Azin Vedadi har skrevet en ytring om nedgangen til moderne psykologi og nervesystemets glemte språk. Ytringen vil bli publisert i fem deler. Dette er den fjerde. Les første her, andre her, og den tredje her.
Når hun går inn i rommet ser de «unngåelse». Når hun avlyser en time, kaller de det «motstand». Når hun skjelver av lyden av skritt, spør de: «Hvilken historie forteller du deg selv?».
Dette er det som skjer når psykologi blir et manus – og ikke en vitenskap om kroppen.
For psykologen har hun et «forpliktelsesproblem». Men for fysioterapeuten har hun et nervesystem i høy beredskap – et som ikke kan presses uten konsekvenser.
Etter seks timer sier psykologen: «Pasienten unngår fortsatt, og må enten forplikte seg til terapien eller avslutte den». Men fysioterapeuten sier: «Beveg deg forsiktig. Vi må ikke trigge nervesystemet».
Og et sted imellom disse uttalelsene, lider hun.
Hennes panikk er ikke en tanke – det er en puls. Hennes utmattelse er ikke emosjonell – den er nevrologisk. Hennes smerte følger ikke logikk – den følger traumebanene skrevet inn i ryggmargen, tarmen og immunsystemet.
Men i stedet for å forstå dette, krever psykologien altfor ofte en prestasjon. Den truer med å trekke seg tilbake: «Hvis du ikke forplikter deg, kan vi ikke fortsette». Den krever fremgang innen uke fem.
Slike uttalelser reduserer en persons komplekse lidelse til et prestasjonsmål – som om heling er et prosjekt med deadline.
Den feirer protokoller fremfor tilstedeværelse. Og den glemmer at noen nervesystemer ikke er fastlåste – de er overtilpasset.
Hva om hennes unngåelse er intelligens, og ikke dysfunksjon? Hva om nervesystemet hennes har lært altfor godt å oppdage fare? Hva om en terapi som krever «resiliens» bare retraumatiserer en kropp som aldri har fått lov til å føle seg trygg?
Vi stiller ikke disse spørsmålene ofte nok. I stedet klamrer vi oss til metaforer:
«Det finnes en nøkkel i hjernen. Vi må bare slå den av».
Virkelig? Vi snakker om irritabel tarmsyndrom (IBS), komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS) og sensory processing sensitivity (SPS), traumer, epigenetisk hukommelse, serotoninubalanse og immunaktivering – og noen tror at det finnes en bryter? En enkel «nøkkel»?
Nei. Dette er ikke en dør som kan låses opp. Det er en labyrint. Et nettverk. Et levende arkiv over alt som noensinne har forsøkt å ødelegge for oss. Og når det blir for mye, smelter ikke personen – hun brenner. Som en føniks.
Hun reiser seg ikke fordi hun er inspirert. Hun reiser seg fordi hun er brent til aske. Og å reise seg er det eneste som gjenstår.
Tanken om at vi kan «slå av» angst, panikk eller smerte med riktig tanke, tro eller metode, er ikke bare foreldet – den er farlig. Det er like naivt som å tro at man kan blåse ut en vulkan.
Det legger skylden på individet, når det er systemet som er overbelastet. Det antar at problemet er et valg, når problemet i realiteten er fysiologi.
Vi trenger mer ettergivenhet. Vi trenger mer nysgjerrighet.
Hva husker hennes nervesystem? Hvilke mønstre er kodet inn i tarmen, musklene og pusten hennes? Hva skjedde med kroppen hennes da hun ble fortalt: «Det sitter bare i hodet»?
Før psykologien lærer seg å stille disse spørsmålene, vil vi fortsette å feiltolke overlevelse som sabotasje – og kalle det behandling.