Hvem lengter ikke etter den eneste ene, den store kjærligheten eller en sjelevenn? Sett at jeg fant opp en test som forutsa hvem som passet sammen herfra og inn i evigheten, uavhengig av kriser, barn, utroskap, kaviartuber som er klemt på midten og alminnelig hus- støv. Jeg ville blitt millionær på et blunk.

Av og til dukker disse spørsmålene opp i terapirommet også. Tvilen på om man passer sammen med samboer eller ektefelle. Andre er fortsatt på jakt etter en partner, ofte på et eller annet nettsted. Vi lokkes av overskriftene, klikker oss videre: «10 tegn på at han er den rette.» «Bør vi gifte oss?» «Slik vet du at du har skutt gullfuglen.» Da gjelder det å finne ut om man har noe til felles så raskt som mulig, uten å kaste bort altfor mye tid på flaue stevnemøter.

Og nå kommer jeg til sakens kjerne. Jeg har begynt å legge merke til et mønster hos dem som enten jakter på drømmepartneren eller som allerede er i et forhold. Det fikk meg til å ta en nærmere kikk på tester, TV-programmer og spalter der det store spørsmål er: Passer vi sammen? Også her fant jeg et mønster.

Irriterende forskjeller

Mitt lille, anekdotiske forskningsprosjekt kommer opp med følgende resultat: Svært ofte fokuseres det på om vi er like personlighets­messig når vi vurderer om vi passer sammen. For eksempel: Hun er ryddig, rasjonell og rolig. Passer jeg sammen med en slik kvinne? Jeg er jo et temperamentsfullt rotehue (det vil si kreativ) og full av følelser?

Og ja, personlighets­forskjeller er slett ikke til å kimse av. Hvis én i forholdet vil på byen hver helg og partnerens høyeste ønske er å lese James Joyce hver lørdag, ja, helst hele uken, kan man forvente trøbbel. Eller hvis man er en hissigpropp, tør jeg ikke tenke på hvordan det ender hvis man alltid blir møtt av en partner som holder hodet kaldt – så irriterende! Eller hvis hun slenger kniver og gafler opp ned i oppvaskmaskinens bestikk-kurv, mens han sorterer kniver, skjeer og gafler hver for seg …

Mye forskning understøtter at like barn leker best. Par som er like når det gjelder sosio-økonomisk status, utdannelse, alder, verdier og intelligens, er mer fornøyde og skiller seg sjeldnere. Men hva med personlighets­likheter og personlighets­forskjeller?

Jeg fant en original og banebrytende studie utført av Michelle N. Shiota og Robert W. Levenson i det anerkjente fagtidsskriftet Psychology and Aging. De fulgte par i 40–50-årsalderen og par i 60–70-årsalderen over et tidsrom på 12 år. Et av spørsmålene de stilte seg, var: Er det slik at par som scorer likt på personlighets­variabler, leker best, og leker de best hele livet?

Kan vi bli for like?

Parene i den amerikanske undersøkelsen ble testet med Adjective Check List (ACL) for å måle fem kjente personlighets­faktorer, «Big Five»: ekstroversjon, medmenneskelighet, planmessighet, nevrotisisme og åpenhet for erfaringer. Med andre ord, heller man mot å være:

• Utadvendt eller innadvendt?
• Vennlig eller kald/mistenksom?
• Organisert/effektiv eller ustrukturert?
• Følelsesmessig stabil eller ustabil?
• Åpen eller lukket for nye erfaringer?

Ved første måling viste parene i førtiårene ingen sammenheng mellom likhet i personlighet og tilfredshet i forholdet. Men så skjer det noe i løpet av de neste årene. Par som scorer likt på ekstroversjon og planmessighet, er mindre fornøyde med parforholdet enn par som scorer ulikt på disse personlighetsfaktorene. Hvorfor?

Forklaringene kan være mange, studien gir ikke svar på dette. Men, skriver Shiota og Levenson, paret har helt andre utfordringer nå enn da de var yngre. Generelt sett krangler par i denne livsfasen om barneoppdragelse, økonomi og fordeling av husarbeid. Begge er kanskje i jobb, og det er mange andre oppgaver som skal løses: Hente på skole eller barnehage, lage middag, vaske klær – tiden strekker ikke til.

Hvis begge er like opptatt av å være pliktoppfyllende på jobb, eller sosiale dyr på fritiden, kan likhet plutselig bli et stort problem. Den utadvendte sosiale mannen man en gang hadde det gøy med, har blitt til en slabbedask som sniker seg unna hverdagens trivialiteter, livet hans er et annet sted, mens hun savner venner. Eller den driftige stå-på-dama oppleves plutselig som en avvisende og kald arbeidsnarkoman som stuper i seng om natten uten å ense partneren som setter sin karriere til side. Paret konkurrerer med hverandre, den ene beskylder den andre for å være egoist eller altfor lite hjemme.

Nye livsutfordringer

Studien viser at par i denne fasen av en eller annen grunn kan høste av ulikheten i personlighet. Er det for eksempel slik at partnere som scorer ulikt på ekstroversjon og planmessighet, har færre konkurrerende behov og kan utfylle hverandre bedre?

Å score likt på personlighetstrekk synes ikke lenger å være en kilde til misnøye, med mindre man er altfor like da, slik at begge kjeder seg til døde.

Men hva skjer når parene kommer i 60–70-årene? Å score likt på personlighetstrekk synes ikke lenger å være en kilde til misnøye, slik det var tidligere. Så hvordan kan man forklare dette? Det er naturlig å tenke seg at utfordringene til parforholdet forandret seg. Nå har begge kanskje pensjonert seg eller trappet ned på jobb, barna har som oftest flyttet hjemmefra. Økonomien er ofte på stell. Det krangles rett og slett mindre om praktiske ting.

Ok. Hva så? Bør par i 40–50-årsalderen holde ut når lykken gjør et kraftig stup og de krangler hverandre i filler? Artikkelforfatterne har ingen klare svar på dette. Men jeg synes det er minst én viktig lærdom å hente fra studien: Mange som klager over partneren sin, tillegger dette negative, statiske personlighetstrekk. Han eller hun er egoistisk, sta, doven eller overambisiøs. Det kan selvfølgelig være sant, men det kan også være at man konkurrerer på samme banehalvdel, at konflikter oppstår fordi man er lik og ikke forskjellig.

Kan det være at det er kravene til forholdet som har endret seg, og ikke partneren man en gang i tiden valgte? Det er i alle fall verdt å vurdere tanken.

Kilde

Shiota, M. N. & Levenson, R. W. (2007). Birds of a feather don’t always fly farthest: Similarity in Big Five personality predicts more negative marital satisfaction trajectories in long-term marriages. Psychology and Aging, 22(4), 666–675. doi: 10.1037/0882-7974.22.4.666.