Enkelte mennesker opplever en emosjonell smerte uten å vite hvorfor. Det er ingen åpenbare hendelser knyttet til opplevelsen. De er ikke blitt utsatt for overgrep eller påført en form for skade eller et traume. Årsaken er ikke tilstedeværelsen av noe skadelig, men heller fraværet av noe de ikke vet hva er og som de ikke har ord for. Det dreier seg om et fravær av noe grunnleggende; opplevelsen av å være følelsesmessig nær en annen person i det tidlige samspillet. Det tyder på at det fundamentale relasjonsbehovet ikke er imøtekommet.

Relasjonsbehovet vårt er tredelt, ifølge de to norske psykologene Siri Gullestad og Bjørn Killingmo (2013). Enhver person har behov for relasjonserfaringer som gir en opplevelse av (1) å være knyttet til en trygg base (tilknytning), (2) tilhørighet og (3) bekreftelse. Gullestad og Killingmo bygger sin antakelse på klassiske tekster i psykologi og forskning. La oss se litt nærmere på dem.

De britiske psykologene John Bowlby (1969/1982) og Mary Ainsworth (1979) er kjent for sin teori om tilknytning. De viste gjennom sine studier at spedbarn har et medfødt behov for å knytte seg til et menneske som gir trygghet og beskyttelse. For å våge å utforske verden, både den indre og den ytre, er barnet avhengig av å ha en forbindelse til en person som representerer trygghet. Den trygge omsorgsgiveren oppmuntrer til utforskning og tar imot og trøster barnet nå det har behov for det.

Den andre delen av relasjonsbehovet handler om å føle tilhørighet, det vil si å føle kontakt ved å dele subjektive opplevelser med et annet menneske. For å oppleve en kontakt må omsorgsgiveren være emosjonelt tilgjengelig, dvs. oppmerksomt til stede for barnet (Stern, 1985). Denne kontakten danner grunnlaget for et delt «vi» (Gullestad & Killingmo, 2013). Alternativet er et ensomt «jeg».

Den tredje komponenten, behovet for bekreftelse, refererer til å kjenne at man har verdi i seg selv. Denne delen av relasjonsbehovet vier jeg ekstra oppmerksomhet i denne teksten. Jeg vil fremheve viktigheten av å kjenne at man har en verdi i kraft av å være i en tid der mange synes å oppleve at de har verdi i kraft av å prestere eller «levere».

Hos flere unge mennesker kan det se ut som hovedkilden til opplevelsen av å ha verdi er noe ytre framfor noe indre. Det gjelder særlig de av dagens ungdom som er blitt omtalt som «generasjon prestasjon», slik jeg har skrevet om i en annen artikkel (Rødevand, 2015a). Verdien de unge tillegger seg selv, synes i stor grad å avhenge av ytre faktorer som kropp og karakterer. En tenåringsjente i en dansk dokumentar om prestasjonspress uttrykte betydningen av karakterer for følelsen av å ha verdi, slik: «Din verdi som menneske er knyttet til karakterer: Jo høyere karakterer, desto høyere verdi tillegger du deg selv» (DR tv, 2015).

Hvordan kan den voksne hjelpe den unge til å utvikle en følelse av å ha en ubetinget egenverdi og dermed være mer robust i møte med dagens prestasjonspress?

Psykoanalytikerne Heinz Kohut (1971) og Donald Winnicott (1960) er blant flere som har beskrevet betydningen av bekreftelse av barnets følelser og tanker for at selvfølelsen skal lades med positiv verdi. Det innebærer at barnet har behov for å oppleve at alle dets reaksjoner – positive vel så vel som negative – er legitime. Det krever også at de følelser og ønsker som ikke samsvarer med omsorgsgivers følelser eller ønsker i øyeblikket, fanges opp og anerkjennes.

Hvis barnet lærer å se seg selv gjennom andres blikk, er det vesentlig at andre ser barnet rimelig klart. Hvis ikke risikerer barnet å utvikle en uklar selvopplevelse der fokus på andre kan gå på bekostning av fokus på seg selv. Dette poenget vil jeg utdype i denne teksten.

