Med kropp, følelse og tanke oppfatter vi at vi er sårbare. Det skal ikke mer til enn en litt kraftig lyd eller noe som plutselig beveger seg inn i synsfeltet, før kroppen spenner seg og hjertet slår raskere.

En stor eller liten følelse av angst melder seg straks vi blir oppmerksomme på en mulig alvorlig skade eller sykdom og en påminnelse om død. Den melder seg også når vi blir oppmerksomme på mer trivielle nederlag, som tap av anseelse, farer for ikke å være produktiv nok og å ikke rekke jobbtidsfrister.

Et grunntrekk ved å være menneske er at vi er oppmerksomme på sårbarhet. Vi er både bevisst og ubevisst oppmerksomme på sårbarheten i relasjonene våre og sårbarheten i livet til dem vi bryr oss om. Når vi blir glad i noen, blir vi mer oppmerksomme på alt som kan ramme dem, fra skjødesløse bilister til lumske sykdommer. Det kan alltid komme trusler som ikke lar seg avverge. Dette er smertefullt å erkjenne. Vi vet at lidelse og død alltid før eller siden vil komme til oss og til mennesker vi lever sammen med. Dette er den største eksistensielle utfordringen vi har.

Hva trenger vi når vonde ting skjer? På det mest grunnleggende planet trenger vi at noen oppfatter vår lidelse og er villig til å ta inn over seg hvordan vi har det. Medfølelse er et tilsvar til både en tragisk og en grunnleggende relasjonell dimensjon ved det å være menneske. Medfølelse kan defineres som å møte lidelse oppmerksomt og med vennlighet, og med et ønske om, vilje til og innsats for å lette denne lidelsen.

Vi møter alle lidelse, og livene våre angår hverandre. Å bli oppmerksom på egen utsatthet innebærer også å bli oppmerksom på vår avhengighet av andre, og andres avhengighet av oss. Vi føler grunnleggende trygghet når vi har tillit til at andre ser og forstår når vi har det vondt, og at de vil gjøre hva de kan for å lette lidelsen. En slik grunnholdning av medfølelse er det som gjør relasjoner trygge å være i og et samfunn trygt å leve i.

En moralsk egenskap

Det å handle medfølende vil anses som et vesentlig trekk ved god moral på tvers av kulturer som ellers kan ha svært så ulike moraloppfatninger. Mye tyder på at vi fra fødselen er disponert for visse moralfølelser (Bloom, 2013). Menneskets kapasitet for spontan medfølelse begynner allerede i småbarns- og spedbarnsalderen (Zahn-­Waxler, Radke­-Yarrow, Wagner & Chapman, 1992). Og mennesker er ikke helt alene på planeten om å ha medfølelse; en kan se at også sjimpanser (men ikke mer primitive aper) vil holde og trøste en skadet artsfrende (de Waal, 2008). Frans de Waal (2009) påpeker at vi på enkelte områder kan lære ett og annet av sjimpanser når det gjelder empati. Også dyrs liv er noe langt mer enn alles kamp mot alle. Men liksom språk er medfølelse en kapasitet som mennesket har utviklet på en helt særegen måte.

Hvordan trenger vi å møte oss selv når det vonde skjer? Liksom vi kjenner oss trygge i et samfunn hvor vi vet medfølelse fra andre er å regne med, kjenner vi mer trygghet på det indre planet når vi vet at vi kan stole på at vi vil gi omsorg til oss selv når lidelse inntreffer i livet. Ved å gi deg selv støtte de gangene nederlaget og skammen melder seg, bygger du gradvis en indre avtale med deg selv som gjør at du stoler på at du også vil møte deg selv på denne måten i fremtidige smertefulle situasjoner. Møtet med utfordringer og usikkerhet i livet blir enklere når vi vet at vi også vil fortsette å behandle oss selv med respekt og verdighet når nederlag inntreffer. Vi trenger å være trygge på at den personen vi kjenner som «oss selv», vil hjelpe oss når smertefulle ting skjer.

