Verbet «å date» kan spores til slutten av 1990-tallet. Før det møtte man hverandre spontant IRL, og følte noe. Crazy, jeg vet det.
Når the world wide web utviklet seg rundt millenniumskiftet, vokste den digitale datingen. Datingsider og omsider datingapper dukket opp som løvetann langs veikanten, og Sesam åpnet seg med et overflod av legemlige skatter.
Det er godt kjent at tilhørighet og nære relasjoner er viktig for psykisk helse. I gamledager var vi avhengige av hverandre for å klare oss praktisk og økonomisk, det er vi ikke lenger i velferdsstaten Norge.
Vi oppfordres til selvstendighet og selvutvikling, og individualismen står sterk: «Du kan bli akkurat hva du vil bare du prøver hardt nok», som om det er mulig å kontrollere livets alle aspekter med en god dose anstrengelse.
Vi har frihet til å velge hvem vi vil elske (supert!), men individualisme gjennomsyrer også synet på kjærlighetsrelasjoner.
De siste femti årene har for eksempel pronomene «jeg» og «meg» økt i låttekster.
Destinys child oppfordrer oss til å bli independent women, Miley Cyrus synger at hun kan kjøpe egne blomster, og Chromeo klager over a needy girl.
Å holde alle dører åpne
Å lengte etter kjærlighet virker utdatert, eller det er i hvert fall ikke særlig kledelig å stå frem med en slik lengsel. Det sies ofte at ensom er sterk, men kanskje ensom også er trist?
Sosiologen Max Weber (1968/1978) snakket om «avfortryllingen av verden», og henviser til at vi i økende grad forlater det intuitive, magiske, og religiøse til fordel for vitenskap, regler, og rasjonalitet.
Fokus har flyttet seg fra egne romantiske følelser til den andres partnerpotensial, eller mangelen på. Hvis vi likevel skal søke vårt ekte, økologiske selv, så skal det gjøres sammen med en psykolog eller coach, som virker å fylle et eksistensielt tomrom i det sekulariserte samfunnet. Fokus er på oss selv heller enn den andre.
SoMe og datingapper gjør oss sosialt påkoblet, men også relasjonelt avkoblet. Sosiologen Eva Illouz (2008) snakker om markedsgjøring av intimitet, og choice overload som fører til beslutningvegring og forpliktelsesproblemer. For tenk om det fins noen enda bedre der ute?
Det enorme utvalget trigger FoMo og unngåelse av den angstfremkallende handlingen «å velge vekk». Med en ubetydelig fingerbevegelse viser vi overfladisk interesse for en potensiell partner, for å så klikke på en annen, en tredje.
Prosessen går på speed: «Hei, jeg heter X, hvem er du, og vil du ha barn i fremtiden?»
Swipe, like, ghost, repeat. Det er tryggest å holde alle dører åpne.
Smertefull avvisning
I relasjonsshoppingens tid blir kjærlighet en vare som kan perfeksjoneres etter individuelle preferanser og klikkes hjem for rask behovstilfredsstillelse.
Vi forventer selvfølgelig å motta det vi har bestilt, og det er ikke særlig aktuelt at vi skal akseptere misvisende reklame eller eventuelle defekter. Nei, varen må byttes!
Vi er i tilegg programmert til å like det som er nytt. Søkeatferden er selvforsterkende gjennom utskillelsen av dopamin, og derfor er det ikke avgjørende at vi finner det vi søker for at vi skal gjenta atferden.
En deilig, selvforsterkende dopamine double whammy trigges av både skjermbruk og forelskelse; i forelskelsesfasen er dopaminet på topp fordi det er usikkert om vi har den vi begjærer. Det er nemlig ikke bare nyheter, tutorials, eller funny reels som vi søker etter, det er også drømmepartneren! Bare å fortsette å swipe.
Mulighetene for avvisning (og tap av selvbilde og kontroll) blomstrer i en datingkultur hvor også du blir sett på som en vare. Og det er smertefullt å bli avvist: Samme hjerneområde som aktiveres ved avvisning, aktiveres faktisk også ved fysisk smerte. Styr unna!
Et spenningsfelt
Men for å våge kjærlighet må vi tåle å være i spenningsfeltet mellom avhengighet og selvstendighet, og mellom selvbevaring og selvoverskridelse. Det skjønte Bruce Springsteen, når han allerede i 1987 sang: «If you’re rough and ready for love, honey, I’m tougher than the rest.»
Datingmarkedet post-Springsteen er nådeløst. Frihet, overflod, dopaminteknologi, illusjonen om kontroll, selvstendighetsideal, og kjærlighet som konsumsjonsvare bidrar til sammen til at dating oppleves desillusjonerende.
Til deg som analog analfabet og ufrivillig singel på en dag som denne, vil jeg si at du ikke er alene. Alle sitter vi nemlig i den samme båten, det er bare farvannet som er vanskeligere å navigere.
I avvisningens storhetstid har det å oppfylle et enkelt behov rett og slett blitt komplisert, og det kan ikke du som enkeltindivid klandres for.
Men det du kan gjøre er rett og slett å våge.
Kilder
Illouz, E. (2008). Why love hurts: A sociological explanation. Cambridge: Polity Press.
Panksepp, J. & Biven, L. (2012). The archaeology of mind: Neuroevolutionary origins of human emotion. New York: W. W. Norton & Company.
Parada-Cabaleiro, E., Mayerl, M., Brandl, S., mfl. (2024). Song lyrics have become simpler and more repetitive over the last five decades. Scientific Reports, 14, 5531. doi:10.1038/s41598-024-55742-x
Weber, M. (1968/1978). Economy and society: An outline of interpretive sociology (G. Roth & C. Wittich, red.). Berkeley: University of California Press.
Yalom, I. D. (1980). Existential Psychotherapy. New York: Basic Books.