«Vel, snill og flink pike, da», sa hun. «Jeg vil gjøre alle til lags.»
Nok en kulturell klisjé, med en klar undertekst: Det er ikke bra å være snill og flink, i alle fall ikke hvis du er jente. Du er selvutslettende, strekker deg for langt, klarer ikke å sette grenser, er altfor opptatt av bekreftelse. Med andre ord: Det er noe galt med deg. Hvor kommer denne kulturelle forestillingen fra? For er det ikke slik at verden ville blitt et merkbart bedre sted hvis det fantes flere snille gutter og jenter, kvinner og menn? Og når ble det suspekt å være flink? Hvem sa det?
Men tilbake til kvinnen i stolen foran meg. Hun er en av dem som står på, krummer nakken, og gir seg ikke, selv om hun er (døds)sliten. Nå har minstemann meslinger, men tro ikke at hun avlyser venninnekvelden selv om hun har sovet lite i flere netter. Ha! Det skulle tatt seg ut! Mulig hun dropper den hjemmelagde kaken, men… Hun er i full jobb, for ikke å snakke om vervet som tillitsvalgt som hadde vært greit nok hadde det ikke vært for den gretne gubben som ringer og skjeller henne ut i hytt og pine. Men hvis hun bare klarer å nå igjennom til ham, forklare plageånden at alle må henge med på endringer i arbeidslivet, vil han nok roe seg ned. Hittil har hun ikke lyktes i prosjektet, for fyren fortsetter trakasseringen. Men hun gir seg ikke. Hun vil nok nå fram til ham, det gjelder bare å stå på, ikke gi seg.
«Vil du beskrive deg som en utholdende person?» spør jeg. Ja, absolutt, bekrefter hun. Hun har en rekke eksempler på dette. Hun er typen som setter seg mål og når dem.
Utholdenhetsstyrke
Hva kjennetegner et menneske som er utholdende? I de amerikanske psykologene Cristopher Peterson og Martin Seligmans bok Charachter strenghts and virtues illustreres denne karakterstyrken gjennom et miniportrett av John D. Rockefeller. Sommeren 1844 tråkker den 16 år gamle gutten rundt i Clevelands gater på jakt etter en jobb. Det er sommer, det er varmt, og han blir ganske svett når han trasker gatelangs i dress og slips. Unge Rockefeller møter det ene avslaget etter det andre. Han holder på i flere uker, og til slutt har han krysset av alle firmaene som sto på listen hans. Alle har svart nei, de har ingen jobb til ham. Hva gjør han? Han starter på nytt – og banker på nytt på dørene til de samme firmaene. Det er sikkert unødvendig å tilføye at han fikk jobb.
Karakterstyrker. Hva slags assosiasjoner får du når du hører det ordet? Støv? Byster av greske filosofer? Noe kjedelig, pietistisk eller moralsk? Alle terapeuter snevrer vi inn fokuset når vi har samtaler med klienter. Spørsmålet er snarere hva vi velger å fokusere på. Og nå har jeg gjort en interessant og svært nyttig oppdagelse. Når jeg møter en klient, tenker jeg følgende: Hva er dine karakterstyrker, tro? Etter hvert, mens samtalene skrider fram, gjetter jeg først inni meg og så høyt. Søkingen etter karakterstyrker gir et nytt, friskt utkikkspunkt og er et nyttig klinisk verktøy. Det er nemlig morsomt å gå på skattejakt. Av og til kan skatten ligge godt skjult, og til og med kle seg ut som adferd som er irriterende, merkelig eller tilsynelatende destruktiv. Som å bli utslitt av sin egen utholdenhetsstyrke.
Et spørreskjema
Jeg har ofte tenkt at det er synd at jeg ikke kjente til positiv psykologi da jeg arbeidet på Psykososialt senter for flyktninger, som er nedlagt for mange år siden. Det er nemlig en del ting jeg ville gjort annerledes. De aller fleste flyktningene hadde svært traumatiske krigserfaringer bak seg, og mange hadde opplevd tortur.
