«Generasjon prestasjon» må bli mye bedre til én ting, og det er å prioritere

Seks skoleelever i Ålesund har etablert en egen ungdomsbedrift, Generasjon Prestasjon UB. Nå reiser de landet rundt med foredrag og workshops for å sette fokus på dagens prestasjonspress blant ungdom.

Psykiater Finn Skårderud er en av flere fagfolk som har kalt dagens ungdom for «generasjon prestasjon». Skårderud brukte denne betegnelsen i radioprogrammet Ekko på NRK P2 22. desember i fjor.

Betegnelsen «generasjon prestasjon» er ment å fange opp at mange av dagens ungdommer opplever at de ikke skal være bra nok, men best. De har alle mulighetene foran seg, og det er dermed en sterk forventning om at de skal bli noe. Samtidig legges det ikke noen tydelige føringer for hva dette «noe» er, utenom at det skal være veldig bra. De har tross alt alle mulighetene foran seg, og det påhviler dem et ansvar om å ta bruk disse mulighetene, for de blir fortalt at de kan nå så langt de vil bare de jobber hardt nok for det.

Men det er ikke slik de blir fortalt, at man kan nå så langt man vil bare innsatsen er god nok, i manges oppfatning – også min. Verden er ikke rettferdig; det er ikke nødvendigvis samsvar mellom innsats og resultat. Evner og ressurser, inkludert de inni individet og i det sosiale miljøet i form av sosial støtte, er heller ikke jevnt fordelt. På denne bakgrunnen mener jeg at det blir ukorrekt å påstå at bare du strekker deg langt nok, vil det som først fremsto som umulig, bli mulig.

Likevel synes denne tanken å stå sterkt hos mange ungdommer. Kanskje er det en fordel for noen. Den gir dem motivasjon til å prestere. Men for andre kan ideen bidra til at de forstrekker seg; de blir stresset, slitne og lei seg. De mange mulighetene, den store valgfriheten, kan altså virke pressende: De «må» få til noe ettersom forholdene ligger til rette for det. Om de ikke får til noe stort, opplever mange at det er deres egen feil. Dermed blir de ekstra redde for å feile.

To typer perfeksjonisme

Det er ikke nødvendigvis de som presterer mest, som blir syke og faller igjennom. Det er heller de sistnevnte, de som er veldig opptatt av å ikke feile og av å prestere på spesielle måter, slik Skårderud påpekte i Ekko. I frykten for å feile og ikke innfri det opplevde kravet om å prestere godt drives mange unge til å prestere uten at de har noe særlig glede av det. Slik Skårderud formulerer det: Snarere enn mestringsglede er det en ytelsestvang som motiverer dem. De føler at de må «levere».

Denne formen for motivasjon kan gjenspeile at man er særlig samvittighetsfull. Å være samvittighetsfull og pliktoppfyllende er klart en styrke, mener jeg. Men om man har dette trekket og en holdning om at det er lite rom for å begå feil, vil man sannsynligvis også få mindre glede av arbeidet en gjør. Det er dette som kan betegnes som «nevrotisk perfeksjonisme», som bør adskilles fra normal perfeksjonisme, ifølge Don E. Hamackek (1978), som er tilknyttet Michigan State University:

• Normal perfeksjonisme vil si å sette høye standarder for en selv og å oppnå genuin glede av innsatsen en investerer.
• Nevrotisk perfeksjonisme, derimot, innebærer å sette seg høye mål og tillate lite rom for feil.

Med denne distinksjonen utfordret Hamackek den lenge rådende antakelsen om at perfeksjonisme utelukkende er negativt (Burns, 1980): Det finnes både en positiv og en negativ form for perfeksjonisme. Flere studier har bekreftet forskjellen mellom disse to formene for perfeksjonisme (se Ashby, Slaney, Noble & Gnilka & Rice, 2012). Studiene indikerer også at den nevrotiske varianten kan spille en rolle i utvikling og vedlikeholdelse av en rekke symptomer og lidelser, inkludert depresjon, angst (Shafran & Mansell, 2001) og kronisk utmattelse (Deary & Chalder, 2010).

