I boken The sexes throughout nature (1875) satte en amerikansk prest, abolisjonist og forkjemper for kvinners rettigheter en stopper for et sentralt argument i Charles Darwins teori om kjønnsseleksjon.
Antoinette Brown Blackwell hevdet at Darwins teori om at kvinner biologisk, intellektuelt og evolusjonært er underordnet menn er feil. Hun baserte ikke sine synspunkter på påstander om manglende likestilling og sosial urettferdighet, men på observasjoner i naturen. Darwin svarte aldri på denne utfordringen (jf. Dufor, 2013).
Hvem var denne damen som våget å stå opp mot noen av samtidens fremste biologiske tenkere, som Charles Darwin (1809–1882) og Herbert Spencer (1820–1903)?
Brevvekslet med Darwin
Brown Blackwell var født i 1825, i Henrietta i delstaten New York, som den yngste av sju barn i en familie som soknet til Kongregasjonskirken.
Som 28-åring var hun i1853 første kvinne som tiltrådde som prest i en amerikansk protestantisk kirke. Men livet i menighetskirken i New York var ikke nok for henne; hun studerte filosofi og teologi, og fikk også interesse for de nye og kontroversielle evolusjonsideene som kom fra England.
Inspirert av Darwins Artenes opprinnelse (1859) utgav hun i 1869 Studies in general science (1869), som var et resultat av hennes granskning i teologi, filosofi og vitenskap. Med bakgrunn i denne boken brevvekslet hun med Darwin om sine vitenskapelige synspunkter. Hun sendte Darwin et eksemplar av boken og fikk ros av ham for dette vitenskapelige bidraget.
Deretter kom Darwins neste hovedverk som handlet om menneskets avstamning, The descent of man (1871). Her fremmet han tanken om at kjønnsseleksjon er et naturlig prinsipp som kommer i tillegg til naturlig seleksjon.
Naturlig seleksjon er den evolusjonære hovedmekanismen som Darwin hadde beskrevet i Artenes opprinnelse. Kjerneprinsippene var 1. variasjon (naturlige arvbare variasjoner innen populasjoner), 2. arv (disposisjoner som overføres fra foreldre til avkom), 3. konkurranse om miljøressurser og 4. differensiell overlevelse og reproduksjon (individer som er best utstyrt for å overleve, har også mest vellykket reproduksjon).
Kjønnsseleksjon er en spesiell form for naturlig seleksjon som handler om konkurransen om å få anledning til å pare seg. Her er det snakk om en utvelgelse som skyldes forskjeller i individers evne til å oppnå adgang til reproduksjon, noe som fører til utviklingen av trekk som kan være ufordelaktige for overlevelse, men likevel gir stor fordel i konkurransen om partnere.
Hovedprinsippene er: 1. interseksuell seleksjon (som regel hunner som velger hanner basert på bestemte kroppslige trekk) og 2. intraseksuell seleksjon (konkurranse mellom individer av samme kjønn om tilgang på det motsatte kjønn).
Utfordret Darwin
Brown Blackwells neste bok, The sexes throughout nature, kom ut i 1875. Her utfordrer hun Darwins ideer om kjønsseleksjon basert på sin egen teori, som var utviklet seks år tidligere. Dette er et vitenskapelig/filosofisk verk som var et direkte svar på Darwins teori om kjønn og evolusjon.
Hennes anliggende var ikke å avvise tanken om evolusjon på grunnlag av kjønnsseleksjon, men å utfordre den androsentriske fordommen som kom til uttrykk i Darwins tolkning av kjønnsforskjeller.
Hovedinnvendingen var at Darwin og Herbert Spencer var dominert av den tidstypiske antakelsen om at innenfor en gitt art, er det hannen som er den normative typen, og at hunnen er en utviklingsmessig og underlegen variant.
Dette ble forklart i tre punkter:
- Utfordring av hannens overlegenhet. Blackwell laget en detaljert oversikt over mange arter når det gjaldt deres fysiske trekk. Den viste at mens Darwin la vekt på hannlige egenskaper som styrke, størrelse og utsmykning, ser man at hunner ofte har mer fremskredne kjennetegn knyttet til egenskaper forbundet med reproduksjon og ivaretaking av avkom (f.eks. er hannløven større og sterkere, mens hunnløven har en mer kompleks kropp og besitter mer sammensatte funksjoner knyttet til fødsel og amming).
- Teori om tilsvarenhet. Blackwell hevdet at kjønnene evolveres slik at de tilsvarer hverandre i alle henseende, både fysisk og mentalt. Hun mente at hannkjønnet og hunkjønnet hos alle arter (inkludert mennesket) har forskjellige, men likeverdige former for bærekraft.