Speiling og regulering

Anerkjennende responser forutsetter at omsorgsgiveren er i stand til å ta barnets mentale perspektiv. Måten vår hjerne er konstruert på hjelper oss til å forestille oss og forstå andres mentale tilstander: Hjernen er utstyrt med såkalte «speilnevroner» (Rizzolatti & Craighero, 2004). Disse nervecellene er aktive både når en person observerer en handling og når personen utfører den samme handlingen selv. Det er som om nervecellene «speiler» eller «imiterer» en annens bevegelser. Den nevrale speilingen antas å ligge til grunn for innlevelse av hvordan en annen har det. Denne innlevelsen kan betegnes som affektiv inntoning (Stern, 2004).

Hvis foreldrene klarer å tone seg inn på barnet, kan de reflektere tilbake til barnet det han eller hun opplever. Denne speilingen hjelper barnet til å oppfatte egne tanker og følelser, slik utviklingspsykologisk forskning og teori antyder (Fonagy, Gergely, Jurist & Target, 2002; Gergely & Watson, 1996). Når barnet er glad eller stolt, utstråler mor glede og beundring. Når barnet er lei seg, reflekterer mors eller fars ansiktsuttrykk den samme følelsen. Slik kan barnet finne igjen seg selv i den andre, i den andres blikk og mimikk.

Samtidig må omsorgsgiveren kommunisere at det er en forskjell mellom det han eller hun fanger opp og speiler tilbake til barnet, og det omsorgsgiveren selv opplever. Hvis ikke er det fare for at barnet tror at dets følelser er «smittsomme». Det kan være angstskapende og forstyrre god regulering av følelser (Fonagy & Bateman, 2007). Det mest trøstende for et barn som opplever emosjonelt ubehag, er en omsorgsgiver som gjenspeiler barnets ubehag, men som også viser en atferd som formidler trygghet, for eksempel gjennom rolig intonasjon og stemmeleie (Fonagy & Target, 1998). Slik kan omsorgsgiveren skape en trygg base der barnet kan dele og få hjelp til å regulere sine opplevelser (Fonagy mfl., 2002; Stern, 1985). På denne måten kan også de to andre delene av relasjonsbehovet, behovet for trygghet og tilhørighet, ivaretas.

Å fange opp og speile barnets følelser kan imidlertid være krevende. Noen foreldre opplever større vansker enn andre på dette området. Enkelte foreldrene har en tendens til å «lete etter den voksne i barnet», slik psykolog Anders Landmark (2015) skriver i en nylig artikkel. Det er foreldre som har vansker med å ta barnets perspektiv og som tar for gitt at det de selv tenker og føler i en gitt situasjon, er det samme som det barnet tenker og føler. Det kan føre til inadekvat speiling. I tillegg kan en deprimert sinnsstemning hos den voksne bidra til et affektfattig uttrykk som i liten grad speiler barnets affekter (Cohn, Campell, Matias & Hopkins, 1990; Cohn & Tronick, 1983; Field, 1984).

Når relasjonsbehovet ikke imøtekommes

Hvilke konsekvenser kan manglende imøtekommelse av relasjonsbehovet få? Flere sider av utviklingen kan påvirkes, inkludert (1) barnets opplevelse av seg selv, (2) kontakt med egne følelser og (3) evne til å etablere nærhet til andre mennesker. Nedenfor vil jeg utlede disse tre mulige følgene. 

Konsekvens 1: Et «falskt selv» og en skjør selvfølelse
Mangelfull speiling kan ha alvorlige konsekvenser for barnets utvikling av sin opplevelse av seg selv. Uoverensstemmelse mellom spedbarnets emosjonelle opplevelse og omsorgsgiverens respons skaper forvirring (Powell, Cooper, Hoffman & Marvin, 2014). Barnet kan reagere med å bli ekstra oppmerksom på omsorgsgiverens signaler, og fokuserer på hans eller hennes følelser på bekostning av å kjenne sine egne (Winnicott, 1960). De følelser barnet ikke lærer å kjenne, blir vanskelige å akseptere og tolerere. Barnet kan oppleve disse følelsene som uakseptable og til og med skadelige, både for en selv og andre. Hvilke følelser det gjelder, varierer, men kan ofte dreie det seg om negative følelser som tristhet, redsel og sinne. Det kan også være positive følelser som ikke samsvarer med en deprimert sinnsstemning hos omsorgsgiveren (Monsen & Monsen, 1999). Barnet kan føle skyld og anklage seg selv for i det hele tatt å ha disse følelsene (Storolow & Atwood, 1992).