Bevissthet om lidelsens mange former er en kilde til angst og uro i oss. Vi ikke bare lider, men er oppmerksomme på at lidelse alltid har vært der, at lidelse pågår, og alltid før eller siden kommer til å inntreffe. Lidelse blir et eksistensielt tema for oss fordi vi har en evne til å reflektere over egen opplevelse, vi har en metabevissthet. Vi ikke bare sanser og opplever, men opplever at vi er sansende, opplevende vesener med vedvarende og samtidig sårbare livsprosjekter. Og vi er i stand til å oppleve at andre levende vesener også har en slik opplevelsesmessig innside og en tilværelse å sørge for. Lidelse er ikke bare konkret her og nå for et menneske; den er også fortid og fremtid, den er både ens egen og andres.

Bevisstheten vår om egne og andres tanker, følelser, behov og intensjoner er det som gjør medfølelse mulig. Men denne bevisstheten gjør også grusomhet mulig. Vi har mulighet til å påføre lidelse og øke den andres lidelse, og i gitte situasjoner føle en form for tilfredsstillelse ved det. De fleste av oss har potensial til å kjenne glede over hevn. I ulik grad har vi også potensial for å kjenne glede ved makt og dominans over andre. Paradoksalt nok kan vi også utøve grusomhet mot oss selv. Vi kan forøke vår egen lidelse når vi utgangspunktet har det vondt, ved å straffe oss selv for å ha kommet i den situasjonen vi er i, eller for å ha de følel ser, egenskaper og tanker som vi har. Medfølelse og grusomhet er menneskelige muligheter vi alle vil måtte forholde oss til, både i forholdet til andre og til oss selv.

Evnen til empati er et viktig redskap for vår medfølelse. Vi vil lettere forstå at den andre lider, når vi har empati, og vi vil også da lettere forstå hva vi kan gjøre for å hjelpe. Empati har både en kognitiv og en emosjonell side (Baron-Cohen, 2011): Vi kan kognitivt tenke oss hvordan andre har det, og vi kan spontant føle det og kjenne det på egen kropp. Noen mennesker vil ha lettere for å ha kognitiv empati enn emosjonell, og omvendt, og noen har særlige begavelser innenfor begge formene for empati.

Empati er ingen garanti for medfølelse

Empati er i seg selv ikke noen garanti for medfølelse. Empati fungerer heller ikke alltid på så moralsk ønskelige måter. Det viser seg at vi lettere får spontan empati for mennesker vi opplever pene, enn de vi opplever mindre pene. Det samme gjelder vårt forhold til dyr – dyrevern­organisasjoner må ofte fokusere på «pene» eller «søte» dyr for å vekke engasjement. Når først empati er vekket, er det ingen garanti for at vi velger å handle medfølende. Vi kan slå av nyhetssendingen fordi vi ikke orker å se reportasjen med de krigsskadde barna. Dette gjør vi fordi vi merker disse barnas smerte på vår egen kropp, og vår spontane empati fortolkes da av oss som et rent ubehag.

Omvendt kan vi også vise medfølelse uten at vår evne til empati trenger å være så sterk. Vi kan føle at det er rett å hindre lidelse og død, uten at vi konkret kan forestille oss hvordan den andre har det. Et menneske som der og da føler lite empati, kan redde et fremmed småbarn som er i ferd med å drukne i en innsjø, fordi han eller hun velger å handle ut fra en spontan moralfølelse av at dette er det riktige å gjøre. I en del situasjoner som krever rask handling, vil det å bli for sterkt emosjonelt berørt av hvordan andre har det, rent faktisk kunne hindre handling.

Medfølelse henger sammen med sympati så vel som empati. Som Stephen Pinker (2011) beskriver det for å nyansere empati og sympati som ulike modi: Et gråtende barn som er skremt av en bjeffende hund, trenger at en voksen trøster, ikke at vi selv begynner å gråte. Og mer dramatisk: Et brent barn trenger at vi kjøler ned med kaldt vann, ikke at vi selv begynner å skrike av smerten som vi kan oppleve når vi prøver å leve oss inn i barnets situasjon.

