Kognitive oppgaver kan motvirke traumatiske minner

For seks år siden kom en artikkel som var særdeles spennende for oss som leter etter nye måter å hjelpe mennesker på som opplever traumatiske situasjoner. Et engelsk forskerteam ledet av psykologen Emily Holmes viste med en ny psykologisk tilnærming hvordan de kunne redusere traumatiske minner like etter at de var formet.

De har utviklet metoden i sitt forskningslaboratorium, men det er ikke vanskelig å se hvordan dette kan anvendes etter virkelighetens krisesituasjoner: Først viste de deltagere en film som de visste gir påtrengende minner («flashbacks») i dagevis – fordi den er så sterk og urovekkende. Den har blant annet sterke scener fra en trafikkulykke. En halvtime etter filmeksponeringen fikk halvparten av deltagerne spille Tetris i ti minutter, mens den andre halvparten fungerte som en kontrollgruppe. Så fulgte de alle sammen i en uke og registrerte antallet «flashbacks», eller påtrengende minner, som deltagerne opplevde. Resultatene viste klart at de som spilte Tetris, fikk signifikant færre flashbacks enn de som ikke spilte.

Hvordan forklares dette? Fra hukommelsesforskning vet vi at et minne tar +/‑ 6 timer før det er konsolidert, eller overført til en mer bestandig, lagret form. Slik konsolidering krever bruk av kognitive ressurser i den delen av hjernen som bearbeider visuell informasjon (visuospatial korteks). Når det spilles Tetris, konkurrerer dataspillet om de kognitive ressursene som er nødvendige for å konsolidere den emosjonelle delen av filmminnet. Da er det ikke nok ressurser til begge oppgaver. Det som kanskje er spesielt, er at det er den emosjonelle delen av minnet som ikke blir konsolidert, mens faktaminnet består. Det er viktig for eksempel om noen skal vitne i en rettssal. Denne tilnærmingen gjør det på sett og vis mulig å sette opp en kognitiv blokade mot de sterke inntrykkene.

Barn benytter metoden spontant

Hva betyr dette i praksis? Hvis vi etter en potensiell traumatisk hendelse kan engasjere ressurser i de områdene i hjernen som skal bearbeide traumatiske inntrykk, kan vi hindre at de blir så sterkt inngravert. Mange barn aktiviserer hjernen spontant med slike aktiviteter, for eksempel ved å spille dataspill, se på film osv., for å motvirke vonde minner.

For noen år tilbake møtte jeg en gruppe barn som hadde vært utsatt for svært sterke syns- og hørselsinntrykk med fossende blod og skrik. Under en time etter eksponeringen foreslo et av barna at de skulle se på en animasjonsfilm fordi de hadde opplevd noe ekkelt. Det gjorde de. Hendelsen gjorde et dypt inntrykk, men overraskende nok hadde ingen av barna påtrengende minner da jeg møtte dem noen dager senere til en gjennomgang av det som hadde skjedd.

For meg var dette oppsiktsvekkende – for jeg har truffet mange barn som har vært plaget av flashbacks både natt og dag etter lignende situasjoner. Barna hadde altså selv regissert en effektiv blokade mot de påtrengende minnene. Holmes og medarbeidere omtaler sin metode som en potensiell kognitiv vaksine, og i dette tilfellet virket selv-vaksineringen godt.

Den britiske forskergruppen har i en helt ny studie benyttet samme fremgangsmåte med Tetris-spill, denne gangen for å se om et allerede etablert traumeminne kan endres. Fra hukommelsesforskning vet vi at om et minne aktiveres, blir det labilt og kan endres. I den nye studien så deltagerne den samme traumatiske filmen. Et døgn senere, etter at minnet var formet, ble det reaktivert ved at deltagerne så noen bilder fra scener i filmen. Deretter spilte halvparten av gruppen Tetris, mens den andre halvparten fungerte som kontrollgruppe. Påtrengende traumatiske minner fra filmen ble registrert i uken som fulgte. Også nå var det signifikant færre flashbacks i Tetris-gruppen enn i kontrollgruppen. Når Tetris brukte av de kognitive ressursene som skulle bidra til rekonsolidering, var det ikke nok ressurser igjen til å rekonsolidere de påtrengende bildene.