I forsøk på å unnvike følelsene kan de «spaltes av.» Det kan resultere i en selvopplevelse som kun besitter og formidler de følelsene som er blitt sett og anerkjent av omsorgsgiveren. Winnicott (1960) omtaler dette selvet som «det falske selv»: «The False Self has one positive and very important function: to hide the True self, which it does by compliance with environmental demands» (Winnicott, 1960, s. 146–147). «Det falske selvet» er til for å skjule det ”sanne» selv og forsøker det ved å tilpasse seg omgivelsenes krav og forventninger. For bare på den måten kan barnet oppnå bekreftelse.

Behovet for bekreftelse er sterkt. Behovet kan motivere barnet til å jobbe hardt for å innfri forventninger på ulike arenaer. Det harde arbeidet kan føre til fremgang og suksess på skole, i fritidsaktiviteter og senere i arbeidslivet. Psykoanalytikeren Alice Miller (1997) beskriver dette flinke barnet som stadig presterer og oppnår anerkjennelse for det. Barnet vokser dermed opp med å føle seg anerkjent og verdsatt. Problemet er imidlertid at denne anerkjennelsen er betinget av prestasjoner.

En slik betinget form for anerkjennelse kan ha alvorlige konsekvenser for utvikling av selvfølelse. Slik den amerikanske psykologen Carl Rogers (1956) har hevdet, er evnen til å føle og tenke positivt om en selv avhengig av kvaliteten og stabiliteten på positiv anerkjennelse fra andre. En ubetinget anerkjennelse fra andre danner grunnlaget for utvikling av en stabil følelse av å ha verdi. Hvis anerkjennelse derimot er forbeholdt visse former for atferd, kan en utvikle en betinget opplevelse av å ha verdi. Det som fremkaller anerkjennelse fra andre, kan internaliseres til et indre normsett som må følges for å oppleve anerkjennelse fra en selv. Hvis prestasjoner er hovedkilden til anerkjennelse utenfra, kan dermed prestasjoner bli nødvendig for å forsyne selvfølelsen med positiv verdi.

En person med en prestasjonsbasert selvfølelse kan gjerne fremstå vellykket og tilfreds på utsiden. Han eller hun har jo lært seg å presentere det som imponerer, og holder ofte negative følelser for seg selv. Den ytre mestrende fasaden reflekterer imidlertid ikke nødvendigvis indre trivsel, slik jeg har skrevet i en annen artikkel (Rødevand, 2015b). På innsiden kan det være en opplevelse av meningsløshet og tomhet, ifølge Winnicott (1971, 1975). For å fylle tomheten og dekke mangel på mening søker individet iherdig etter bekreftelse fra andre. Bekreftelse utenfra krever i stor grad prestasjoner, særlig i vår kultur. Når en ikke klarer å leve opp til en bestemt standard eller et bestemt ideal, kan en følelse av verdiløshet eller skam tre fram, slik Miller (1997) antyder. Flere studier tyder på skamfølelse som følge av å feile hos personer med en selvfølelse basert på prestasjoner (Assor, Roth & Deci, 2004; Assor & Tal, 2012).

For å unngå de vonde emosjonelle reaksjonene på å feile eller ikke lykkes kan en investere mye tid og energi på å prestere. For noen kan det resultere i en tendens til å nærmest ignorere opplevelser og behov som kommer i veien for å prestere. For eksempel kan slitenhet og behov for hvile oppleves som forstyrrelser på veien mot prestasjonsmålet. De blir dermed ikke tatt hensyn til. Det øker trolig risikoen for både stress-symptomer og utmattelsesreaksjoner. Dette samsvarer med studier som viser at personer med en selvfølelse basert på prestasjoner synes å være mer sårbare for utmattelse (Dahlin, Joneborg, Runeson, 2007; Deary & Chalder, 2010; Hallsten, Josephson & Torgén, 2005). Det er også verdt å legge merke til at et økende antall tenåringsjenter i Norge rapporterer om stress-symptomer i Ungdataundersøkelsen til Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA, 2014). Stadig flere synes også å rammes av utmattelse (Wyller, 2008).