Mange situasjoner krever at vi er omtenksomme og viser sympati med andre uten å rette oppmerksomhet mot lidelse, og uten å leve oss inn i lidelse. Dette er selvsagt i situasjoner hvor den andre først og fremst har det godt og gleder seg over noe. Men også i situasjoner hvor du forholder deg til noen som virkelig lider, er vennlighet iblant en riktigere måte å møte dem på enn medfølelse. Pasienten med et pågående hjerteinfarkt lider, men trenger at legen viser omtanke gjennom praktiske hjelp mer enn en dyp medfølelse akkurat der og da. Om legen imidlertid ikke kan ha medfølelse med angsten pasienten kanskje kjenner i etterkant, vil han lett kunne øke lidelsen heller enn å lindre den.

Selv om empati i seg selv har begrensninger, er empati et viktig redskap for medfølelse. For å kunne ha medfølelse må du ha en viss evne til å oppfatte at den andre har det vondt. For å kunne avhjelpe lidelse må du kunne forestille deg hva som kan være til hjelp slik verden fremtrer for den som lider.

Et fellesskap av levende vesener

Når vi har medfølelse med en annen, forholder vi oss til den andre som et vesen av samme slag som oss selv. Da er ikke den andres lidelse enestående eller spesiell. Om den andre har fått begrenset livet sitt av sykdom, og du selv er frisk, vet du med deg selv at dere dypest sett ikke er forskjellige. Også du selv kan bli syk. Om den andre har mistet en av sine nærmeste, vet du også med en del av deg selv godt at sorgen alltid venter i ditt eget liv.

Selv om den enkeltes liv er enestående, er de mulige lidelsene felles for oss mennesker, og også noe vi har til felles med mange andre levende vesener. Særlig når vi lider, trenger vi enda sterkere å kjenne oss som en del av dette fellesskapet. Medfølelse blir mulig fordi vi alle tar del i en måte å eksistere på hvor lidelse uunngåelig inngår.

Vi må kunne ha forestillingsevne for å ha medfølelse. Vi trenger å både kunne oppfatte den andres emosjonelle uttrykk og forstå at det springer ut av en måte å oppleve på. Medfølelse beror på at vi er oppmerksomme på at andre er følende, tenkende og sansende vesener. Dette innebærer på et fundamentalt plan at vi kan forholde oss til den andre som et «du», med en opplevelseshorisont som er annerledes, men samtidig dypt beslektet med vår egen (Buber, 2000).

Noe av grunnlaget for medfølelse er knyttet til at hver enkelt av oss gjennom vår utvikling erverver en teori om sinnet. Det innebærer at vi klarer å forstå at andre har et indre, og at vi i en rekke situasjoner kan oppfatte andres intensjoner. Dette beskrives også som mentalisering; å både kunne reflektere over egne og andres følelser og tanker, og forstå at både vi og andre har indre forestillinger om verden (Bateman & Fonagy, 2012).

Når vi forstår at våre forestillinger er frembrakt gjennom måten sinnet fungerer på, vil vi også vite at de ikke trenger å være identiske med hvordan verden i seg selv er. Vi kan la tanker få lov til å bare være tanker. Vi kan for eksempel forstå at vi nå tror den andre vil oss vondt fordi han gjorde noe vi ikke likte, men at det ikke trenger å være slik i virkeligheten.

En utvidet sirkel

I buddhistisk tradisjon har en utviklet en psykologi som handler om oppmerksomt nærvær eller mindfulness (Kornfield, 2008). Oppmerksomt nærvær er dypest sett en holdning som gjør oss bedre i stand til å møte lidelse i livet, til å kunne være robuste og sensitive på en gang (Binder, 2011). Et eksempel på å møte lidelse med oppmerksomt nærvær kan være å møte et tap med å kunne føle sorgen eller frustrasjonen som dukker opp, og kjenne disse følelsene slik de er, uten verken å skyve dem vekk eller binde seg for sterkt fast til dem. Det vil innebære å for eksempel kunne ta inn over seg et tap uten å bli låst fast i antakelser om at det ikke skulle skjedd, at alt vondt er ens egen eller andres feil, eller at sorgen og frustrasjonen vil ta knekken på en.