Metoden kan benyttes for gamle og nye minner

I terapirommet har vi lenge erfart at vi kan redusere den emosjonelle intensiteten i et traumatisk minne ved å aktivere det og la klienten manipulere med minnet, eller vi gir parallelle oppgaver som å telle oppover eller nedover, følge terapeutens hånd med øynene mens den beveger seg frem og tilbake i synsfeltet, lett banking på punkter på kroppen, eller vi tilfører nye elementer til minnet. Den mest plausible forklaringen på at minner kan endre seg hurtig på slike måter, er at dette har med hukommelsen og arbeidsminnet å gjøre. Uansett utvides vårt terapeutiske metodeskrin, og vi kan med relativt enkle og korte intervensjoner endre på et traumeminne.

Slike metoder har altså vært tilgjengelige for endring av et minne som allerede er konsolidert, men vi har savnet metoder som kan bremse utviklingen av påtrengende minner tidlig (se kronikk i fra 2011). Emily Holmes og forskningsgruppen hennes har vist oss at vi både like etter en traumatisk situasjon og når minnet er konsolidert, kan påvirke frekvensen av påtrengende minner ved å introdusere kognitive oppgaver.

Det er ikke vanskelig å anvende kunnskapen i terapirommet. Likevel er det betydelig vanskeligere å gå ut med sterke anbefalinger for hva en skal gjøre like etter at en har vært utsatt for sterke inntrykk – av både etiske og praktiske grunner. For mange skjer det en naturlig reduksjon av påtrengende minner uten noen form for intervensjon fra fagfolk sin side. Da kan innblanding i verste fall forstyrre naturlig tilheling.

Nye anbefalinger bør utvikles

Praktisk handler det om å være i posisjon til å gi rådene, og etisk kan det være upassende å be de som nettopp har mistet en person i en ulykke eller personer som har blitt voldtatt, om å spille dataspill. Det krever i så fall varsomhet og en vurdering av personen som skal motta et slikt råd. Samtidig er det viktig ikke å frata mennesker mulighet til å blokkere det som kan bli plagsomme minner senere. Holmes sin gruppe gjennomfører nå en studie av mennesker som har opplevd en reell krisesituasjon (innleggelse på sykehus etter en ulykke). Om resultatene derfra bekrefter resultatene fra laboratoriet, kan vi være mer aktive i å omsette dette i praktiske råd.

Allerede nå tilsier resultatene at vi tidlig etter en potensielt traumatiserende hendelse må kunne oppfordre mennesker som er i stand til det til å sette hjernen i gang med aktiviteter som konkurrerer om bruk av kognitive ressurser. Noen gjør dette spontant – og da bør vi oppfordre dem til å fortsette. Er det sterke visuelle inntrykk som de har vært utsatt for, vil aktiviteter som krever ressurser i hjernens områder for bearbeidelse av visuell informasjon, være mest hensiktsmessige å aktivere. Er det svært ubehagelige hørselsinntrykk som er tatt inn, kan disse områdene igangsettes med aktiviteter som krever at de bruker auditive ressurser, osv.

Det er spennende at psykologisk forskning kan danne grunnlag for praktiske tiltak for å bedre situasjonen for de som rammes av traumatiske livshendelser.

Kilder

Holmes, E. A., James, E. L., Coode-Bate, T. & Deeprose, C. (2009). Can playing the computer game «Tetris» reduce the build-up of flashbacks for trauma? A proposal from cognitive science. PLoS ONE, 4(1), e4153. doi: 10.1371/journal.pone.0004153.

James, E. L., Bonsall, M. B., Hoppitt, L., Tunbridge, E. M., Geddes, J. R., Milton, A. L. & Holmes, E. A. (2015). Computer game play reduces intrusive memories of experimental trauma via reconsolidation-update mechanisms. Psychological Science. doi: 10.1177/0956797615583071.