La meg gjøre en ting klart med en gang. Jeg ville ikke forsøkt å få en eneste av dem til å «tenke positivt». Tenk-positivt-bevegelsen er ikke det samme som positiv psykologi, selv om det tydeligvis er en del som mener det, skal jeg tro den hissige debatten det siste året. Positiv psykologi fokuserer på tre relaterte temaer: Studiet av subjektivt positive opplevelser, studiet av positive individuelle trekk (dyder og karakterstyrker), og studiet av institusjoner som legger til rette for positive erfaringer og positive trekk.
Jeg ville heller ikke spurt hvordan flyktningene kunne anvende sine traumatiske erfaringer på en meningsfull måte, selv om mange faktisk gjør nettopp dette senere i livet. Jeg håper og tror at jeg den gang understreket motet deres og andre styrker. Men i dag ville jeg hatt et vokabular og en langt bredere vifte av karakterstyrker å velge fra når jeg møtte den torturerte mannen fra Irak eller kvinner fra Somalia som hadde mistet flere barn. Hva slags karakterstyrker hadde jeg da sett? Mot? Spiritualitet? Ærlighet og integritet? Rettferdighet? Lederskap? Det kunne blitt en fin samtale. Hvordan hadde de brukt disse i hjemlandet? Brukte de dem her, i en ny kontekst, eller underbrukte de dem i eksil?
Da Peterson og Seligman satte seg fore å skape en vitenskap om menneskelige karakterstyrker, ønsket de å «ta tilbake studiet av karakter og dyder som legitime emner for psykologisk forskning og en opplyst samfunnsdiskurs». Problemet var at det ikke fantes en vitenskapelig klassifikasjon av karakterstyrker. Og kunne man anta at de var relevante i tid og rom? Hva mente de gamle grekerne eller Buddha? Og hva mener man på den andre siden av kloden? Forskerteamet til Peterson og Seligman gikk bredt ut. Gjennom mange kilder, blant annet nærlesing av filosofiske tekster, skrifter fra de store verdensreligionene og verdenslitteraturen, utkrystalliserte det seg seks dyder. De kalte dem «The High Six». Mot. Rettferdighet. Medmenneskelighet. Visdom. Måtehold. Transendens. Og hevdet videre at dydene kommer til uttrykk gjennom 24 karakterstyrker som kan måles med et spørreskjema.
Verdisystemer
Det diskuteres om hvorvidt karakterstyrkene faller pent og pyntelig innenfor hver dyd. Men det er ikke poenget mitt. Slik jeg erfarer det i møte med klienter, oppleves karakterstyrkene som fenomenologiske. Folk kjenner seg igjen i karakterstyrkene sine. Klienter nikker, og sier at «dette er meg i et nøtteskall». Styrkene er nær knyttet til verdisystemet deres, de kjennes naturlige ut, og de har mange eksempler på hvordan de brukte styrkene sine da var barn og ungdommer. De beskriver en følelse av mening og tilfredshet når de bruker dem. De blir stolte og lytter nøye når jeg forteller mer om hva forskningen fra positiv psykologi sier om mennesker som besitter nettopp deres fem hovedstyrker eller «signaturstyrker». Jo, de kjenner seg igjen, og vi begynner å kartlegge når og hvor de bruker styrkene – på jobb, hjemme, på fritiden. De kan titt og ofte også komme på tilfeller der de overbruker og underbruker styrkene – en som scorer høyt på rettferdighet, blir plutselig ganske urettferdig, eller en som scorer høyt på ærlighet, blir forelsket og ser bort fra alle varselslys som blinker når den utkårete viser seg å være ubehagelig kontrollerende.
Det er ikke bra å være snill og flink, i alle fall ikke hvis du er jente.
Så skjedde det jeg liker best med denne tilnærmingen. Jeg kunne ikke forutsett svaret, det var ingen kulturell klisje. Hun så på meg, tenkte seg om en liten stund, nikket og sa ett ord: «Ærlighet.»
Kilder
Peterson, C. & Seligman, M. (2004). Character strengths and virtues. A handbook and classification. New York, USA: Oxford University Press.
VIA Institute on Character (2011). The VIA Inventory of Strengths. https://www.viacharacter.org.