Oppmerksomt nærvær er noe en trener opp gjennom meditasjon eller gjennom å være til stede i hverdagens gjøremål med en særskilt holdning og intensjon om å være nær­ værende i møte med det som skjer. Oppmerksomt nærvær innebærer å kunne ha en åpen og utforskende oppmerksomhet her og nå, både det som treffer en gjennom sansning, og det som utspiller seg i følelser og tanker, både av det som er behagelig, ubehagelig og det som kjennes nøytralt. En arbeider da med å kunne møte det som skjer, på en ikke­dømmende og observerende, men samtidig deltakende, aksepterende og vennlig måte.

Det dreier seg om en holdning der man er villig til å utforske og finne ut. Mentalisering og oppmerksomt nærvær er holdninger som trives best der vi opplever trygghet, samtidig som de i seg selv er med på å gi trygghet. Disse formene for oppmerksomhet er en betingelse for medfølelse. Medfølelse med andre beror på en lyttende og åpen måte å være på, hvor vi virkelig arbeider for å finne ut hva andre trenger. Medfølelse innebærer også en ikke­dømmende holdning og aksept hvor vi gir den andre tillatelse til å oppleve verden slik han eller hun gjør, og samtidig prøver å gi den andre en mulighet til å komme videre.

Medfølelse forutsetter at vi utvikler en fellesskapsopplevelse eller et vi. I buddhistisk tenkning er medværen og «mellom­-oss»­-væren knyttet til at hvert enkelt levende vesen grunnleggende sett står i et nettverk av relasjoner til andre (Nhat Hanh & Eppsteiner, 1993). Fra et buddhistisk perspektiv innbefatter dette vi også naturen, noe også moderne økopsykologer er opptatt av (Fisher, 2013). Medfølelse med andre forutsetter at en ser den andre som grunnleggende av samme slag som en selv, og at den lidelse som den andre opplever, skjer innenfor et fellesskap hvor andres lidelse angår en.

Når en av våre nærmeste lider, vil medfølelsen oftest vekkes umiddelbart. Når vi utvider sirkelen for vår medfølelse til fremmede mennesker og natur, krever dette en sterkere forestillingsevne. Vår medfølelse kan vekkes gjennom ord; gjennom beretninger om hvordan fremmede mennesker har det. Språket er en betingelse for denne rikdommen i forestillingsevne og er med på å forklare rikdommen vår art har i måter å være medfølende på – dessverre også i måter å være grusomme på.

Selvmedfølelse

Språk og forestillingsevne har gitt mennesker en helt egen måte å være «seg selv» på. Vi kan ha en relasjon til noe som vi opplever som vårt selv, og forestille oss hvordan dette selvet både har en fortid og en fremtid. Mennesker bruker språket like mye innvendig som til kommunikasjon med andre; vi bruker det som redskap for tenkning, som en type samhandling med oss selv. Vi kan glede oss over hva vi får til, og være stolte over oss selv. Og vi kan skjemmes over og fordømme oss selv.

Det at vi har et selv, innebærer også at vi lett forholder oss vurderende til dette selvet. Vi lar oss bli revet med av sammenlikninger med andre hvor vi ønsker å være bedre enn dem. De aller fleste bilførere regner seg selv som over gjennomsnittet, det gjelder til og med flere av dem som nettopp har krasjet. Vi har en tendens til å vurdere oss selv som bedre enn gjennomsnittet, og dermed mest sannsynlig også bedre enn vi er, på mange felt; både når det gjelder etikk, vennlighet, modenhet, humor og jobbferdigheter (Leary, 2004). Når bildet av oss selv som «bedre enn» begynner å slå sprekker, kan vi komme til handle på måter som er uheldige. For eksempel legge skyld på andre for det som går galt. Eller vi kan slå over i svært negative vurderinger av oss selv.