Enkelte ungdommer jeg har møtt i forbindelse med forskning på kronisk utmattelsessyndrom, har gitt uttrykk for en selvfølelse basert på prestasjoner. En tenåringsjente fortalte om et innvendig fall eller stup som hun forsøker å unngå å falle ned i. Den eneste måten hun kan holde seg oppe på er ved å konstant prestere, levere og – helst optimalisere. Hun må utmerke seg på et eller annet vis, og aller helst på flest mulig vis. Det er ikke nok å være gjennomsnittlig, da er hun mindreverdig. Hvis hun begår eller trår feil, faller hun. Men hun forstår ikke hvorfor hun faller så hardt og hvorfor det gjør så vondt.

At den emosjonelle smerten er vanskelig å fatte, er forståelig, ifølge Miller (1997). For vedkommende synes ikke å være klar over at hun har dannet en selvfølelse på grunnlag av prestasjoner. Hun har ingen konkrete hendelser å knytte smerten til. Hun har heller ingen historie eller minner om å ha bli oversett, ignorert eller traumatisert. Hun beskriver en god barndom med suksess på ulike områder og positive tilbakemeldinger fra andre.

Konsekvens 2: Følelser som forstyrrer
De følelsene som ikke ble bekreftet i den nære omsorgsrelasjonen, har barnet ikke fått hjelp til å forstå og regulere (Fonagy mfl., 2002). Når disse følelsene blir aktivert, har de gjerne en forstyrrende effekt på selvopplevelsen, slik den norske psykologen Jon Monsen (1996) har foreslått. Det vil si at følelsene kan virke overveldende eller truende – uten at en forstår hvorfor. Følelsene kan føre til et lite «selvtap» der en opplever å miste kontrollen eller kontakten med seg selv. Framfor å fungere som en ressurs som motiverer til hensiktsmessig atferd, kan følelsene føre til uhensiktsmessige handlinger.

For eksempel kan et sinne som aldri ble anerkjent i det tidlige samspillet, gi seg utslag i ukontrollerte sinneutbrudd som kan overvelde andre og føre til negative reaksjoner. Slik kan en eventuell forestilling om at følelsen er uakseptabel eller uønsket, blir bekreftet og forsterket gjennom andres reaksjoner (Binder & Råbu, 2013).

Andre følelser som ikke ble anerkjent i det tidlige samspillet, kan lide den samme skjebne: De uttrykkes utydelig eller skjules på grunn av frykt for andres reaksjon.

Konsekvens 3: Ensomhet og savn
Kommunikasjon med omverdenen føles dermed ikke ekte, ifølge Winnicott (1963). Hvis en generelt skjuler eller gir utydelig uttrykk for sine følelser, kan det etableres en avstand mellom den man i realiteten er, og den man fremstår som. Denne diskrepansen mellom det indre og det ytre kan gi vansker med å fremstå genuin i møte med andre og la dem komme nær. Etablering av nære og gjensidige relasjoner kan dermed bli en utfordring. Det kan trolig bidra til ensomhet.

Samtidig sørger «det falske selvet» for at en blir ekstra oppmerksom på andres signaler. Gjennom utviklingen har en satt egne følelser og behov til side til fordel for andres følelser og behov. Det kan bidra til utvikling av en spesiell følsomhet for andres sårbarhet, slik Miller (1997) antyder. En kan dermed være svært sensitiv og medfølende overfor andre. Denne væremåten kan vekke positive reaksjoner og etablering av relasjoner. Disse relasjonene vil imidlertid ofte være overfladiske. De dekker ikke det grunnleggende behovet for trygghet, kontakt og bekreftelse. På den måten kan en ha flere mennesker å være sammen med og samtidig være ensom. Dette stemmer overens med studier som indikerer at ensomme mennesker ikke nødvendigvis er mer alene enn de som ikke føler seg ensomme (Berscheid & Reis, 1998; Cacioppo, Fowler & Christakis, 2009). Det avgjørende er ikke antallet sosiale forbindelser, men kvaliteten på kontakten med andre mennesker.

