Psykiater Amir David Arden skriver i en ytring i Psykologisk.no at det er på tide å snakke om det tredje rommet både i terapi og i samfunnet for øvrig.
Vi er helt enig. Men hva er det tredje rommet?
Vår erfaring er at det er «rommet» som oppstår i trygge møter mellom mennesker. Eller i naturen. Det oppstår også i stillhet. Eller når vi deler trygge opplevelser sammen, som for eksempel nærværsøvelser og meditasjon.
Han skriver at ingen kan eie det, og at rommet ikke er tomt eller passivt. Det kan ikke organiseres, vedtas eller eies. Det kan bare oppstå.
Det første er vi enig i, men ikke det neste.
Rommet oppstår når vi er bevisste om det og når vi våger stillheten sammen. Det oppstår som en stemning – eller et bevissthetsfelt – mellom oss når vi blir oppmerksomme på det.
Det er der hele tiden, men vi må bli oppmerksomme på det for at det skal «bli til» for oss.
Å gi slipp
I denne oppmerksomheten ligger en intensjon. Den kan faktisk «organisere» dette feltet.
Hvis intensjonen er å lytte uten å dømme, vurdere eller ha svar på alt, kan det «åpne» feltet mellom oss. Og skape gjenkjennelse, slik Arden beskriver.
Denne gjenkjennelsen er antagelig en stille speiling «fra hjertet» hos den som lytter.
Medfølelse er et viktig element i rekkefølgen av elementer som skal til for å åpne dette «rommet».
Langsomhet er et annet.
Å lytte uten å dømme et tredje.
Og ikke minst: Å gi slipp. Overgi seg til øyeblikket her og nå.
Ved å gi slipp på kontroll, frykt, usikkerhet og spenninger kommer vi inn i dette «rommet» i oss selv.
Nysgjerrighet og tillit er andre kvaliteter som kan åpne «rommet» der større deler av oss selv kan bli bevisstgjort. Vi velger å kalle det vår indre, dype, klare bevissthet.
Sentrering og jording
Det er mange erfaringer om slike «rom» fra andre tradisjoner – som f.eks. mindfulness, yoga, psykomotorisk terapi, buddisme, meditasjon og mange typer nærværsøvelser.
Felles for disse tradisjonene er fokus på bevissthet, kropp og indre nærvær. Noen ganger kalles det også indre våkenhet.
Hensikten er å skape indre ro. For de med stor indre uro må denne først tåles, (ikke alle greier det alene), deretter erkjennes.
Hvis det skjer i terapirommet eller sammen med et menneske man stoler på, oppstår kanskje en ny innsikt eller ny, viktig erfaring. Som å bli anerkjent, sett og hørt.
For å redusere uro kan man i hverdagen bli mer oppmerksom på sanseapparatet: Lytte til fuglesangen. Ta inn lyset. Merke varmen fra sola mot huden, osv.
I det kroppslige handler det også om å utvikle kontakt til pust og muskelspenninger, og arbeide med sentrering og jording. Det siste flytter oppmerksomheten fra hodet til kroppen og gjør oss mer nærværende for rommet inni oss og mellom oss.
Dyp, indre klarhet
Den dypere hensikten med å utvikle et slikt indre nærvær, er å finne fram til dette «stedet» i oss selv på egen hånd.
Det krever trening. Ikke minst kroppsbevissthets-trening.
I den dype, klare bevissthetstilstanden finner vi fred, harmoni, glede og andre perspektiver på livet.
Herfra kan det bli lettere å takle fysisk og psykisk smerte. Her kan vi også få øye på hvem vi egentlig er innenfor ego og personlighet. Vår egentlige identitet. Den har mange navn: Selvet, sjelen, vår essens, vår indre observatør osv. Å dele erfaringer fra denne bevissthetstilstanden – med eller uten ord – i terapirommet, er gull.
Vi har som terapeuter mange slike erfaringer og kan skrive under på at når klienter finner fram til denne bevissthetstilstanden i seg selv, skjer store forandringer. I puls, pust, i nervesystem, i muskel- og skjelettsystem. Emosjonelt, kognitivt og spirituelt.
Langsomt lyttende ro
Herfra finner mange styrke til å stå i det vanskelige, kreativitet til å finne nye løsninger, ja, noen ganger også meningen med livet.
Derfor mener vi at det er på høy tid å inkludere «læren om sjelen» i både psykologien, pedagogikken og i helsevesenet generelt. Det handler om å lære å lytte innover.
Innenfor kreative fagområder er denne bevissthetstilstanden kjent som inspirasjon og intuisjon.
Det er herfra stor kunst skapes. Det er herfra nye ideer innen vitenskap og forskning kommer.
Selv om vi ikke skal være kunstnere og forskere alle sammen, så trenger vi alle den inspirasjonen som oppstår her til å leve livet. Noen ganger på nye måter for å bli friske.
Vi trenger ikke alltid en terapeut, men vi trenger absolutt flere «rom» i samfunnet hvor slike møter kan oppstå.
Langsomme, åpne, lyttende rom der det kan utfolde seg nytt liv. Særlig nå for tiden.