Mennesker kan pine seg selv og være grusomme mot seg selv. Dette kan skje konkret kroppslig, men det er langt mer vanlig at det skjer verbalt. Ofte ser vi at mennesker som har opplevd noe vondt, sier til seg selv «typisk, det er min skyld, alltid roter jeg det til, hvorfor er jeg så dum!». Indre selvkritikk er nødvendig, vi trenger å guide og korrigere oss selv når vi gjør noe lite lurt eller noe som ødelegger for andre.

Men selvkritikk kan lett bli grusom og skyte langt over mål. Følelsenes lov er at det ene lett tar det andre. Når selvkritikk blir iblandet aggresjon, kan det utarte: «Typisk meg å rote det til, jeg er helt håpløs, ingen kan bli glad i meg, i hvert fall ikke når de ser hvordan jeg egentlig er, jeg fortjener egentlig ikke å leve.» Ofte når jeg hører pasienter si slike ting til seg selv, vekkes min medfølelse med den delen av pasienten som blir utsatt for slike angrep. Jeg er nok dessverre vanligvis den eneste i rommet som kjenner denne medfølelsen akkurat da. Men målet er at vi etter hvert skal bli to, og slik blir det heldigvis også ofte.

Liksom vi kan være grusomme mot oss selv, kan vi også ha medfølelse med oss selv. Det å ha medfølelse med oss selv stikker dypere enn å erstatte en negativ vurdering av oss selv med en positiv. Selvmedfølelse er for eksempel noe mer og noe annet enn å prøve å overbevise oss selv om at vi egentlig er dyktige etter å ha strøket til eksamen, eller at vi egentlig er attraktive etter at vi ble avvist av en partner. Selvmedfølelse innebærer å tre ut av hele selvvurderingsspillet og møte vår egen smerte med et dypere alvor. Mennesker med god selvmedfølelse har også ofte god selvfølelse. Men det er ulike fenomener. Det finnes også dem med god selvfølelse, som altså vanligvis føler godt egenverd og vurderer seg positivt på en rekke felt i livet, som viser seg å ikke ha særlig god selvmedfølelse.

Dette viser seg når nederlag skjer; da trenger ikke den med god selvfølelse å være bedre rustet enn andre. Selvfølelse i den betydning vi snakker om her (som tilsvarer det som på engelsk kalles selfesteem), innebærer å gi sitt selv en vurdering som verdifullt, elskbart og kompetent. Den som er avhengig av å gi positive vurderinger av seg selv for å ha det godt, kan lett bli engstelig og deprimert over nederlag. Den som har god selvmedfølelse, er mer robust og takler vansker og nederlag bedre (Neff, 2011b).

Selvmedfølelse kan begynne med at vi blir oppmerksomme på at nå har vi det vondt, og lar det få lov å være slik. For å kunne virkelig se oss selv som en som lider, hjelper det oss å se at den lidelsen vi står oppi, er en som også rammer andre. Vi kan da velge å være omsorgsfulle med oss selv og prøve å lette lidelsen, slik vi også ville gjort det mot andre.

Vår selvmedfølelse blir jevnlig satt på prøve. Hvordan håndterer du det om du blir avvist av en du virkelig er glad i og ønsker å ha et forhold til? Hvordan er det for deg når du ikke får til noe som er viktig for deg, og som gjør at det du drømte om å få til, ikke blir realitet? Den første innskytelsen er ofte å gi seg selv en skarp irettesettelse og fordømmelse, som om dette kunne hindre deg i å feile noen gang igjen. Kanskje fordømmer du deg selv som udugelig, dum og ubrukelig i en verden av vellykkede. Hvordan er det for deg om du blir rammet av sykdom og brått kjenner døden som en trussel som rykker nærmere? Kanskje kjenner du deg dypt ensom i en verden av friske, og vender gang på gang tilbake til spørsmålet du aldri får svar på: «Hvorfor akkurat meg?»

Vi kan ha en sterk tilbøyelighet til å tro at det å gi seg selv en omgang juling hjelper oss fortere på bena. I realiteten er det slik at når du har falt, trenger du først og fremst en hjelpende hånd. Kan du gi den til deg selv? Om du er blitt rammet av vold eller påført skade av en annen: Er det mulig å se at urett nettopp kan ramme vilkårlig, og at du har medsøstre og medbrødre som har lidd slik til alle tider, alle steder? Når sykdommen rammer, trenger du omsorg med deg selv, kombinert med påminnelsen om at det som har skjedd, dypest sett er noe som før eller siden kommer til alle. Selv om det som har rammet deg, kanskje er langt fra noen folkesykdom, dreier situasjonen seg bare om at kroppen din viser en sårbarhet som alles kropper har.

