Når en hund får mat, vil den spontant begynne å sikle. Sikle-responsen er ikke noe dyret har lært; den kommer naturlig og kalles en ubetinget respons.

Den russiske fysiologen og forskeren Ivan Pavlov (1849–1936) forsket på spyttproduksjon hos hunder da han tidlig på 1900-tallet oppdaget at dyrene begynte å sikle når de hørte dyrepasserne komme, selv om de ikke hadde med seg noe å spise. I 1927 testet han om hundene til og med ville begynne å sikle bare til lyden av en bjelle.

Pavlov og assistenene begynte å ringe med en bjelle rett før de ga hundene mat. Hundene var koblet til en maskin som målte presist hvor mye de siklet. I begynnelsen siklet hundene først når de fikk maten. Men etter hvert begynte de å sikle allerede når de hørte bjellen, selv når maten ikke ble servert. Hundene hadde nå lært å assosiere lyden av bjellen med mat. Dette betegnes som en betinget respons. Denne enkle formen for læring kalles klassisk betinging.

For at assosiasjonen skal oppstå, må betinget og ubetinget stimulus presenteres på samme tid. I tillegg må denne koplingen gjentas systematisk en rekke ganger. For at klassisk betinging skal bli vellykket, bør den betingede stimulusen være nøytral, slik at den ikke vekker noen annen spontan respons.

Oppdagelsen av klassisk betinging har hatt stor betydning for forståelsen av læring. Studiene til Pavlov kan sies å ha lagt grunnlaget for atferdspsykologien. Pavlov fikk nobelprisen i fysiologi og medisin allerede i 1904 for sine studier av fordøyelsessystemet.

Her er et gammelt videoklipp som beskriver Pavlovs eksperiment:

Kilder

McLeod, S. (2013). Pavlov’s dogs. Hentet fra Simplypsychology.org.

Teigen, K. H. (2004). En psykologihistorie. Bergen: Fagbokforlaget.