Ensomhet er det tydeligste signalet på at det grunnleggende behovet for å være i nær relasjon ikke er imøtekommet. Men hvis en aldri har erfart slike opplevelseskvaliteter, savner man noe man ikke vet hva er og som man trolig mangler ord for. Den franske psykoanalytikeren André Green (1986) kaller denne tilstanden den hvite sorg. Ved denne sorgen sørger en ikke over det man mistet, men over det man aldri fikk. «Det er ikke fraværet av det negative, tapet, men det manglende nærværet av det positive,» slik Finn Skårderud (2011) uttrykker det. Dette er en sorg som er vanskelig å forstå og uttrykke og kan kjennes som et indre tomrom (Green, 1986; Skårderud, 2008).

Konklusjon

Andres «blikk» har stor innflytelse på vår selvopplevelse. Den amerikanske sosiologen Charles Cooley (1902) uttrykte det slik for over 100 år siden: Vi ser oss selv primært slik vi ser at andre ser oss. Det indikerer at det andre mennesker ikke ser, oppfatter eller bekrefter, legger vi antakelig heller ikke så godt merke til selv. Det kan føre til utvikling av en uklar selvopplevelse der fokus på andre kan gå på bekostning av fokus på seg selv. Det kan skape økt sårbarhet for dagens prestasjonspress, utvikling av en skjør selvfølelse, vansker med å regulere og uttrykke følelser, og ensomhet.

Kilder

Ainsworth , M. S. (1979). Infant–mother attachment. American Psychologist, 34(10), 932–937. doi: 10.1037/0003-066X.34.10.932.

Assor, A., Roth, G. & Deci, E. L. (2004). The emotional costs of perceived parents’ conditional regard: a self-determination theory analysis. Journal of Personality, 72, 47–89. doi: 10.1111/j.0022-3506.2004.00256.x.

Assor, A. & Tal, K. (2012). When parents’ affection depends on child’s achievement: Parental conditional positive regard, self-aggrandizement, shame and coping in adolescents. Journal of Adolescence, 35, 249–260. doi: 10.1016/j.adolescence.2011.10.004.

Berscheid, E. & Reis, H. T. (1998). Attraction and close relationships. I D. T. Gilbert, S. Fiske & G. Lindzey (red.), The Handbook of Social Psychology – Vol. 2 (4. utg.) (s. 193–281). Oxford University Press.

Binder, P.-E. & Råbu, M. (2013). Terapi som skreddersøm med utgangspunkt i relasjon og emosjon, I K. Benum, E. Axelsen & E. J. Hartmann (red.), God psykoterapi: Et integrativt perspektiv (s. 115–141). Pax Forlag.

Bowlby, J. (1969/1982). Attachment and loss. Vol. I: Attachment (2. utg.). New York: Basic Books.

Cacioppo, J. T., Fowler, J. H. & Christakis, N. A. (2009). Alone in the crowd: The structure and spread of loneliness in a large social network. Journal of Personality and Social Psychology, 97(6), 977–991. doi: 10.1037/a0016076.

Cohn, J. F., Campbell, S. B., Matias, R. & Hopkins, J. (1990). Face-to-face interactions of postpartum depressed and nondepressed mother-infant pairs at 2 months. Developmental Psychology, 26, 15–23. doi: 10.1037/0012-1649.26.1.15.

Cohn, J. F., & Tronick, E. Z. (1983). Three-month-old infants’ reaction to simulated maternal depression. Child Development, 54, 185–193. doi: 10.2307/1129876.

Cooley, C. H. (1902/1922). Human nature and the social order (rev. utg.). New York: Charles Scribner’s Sons.

Dahlin, M., Joneborg, N. & Runeson, B. (2007). Performance-based self-esteem and burnout in a cross-sectional study of medical students. Medical Teacher, 29(1), 43–48. doi: 10.1080/01421590601175309.

Deary, V & Chalder, T. (2010). Personality and perfectionism in chronic fatigue syndrome: a closer look. Psychology and Health, 25, 465–475. doi: 10.1080/08870440802403863.

DR tv (9. juni, 2015). Historien bag historien: De perfekte piger. www.dr.dk.

Field, T. (1984). Early interactions between infants and their postpartum depressed mothers. Infant Behavior and Development, 7, 517–522. doi: 10.1016/S0163-6383(84)80010-7.

Fonagy, P. & Bateman, A. (2007). Mentalizing and borderline personality disorder. Journal of mental Health, 16, 83–101. doi: 10.1080/09638230601182045.