Det at mennesker som har opplevd traumer eller rammes av sykdom, ofte søker kontakt med andre som har opplevd liknende urett eller har samme diagnose, handler mye om å gjenfinne fornemmelsen av å være del av fellesskapet hvor lidelsen ikke bare er ens egen. Kristin Neff (2003, s. 87, forfatterens oversettelse), den kanskje fremste forskeren på selvmedfølelse i dag, beskriver fenomenet slik:

Å bli berørt av sin egen lidelse, ikke unngå eller koble seg fra den, skaper et ønske om å lette lidelsen og hjelpe seg selv å heles med vennlighet. Selvmedfølelse innebærer også å gi seg selv en ikke­dømmende vurdering av egen smerte, egne mangler og nederlag, slik at ens opplevelse blir sett som en del av den større menneskelige opplevelse.

Neff (2011a) definerer selvmedfølelse som en vennlighet overfor oss selv når noe vondt skjer, med en erkjennelse av at denne lidelsen er noe som andre også har, og hvor en kan møte følelsen av det vonde på en nærværende, oppmerksom og aksepterende måte. Parallelt til hvordan medfølelse skaper trygghet mellom mennesker, synes selvmedfølelse å øke den indre tryggheten. Høy grad av selvmedfølelse viser seg å ha god sammenheng med psykisk helse (Neff, 2011b, Neff og McGehee, 2009). Særlig synes selvmedfølelse å være en god buffer mot depresjon når vonde ting skjer (Gilbert, 2006). Mennesker med høy grad av selvmedfølelse er mindre tilbøyelige til å prøve å undertrykke og unngå vanskelige tanker og følelser. Og dette er i seg selv konstruktivt, ettersom vi uansett aldri fullt ut lykkes i å undertrykke det som kjennes vanskelig. Du våger kun å åpne deg for deg selv når du kjenner deg trygg på at du kommer til å behandle deg selv omtenksomt. Og når du behandler deg selv vennlig når ting gjør vondt, oppstår det positive følelser parallelt med de negative. Du blir da sterkere, og det som kjennes vondt, er nærmere ved å heles. Mennesker med høy grad av selvmedfølelse kjenner seg mindre engstelige når de tenker på problemer de har. Også kroppslig sett takler de utfordringer bedre, de synes å ha et lavere nivå av stresshormonet kortisol, og de synes å bevare en sunn og fleksibel hjerteratevariabilitet (Lutz, Greischar, Perlman & Davidson, 2009, Rockliff, Gilbert, McEwan, Lightman & Glover, 2008).

En tilstand av fred og vekst

Medfølelse er altså en betingelse for å oppleve fred, både i oss selv og i forholdet til andre. Kreativitet og bygging av fellesskap skjer i fredstid. Medfølelse tilfører vesentlige kvaliteter til andre menneskelige grunnmotiv. Vår oppdagelsestrang og ekspansivitet når det gjelder å samle materielle goder og ressurser, får en retning når medfølelse med andre er en grunntilstand: De må forvaltes på måter som også tjener andre, som hindrer lidelse og øker mu­ ligheter for andre mennesker til å ha det godt. Med selvhevdende aggresjon er det likedan – vi trenger å kunne markere grenser når andre tråkker på oss.

Når vi samtidig har med en grunnholdning av medfølelse kan vi gjøre dette uten å bli grusom. Dette er forenlig med flere politiske modeller, både moderat sosialisme og sosialdemokrati, sosialliberalisme og verdikonservatisme. Det vil imidlertid ikke være forenlig verken med ekstreme venstreradikale syn eller ekstrem markedsliberalisme; der blir systemkonsekvensene alltid at grupper av mennesker blir ofret og må lide, enten det er politiske opponenter eller markedets tapere i samfunn med stor ulikhet.

