Alumnusdager ved psykologisk fakultet i Bergen. Paneldebatten handlet om ungdomsopprør. Det er jo en ære å bli invitert hjem igjen til mitt gamle lærested. Blir rent sentimental. Og ungdomsopprør er jo en svært spennende problemstilling fra et evolusjonært perspektiv.

Ungdomsalder. Det er selvsagt i stor grad en sosial konstruksjon, skapt av medieteknologiske fremskritt og av markedskrefter. Men vi trenger ikke falle for fristelsen til å tro at det betyr at ungdomstid ikke er et faktisk ekte fenomen. Tenker jeg. Men vi kommer tilbake til det.

Panelets generelle konklusjon var at ungdomsopprør ikke eksisterer. Dette ble sett på som litt leit, samtidig som man lette med lys og lykte etter tegn på ungdomsopprør som blir manifestert på andre måter enn 68-ernes opprør. Jeg konkluderte med at panelet i stor grad romantiserte ungdomsopprør. Det var slike opprør som man, nå som etablert og satt, enten så tilbake på og mintes glødende, eller opprør fra grupper man støtter ideelt. Men mange faktiske opprør mot egen posisjon og egne verdier, vil være skuffende og ubehagelige opprør, ellers er det ikke egentlig opprør. Og det er slett ikke det de satte etablerte voksne ønsker seg. For eksempel ungdommer som vil ha fri hasj eller silikonpupper eller en annen politisk regjering enn det foreldregenerasjonen innenfor akademia mener man bør ønske seg. Det er nettopp det som er opprørets natur, det er ikke mulig å ha et troverdig opprør som heies frem av foreldre, snarere vil det støte foreldregenerasjonen.

Generasjonskonflikter

Men kanskje det er mulig å skjønne generasjonskonflikt. Jeg mener at vi trenger teori for å forstå hva ungdomstid og ungdomsopprør er. Én teori er foreldre–barn-konfliktteorien til Robert Trivers. Den påpeker rett og slett at foreldre og barn er individer med til en viss grad ikke-overlappende gener, og dermed har forskjellige biologiske interesser. De har også større genetisk overlapp enn de fleste andre, noe som også predikerer nepotisme og kjærlighet og foreldreinvestering, men nå skal vi fokusere på motsetningene. Dette er teorien vi bruker når vi studerer for eksempel familiens interesse i hvilken partner du velger. Da er ikke det primært ungdomsopprør som blir fokus, heller ikke et bestemt kulturuttrykk. Fokus fra dette perspektivet er generasjonskonflikter – nærmere bestemt evolverte menneskelige universelle generasjonskonflikter.

De fleste psykologer kjenner til teori om kompetente spedbarn. De er ikke passive, men aktive agenter for eget liv og velvære, med relasjonelle behov og ferdigheter fra fødselen av. Faktisk er det slik at det finnes egne evolverte fysiologiske tilpasninger som gjør at barnet i mors liv slurper i seg mer næring enn det mors fysiologi selv tilbyr.

Ungdomstiden har, i likhet med spedbarnsalderen og småbarnsalderen, sine egne adaptive oppgaver som må løses. Samtidig har nok evolusjonspsykologien med sitt reproduktive fokus (det er differensiell reproduktiv suksess som former tilpasninger) stirret mest på voksen moden seksualitet og psyke. Men det er jo fullt mulig å ta et evolusjonært perspektiv på utviklingen, altså ontogenesen. Det var i stor grad grunnlaget til Sigmund Freud. Det var eksplisitt utgangspunktet til John Bowlby og Mary Ainsworth. Og vi har også sett på utvikling fra et evolusjonsperspektiv, der vi har sett på risikolek og hvordan angst blir redusert gjennom utviklingsløpet.

For tiden forsker vi i evolusjonsgruppen ved NTNU i samarbeid med våre venner i Brasil på utviklingen av romantiske forhold hos ungdom – når skiller man i egenskaper mellom venner og kjærester, hvilke trekk ser man etter, og hvilke funksjoner har disse trekkene, og når begynner man å få mer voksne preferanser? Du har mest sannsynlig utviklet andre preferanser enn de du hadde i ungdommen. Kjære leser, er du fortsatt ungdom, så merk deg mine ord: Det kommer en dag da han som er god i matematikk, er mer sexy enn han som steiler på mopeden!

Ungdomsundertrykkelse

Fra et evolusjonært perspektiv er dette et spennende aspekt når man vurderer atferd og trekk: Løser de spesifikke aldersrelevante oppgaver her og nå, eller bidrar de hovedsakelig med gevinster senere, altså i voksen alder? De som tar et evolusjonært utviklingsperspektiv, er ofte opptatt av at hver alder har sine adaptive oppgaver, og at det ikke bare handler om å holde seg i live til man blir voksen og reproduserer.

Om man skal forstå ungdomsopprør fra et evolusjonært, foreldre–barn-konfliktperspektiv, er det klart at det er ikke bare riktig å kalle det ungdomsopprør. Man kunne like gjerne kalt det ungdomsundertrykkelse, eller foreldregenerasjonens konservering av egen innflytelse. La oss kort se på to fenomener, ett for hvert kjønn, som er aktuelt i ungdomstiden: For jenter, kampen om innflytelsen over hennes seksualitet som ressurs. For gutter, deres økte risikoatferd for å kjempe til seg status og ressurser.