Å finne ny styrke

Forklaringene på slike lidelser er sammensatte, men en negativ form for perfeksjonisme kan altså være en av årsakene. Det er inntrykket jeg har fått i mitt kliniske arbeid ved Barne- og ungdomsklikken på Akershus universitetssykehus. På denne avdelingen strever en stor andel ungdom med utmattelsesproblematikk. Møtet med disse ungdommene har økt interessen min for hvordan prestasjonspress kan påvirke motivasjon, selvfølelse og helse. Mange av ungdommene synes å oppleve et konstant jag etter å oppnå det beste, og ikke bare på ett område, de skal aller helst være best i det meste. Mange ser dessuten ut til å fokusere mer på det de ikke har fått til framfor det de har fått til. Om de lykkes på et område, gir det kun en kortvarig glede som nokså raskt avløses av et fokus på det neste som skal utrettes. Da blir det liten tid til å stoppe opp, reflektere over meningen med og glede seg over det en gjør, oppnår og opplever.

Noen av disse ungdommene synes ikke å stanse opp før de føler seg «tvunget» til det, ofte etter at de har gått på et nederlag. Da er det som om de ufrivillig «settes på vent» som følge av en tvil som ble vekket i dem etter å ha feilet. Denne tvilen rokker ved selvfølelsen. De opplever at de ikke lenger holder mål. Det truer selvfølelsen og synes å kunne bidra til både psykiske og fysiske plager. Ifølge Hamackek vil en mer normal eller positiv form for perfeksjonisme trolig gjøre dem bedre rustet til å takle slik motgang: Selvfølelsen vil forbli intakt når mål ikke realiseres eller feil begås – positiv perfeksjonisme og bedre selvfølelse henger sammen (Ashby & Rice, 2002).

Å sette flere grenser

Et sentralt mål for mange – og kanskje spesielt for personer som er sårbare for depresjon, angst og kronisk utmattelse – bør nok være å lære seg å sette grenser for seg selv. Da må man faktisk være stand til å gi seg selv anerkjennelse for å klare å sette grenser. Det vil si at det blir vesentlig å anerkjenne seg selv for å greie å prioritere noe og samtidig velge bort noe annet – på samme måte som man roser seg selv for å oppnå mer prestasjons­orienterte mål (for eksempel gode karakterer, en høyere utdanning eller en bestemt jobb).

Det er vanskelig, og kanskje til og med fjernt for noen, å skulle berømme seg selv for å oppnå et slikt ikke-prestasjons­rettet mål. For mange kan det virke ulogisk å rose seg selv for å «yte mindre» når det viktige hittil kanskje har vært det motsatte, nemlig å yte mest mulig for å oppnå best mulige resultater. Og disse resultatene skal jo helst være målbare – for eksempel i form av karakterer, antall kilometer på tredemølla og antall «likes» på Facebook. Men her er vi kanskje ved kjernen av problemet: Ikke alle målbare resultater er verdt å strebe etter, og ikke alt som er verdifullt, er mulig å måle.

Noen av de viktigste målene er kanskje nettopp de som ikke like lett kan telles eller måles. Det kan dreie seg om å sette grenser. Ved å trene på å prioritere og ta valg basert på en indre opplevelse av hva som kjennes rett, kan man trolig lettere «hvile» i en følelse av å være god nok. Det kan reflektere at selvfølelsen er blitt mindre avhengig av prestasjoner og i større grad kan tåle at en feiler. En følelse av å være god nok blir vanskelig å oppnå når det «perfekte» er målet. Da blir en trolig aldri god nok. 

Kilder

Ashby, J. S. & Rice, K. G. (2002). Perfectionism, dysfunctional attitudes and self-esteem. A struktural equations analysis. Journal of Counseling & Development, 80(2), 197–203. doi: 10.1002/j.1556-6678.2002.tb00183.x.

Ashby, J. S., Slaney, R. B. Noble, C. M, Gnilka, P. B. & Rice, K. G. (2012). Differences between «normal» and «neurotic» perfectionists: Implications for mental health counselors. Journal of Mental Health Counseling, 34(4), 322–340. doi: 10.17744/mehc.34.4.52h65w1n8l27r300.

Burns, D. D. (1980). The perfectionist’s script for self-defeat. Psychology Today, 14(6), 34–52.

Deary, V. & Chalder, T. (2010). Personality and perfectionism in chronic fatigue syndrome: a closer look. Psychology and Health, 25(4), 465–475. doi: 10.1080/08870440802403863.

Hamachek, D. E. (1978). Psychodynamics of normal and neurotic perfectionism. Psychology, 15(1), 27–33.

Shafran, R. & Mansell, W., 2001. Perfectionism and psychopathology: a review of research and treatment. Clinical Psychology Review, 21 (6), 879–906. doi: 10.1016/S0272-7358(00)00072-6.