Ikke bare fellesskap, men også konkurranse, med andre kan være stimulerende så lenge det ligger et iboende hensyn til at den andre er et levende vesen med samme grunnleggende behov og rettigheter som en selv – da er det sport, og ikke krig. Balansen mellom konkurranse, og samhold og fellesskap, er imidlertid avgjørende her: Når vi blir for dominert av konkurrerende holdninger, øker på sikt risikoen for å bli deprimert, engstelig og behandle oss selv dårlig (Gilbert, McEwan, Bellew, Mills & Gale, 2009).

Kilder

Baron­-Cohen, S. (2011). The science of evil: On empathy and the origins of cruelty. New York: Basic Books.

Bateman, A. & Fonagy, P. (2012). Handbook of mentalizing in mental health practice (1. utg.). Washington, DC: American Psychiatric Publishing.

Binder, P.-E. (2011). Et oppmerksomt liv: Om relasjon, kropp og nærvær i eksistensens psykologi. Bergen: Fagbokforlaget.

Bloom, P. (2013). Just babies: The origins of good and evil (1. utg.). New York: Crown.

Buber, M. (2000). I and thou. New York: Charles Scribner’s Sons.

de Waal, F. (2008). The ape and the sushi master reflections of a primatologist. New York: Basic Books.

de Waal, F. (2009). The age of empathy: Nature’s lessons for a kinder society. New York: Harmony Books.

Fisher, A. (2013). Radical ecopsychology: Psychology in the service of life (2. utg.). Alba­, NY: State University of New York Press.

Gilbert, P. (2006). Evolution and depression: issues and implications. Psychological Medicine, 36(3), 287–297. doi: 10.1017/S0033291705006112.

Gilbert, P., McEwan, K., Bellew, R., Mills, A. & Gale, C. (2009). The dark side of competition: How competitive behaviour and striving to avoid inferiority are linked to depression, anxiety, stress and self-harm. Psychology and Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 82(2), 123–136. doi: 10.1348/147608308X379806.

Kornfield, J. (2008). The wise heart: A guide to the universal teachings of Buddhist psychology. New York: Bantam Books.

Leary, M. R. (2004). The curse of the self: Self-awareness, egotism, and the quality of human life. Oxford, New York: Oxford University Press.

Lutz, A., Greischar, L. L., Perlman, D. M. & Davidson, R. J. (2009). BOLD signal in insula is differentially related to cardiac function during compassion meditation in experts vs. novices. Neuroimage, 47(3), 1038–1046. doi: 10.1016/j.neuroimage.2009.04.081.

Nhat Hanh, T. & Eppsteiner, F. (1993). Interbeing: Fourteen guidelines for engaged Buddhism. Berkeley, CA: Parallax.

Neff, K. D. (2003). Self-compassion: An alternative conceptualization of a healthy attitude toward oneself. Self and Identity, 2, 85–102.

Neff, K. D. (2011a). Self-compassion: Stop beating yourself up and leave insecurity behind. New York: William Morrow.

Neff, K. D. (2011b). Self­-compassion, self­-esteem, and well­being. Social and Personality Psychology Compass, 5(1), 1–12. doi: 10.1111/j.1751-9004.2010.00330.x.

Neff, K. D. & McGehee, P. (2009). Self­-compassion and psychological resilience among adolescents and young adults. Self and Identity, 9(3), 225–240. doi: 10.1080/15298860902979307.

Pinker, S. (2011). The better angels of our nature: The decline of violence in history and its causes. New York: Viking.

Rockliff, H., Gilbert, P., McEwan, K., Lightman, S. & Glover, D. (2008). A pilot exploration of heart rate variability and salivary cortisol responses to compas­sion-focused imagery. Journal of Clinical Neuropsychiatry, 5, 132–139.

Zahn­-Waxler, C., Radke­-Yarrow, M.,Wagner, E. & Chapman, M. (1992). Development of concern for others. Developmental psychology, 28(1), 126–136. doi: 10.1037/0012-1649.28.1.126.