For jenter er første kjæreste oftere knyttet til sterk forelskelse og relasjonell tilknytning enn første kjæreste er for gutter, som i ung alder virker mer korttidsorientert og fysisk orientert. Samtidig viser tverrkulturelle studier at foreldre er svært opptatt av å påvirke jentas valg. Kvinners seksualitet er gjennom historien en viktig ressurs, både for dem selv, og ikke minst for menn. Tverrkulturelt har også familien hatt gevinster av å eie og forhandle jentas reproduktive ressurser. I våre studier har vi sett forskjeller mellom hva mødre og døtre ser etter hos partnere for jenta, der hun i større grad ser etter gode gener, mens mor er mer interessert i en partner som også hun selv tjener på. Datterens seksualitet voktes nok i større grad enn sønnens også i Vesten, og også i seksuelt liberale kulturer. Slik er frigjøring av jentas seksualitet ikke alltid best forstått i lys av kjønnskamp, men kanskje bedre ut fra foreldre–barn-konflikt.

Farligst å være mann

Den største prediktoren for tidlig død i Vesten i dag er det å bli født som gutt. Det er hovedsakelig på grunn av risikoatferd, som faktisk er farlig, og som fører til en kraftig økning av mortalitetsratioen, forholdstallet mellom antall døde kvinner og døde menn, i bestemte aldersgrupper. Og spesielt nå som livet generelt er så trygt i Vesten. Denne risikosøkende atferden kommer spesielt til uttrykk fra cirka 15 år og opp til 26 år. Frem til man er 15, er det nesten ingen alvorlig voldsatferd, ved 15 års alder skyter statistikken i været, men bare for gutter, og relativt sett i alle kulturer, uavhengig av voldsnivå. Det gjelder også risikoidrett, ulykker i bil, og andre former for farlig lek og konkurranse. Ikke minst har det historisk sett vært en stor grad av dødsfall blant unge menn i denne aldersgruppen. Til en viss grad ser man det også uttrykt i uheldige livsstilsvalg, i form av økt dødelighet senere i livet som konsekvens av atferd igangsatt i yngre alder. Så mot slutten av tyveårene avtar risikoatferden igjen. Denne perioden har av evolusjonspsykologene Wilson og Daly blitt kalt Young Male Syndrome, ung mann-syndromet.

Vi har også forsket på seksuell trakassering blant ungdommer. Da så vi på hvordan begge kjønn utsatte begge kjønn for trakassering. Det virker som om en grenseløs utforskning av andres interesse for korttidssex (one night stands og annen relasjonelt uforpliktende sex) og litt utilslørt signalisering av egen interesse for korttidssex predikerte både det å bli utsatt for og det å utsette andre for forskjellige former for seksuell trakassering. Det er helt klart at seksuell trakassering er uønsket atferd. Det lå også i definisjonen vi brukte. Ungdommen rapporterte uønskede handlinger mot dem selv og mot andre. Dette er absolutt ikke et forsvar for seksuell trakassering. Men vi trenger å skjønne ungdomsseksualitet bedre. Hvordan oppdager ungdom hvem som er interessert i sex? Vil forskjeller i interesse for sex for sexens skyld føre til atferd som er vanskelig å forebygge med holdninger alene? Hvilke sosiale skripter, det vil si sosiale spilleregler eller rammer, for sexatferd finnes? Voksne sliter med å skjønne dette komplekse spillet. Men det er kanskje ikke lettere for ungdom.

Vi vet nok generelt for lite om ungdomstiden og om hvilke funksjoner den har. Et funksjonelt perspektiv der man forsøker å skjønne hva slags adaptive oppgaver som ligger til ungdomstiden, kan være hjelpsomt. Og om man er interessert i intergenerasjonelle konflikter mellom ungdommen og foreldregenerasjonen, hjelper det kanskje å forstå at det er ikke mulig å gjøre opprør uten at det er et etablert statushierarki eller sosialt regelverk man kan utfordre. Derfor er romantisering av ungdomsopprør fra etablerte voksne kanskje litt naivt, og sanksjonerte opprør bare søte. Derfor er forskning på foreldres forsøk på å regulere ungdom kanskje også spennende.

Kilder

Kennair, L. E. O. & Bendixen, M. (2012). Sociosexuality as predictor of sexual harassment and coercion in female and male high school students. Evolution and Human Behavior, 33, 479–490. doi: 10.1016/j.evolhumbehav.2012.01.001.

Kruger, D. J. & Nesse, R. M. (2004). Sexual selection and the male:female mortality ratio. Evolutionary Psychology, 2, 66–77.

Trivers, R. L. (1974). Parent-offspring conflict. American Zoologist, 14, 249–264. doi: 10.1093/icb/14.1.249.

Wilson, W. & Daly, M. (1985). Competitiveness, risk taking, and violence: The Young Male Syndrome. Ethology and Sociobiology, 6, 59–73. doi: 10.1016/0162-3095(85)90041-X.