. doi: 10.1177/0886260507309341.

Izard, C. E. (2007). Basic emotions, natural kinds, emotion schemas, and a new paradigm. Perspectives on psychological science, 2(3), 260–280. doi: 10.1111/j.1745-6916.2007.00044.x.

Izard, C. E. (2009). Emotion theory and research: Highlights, unanswered questions, and emerging issues. Annual Review of Psychology, 60, 1–25. doi: 10.1146/annurev.psych.60.110707.163539.

Lech, B., Andersson, G. & Holmqvist, R. (2008). Consciousness of own and others’ affects: A study of the validity of a revised version of the Affect Consciousness Interview. Scandinavian Journal of Psychology, 49(6), 512–521. doi: 10.1111/j.1467-9450.2008.00666.x.

Monsen, J. T. (1996). Affektenes rolle i psykoterapeutisk teori og teknikk II: Om selvutvikling og mangelfull integrasjon av følelser – noen implikasjoner for psykoterapi? Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 33, 952–960.

Monsen, J. T. & Monsen, K. (1999). Affects and affect consciousness: A psychotherapy model integrating Silvan Tomkins’ affect- and script theory within the framework of self psychology. I A. Goldberg (red.), Pluralism in self psychology: Progress in self psychology (vol. 15). Hillsdale, New York: Analytic Press.

Monsen, J. T., Monsen, K., Solbakken, O. A. & Hansen, R. S. (2008). The Affect Consciousness Interview (ACI) and the Affect Consciousness Scales (ACS): Instructions for the interview and rating. Manual tilgjengelig fra Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo.

Monsen, J. T. & Solbakken, O. A. (2013). Affektintegrasjon og nivåer av mental representasjon: Fokus for terapeutisk intervensjon i Affektbevissthetsmodellen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 50(8), 741–751.

Monsen, J., Ødegård, P. & Melgård, T. (1989). Major Psychological Disorders and Changes after Intensive Psychotherapy: Findings from the Tøyen Project, Oslo. Psychoanalysis and Psychotherapy, 7(2), 171–180.

Neisser, U. (1976). Cognition and reality. San Francisco: W. H. Freeman and Company.

Rødevand, L. (2015a, 10. desember 2015). Den uforståelige smerten. Psykologisk.no.

Rødevand, L. (2015b, 12. august 2015). Foreldre, nå må dere prioritere. Psykologisk.no.

Rødevand, L. (2015c, 9. juni 2015). «Generasjon prestasjon» må bli mye bedre til én ting, og det er å prioritere. Psykologisk.no.

Solbakken, O. A., Hansen, R. S., Havik, O. E. & Monsen, J. T. (2011). The assessment of affect integration: Validation of the affect consciousness construct. Journal of Personality Assessment, 93(3), 257–265. doi: 10.1080/00223891.2011.558874.

Solbakken, O. A., Hansen, R. S., Havik, O. E. & Monsen, J. T. (2012). Affect integration as a predictor of change: Affect consciousness and treatment response in open-ended psychotherapy. Psychotherapy Research, 22(6), 656– 673. doi: 10.1080/10503307.2012.700871.

Tomkins, S. S. (1992). Affect imagery consciousness: cognition, duplication and transformation of information (vol. 4). New York, NY: Springer Publishing Company.

Tomkins, S. S. (1995). Script theory. I E. V. Demos (red.), Exploring affect. The selected writings of Silvan Tomkins. New York: University of Cambridge Press.

Ursin, H. & Eriksen, H.R. (2010). Cognitive activation theory of stress (CATS). Neuroscience & Biobehavioral Reviews, 34(6), 877–881. doi: 10.1016/j.neubiorev.2009.03.001.

Waller, E. & Scheidt, C. E. (2004). Somatoform disorders as disorders of affect regulation. A study comparing the TA S-20 with non-selfreport measures of alexithymia. Journal of Psychosomatic Research, 57(3), 239–247. doi: 10.1016/S0022-3999(03)00613-5.