Fonagy, P., Gergely, G., Jurist, E. L. & Target, M. (2002). Affect regulation, mentalization and the development of the self. New York: Other Press.

Fonagy, P. & Target, M. (1998). Mentalization and changing aims of child psychoanalysis. Psychoanalytic Dialogues, 8, 87–114. doi: 10.1080/10481889809539235.

Gergely, G. & Watson, J. (1996). The social biofeedback model of parental affect mirroring. International Journal of Psychoanalysis, 77, 1181–1212.

Green, A. (1986). Den döda modern. I I. Matthis (red.), Gråans och rörelse. Teman i fransk psykoanalys (s. 92–127). Stockholm: Natur och kultur.

Gullestad, S. E. & Killingmo, B. (2013). Underteksten (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Hallsten, L., Josephson, M. & Torgén, M. (2005). Performance-based self-esteem: A driving force in burnout processes and its assessment. Arbete & Hälsa (2005-4). Stockholm: Arbeidslivsinstitutet.

Kohut, H. (1971). The analysis of the self. New York: International Universities Press.

Landmark, A. (2015). Ut av det blå – inn i relasjonen. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 52(6), 481–485.

Miller, A. (1997). The drama of the gifted child: The search for the true self. New York: Basic Books.

Monsen, J. T. (1996). Affektenes rolle i psykoterapeutisk teori og teknikk II: Om selvutvikling og mangelfull integrasjon av følelser – noen implikasjoner for psykoterapi? Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 33, 952–960.

Monsen, J. T. & Monsen, K. (1999). Affects and affect consciousness: A psychotherapy model integrating Silvan Tomkins’ affect- and script theory within the framework of self psychology. I A. Goldberg (red.), Pluralism in self psychology: Progress in self psychology (vol. 15). Hillsdale, New York: Analytic Press.

NOVA (2014). Ungdata. Nasjonale resultater 2013 (NOVA-rapport nr. 10, 2014). Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

Powell, B., Cooper, G., Hoffman, K. & Marvin, B. (2014). The Circle of Security Intervention. Enhancing attachment in early parent-child relationships. New York: Guilford Press.

Rizzolatti, G. & Craighero, L. (2004). The mirror-neuron system. Annual Review of Neuroscience, 27, 169–192. doi: 10.1146/annurev.neuro.27.070203.144230.

Rogers, C. (1956). Client-Centered Therapy (3. utg.). Boston: Houghton-Mifflin.

Rødevand, L. (2015a, 9. juni 2015). «Generasjon prestasjon» må bli mye bedre til én ting, og det er å prioritere. Psykologisk.no.

Rødevand, L. (2015b, 12. august 2015). «Foreldre, nå må dere prioritere. Psykologisk.no.

Skårderud, F. (2008). Å dikte om fraværet og dets kroppsmetaforer. Poeten Gunnar Ekelöf (1907-1968). Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 45(11), 1396–1411.

Skårderud, F. (2011). Sol og stål. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 48(10), 980–993.

Stern, D. N. (1985). The interpersonal world of the infant. New York, NY: Basic Books.

Stern, D. N. (2004). The present moment – in psychotherapy and in everyday life. New York: W. W. Norton.

Stolorow, R. D., Brandchaft, B. & Atwood, G. E. (1995). Psychoanalytic treatment: An intersubjective approach. Hillsdale, New York: Analytic Press.

Winnicott, D. W. (1960). Ego distortion in terms of true and false self. I M. M. R. Khan (red.), The maturational processes and the Facilitating environment: Studies in the Theory of Emotional Development (s. 140–152). New York: International Universities Press.

Winnicott, D. W. (1963). Communicating and not communicating leading to a study of certain opposites. I M. M. R. Khan (red.), Maturational Processes and the Facilitating Environment: Studies in the Theory of Emotional Development (s. 179–192). New York: International Universities Press.

Winnicott, D. W. (1971). Playing and Reality. London: Routledge.

Winnicott, D. W. (1975). Collected Papers. Through Pediatrics to Psychoanalysis. London: Tavistock.

Wyller V. B. (2008). Kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati (CFS ME) hos barn og unge. Oslo: Barneklinikken, Rikshospitalet.