- Samarbeid i motsetning til konkurranse. Blackwell understreket betydningen av balanse og samarbeid i naturen, i motsetning til den vekt Darwin og Spencer hadde lagt på kamp og brutalitet. Hun kritiserte disse for å benytte patriarkalske antakelser knyttet til viktorianske kjønnsroller.
Oppsummert viste Blackwells analyse av naturvitenskapelig viten at enkelte av Darwins konklusjoner som gjelder kjønnsseleksjon ikke var rent vitenskapelige, men basert på selektive data og viktorianske fordommer.
Hun mente at Darwin ikke hadde klart å gjøre skikkelig rede for den kritiske reproduktive kompleksitet som alle hunner hos alle dyrearter besitter.
Fikk anerkjennelse på 1970-tallet
Brown Blackwells biologiske teorier ble i det store og hele ikke anerkjent mens hun levde, og det tok lang tid før vitenskapshistorikere og biologer gjorde det. Likevel ble hun valgt inn i The American Association for the Advancement of Science i 1881 for sitt generelle vitenskapelige og filosofiske bidrag.
Ikke før på 1970-tallet begynte historikere og evolusjonsbiologer å bli oppmerksomme på Brown Blackwells tanker og hennes utfordring av modellen om at hannen representerer det normative.
Hennes ideer kan sees som forløpere for Robert Trivers’ teori om foreldres investering i avkommet. Trivers, en evolusjonsbiolog, lanserte på grunnlag av sosiobiologiske resonnementer en teori om gjensidig altruisme, foreldres investering i avkommet forbundet med kjønnsseleksjon, og hypoteser om biologiske konflikter som oppstår mellom foreldre og avkom.
Hans mest fremtredende idé var at hovedfaktoren som ligger til grunn for kjønnsforskjeller, er den relative investering som foreldre legger i avkommet (Trivers, 1972, 1974). Teorien gir betydelig teoretisk støtte til Brown Blackwells synspunkter idet den flytter det vitenskapelige fokuset fra hannens (mannens) dominans til hunnens (kvinnens) reproduktive rolle som den primære drivkraften i kjønnsforskjeller i atferd.
Trivers teori om foreldre-investering legger som premiss at satsing av tid, energi og ressurser i avkommet (som hunnen som regel bidrar mest til i forbindelse med egg, svangerskap og amming) utgjør en kostbar reproduktiv funksjon. Det samsvarer med Brown Blackwells kritikk av Darwins dogme om det mannlige som norm.
Trivers antar også at kjønnsroller er adaptive, som vil si at individer av det kjønnet som har høyest investering, er de som kan velge partner, mens individer av det kjønnet som har lavest investering, er de som må konkurrere om tilgang. Det stemmer overens med Brown Blackwells påstand om «sant likeverd», det vil si at kjønnene evolverer som likeverdige med styrker på forskjellige områder i livet, snarere enn at hannen er overlegen.
I tillegg hevder Trivers at det er fleksibilitet i den forstand at kjønnsrollene kan reverseres. Hos arter der hannen ruger egg eller har hovedansvaret for omsorgen vil rollene byttes om, slik at hunnen blir den konkurrerende og hannen den som kan velge. Brown Blackwell gav mange eksempler fra dyreverdenen og tilbakeviste Darwins generalisering om hannens dominans.
Bidro til et paradigmeskifte
Evolusjonsantropologen Sarah Hrdy er en annen sentral forsker som har vært inspirert av Brown Blackwell. Hennes forskning støtter implisitt Blackwells hovedargumenter. Sammen representerer Trivers og Hrdy et paradigmeskifte i evolusjonsbiologien som korrigerte den androsentriske skjevhet som Darwin etablerte.
Hrdy er en fremtredende talskvinne for hypotesen om kooperativ reproduksjon for å forklare menneskets evolusjon. Hun argumenterer for at vi er evolvert som kooperativt reproduserende individer, noe som innebærer at omsorg og forsørgelse av barn deles av morens gruppemedlemmer, så som fedre, besteforeldre, eldre søsken og andre i gruppen (jf. Hrdy, 2009).
Det har vært viktig for at menneske-hunnene skulle kunne produsere ressurskrevende avkom med kortere intervaller mellom fødslene enn de andre primatene.
Og spedbarn som ikke alltid kunne stole på at moren alene fullt ut kunne prioritere dem, utviklet evnen til å appellere til og tiltrekke seg omsorg fra et bredere utvalg av omsorgspersoner. Dette fremmet utviklingen av menneskelige trekk hos barna, så som empati, gjensidig forståelse og evnen til å lese andres sinn. Barn som var best til å fremheve seg selv, hadde størst sannsynlighet for å overleve i sitt evolusjonsmiljø.
Flere evolusjonsforskere har i ulik grad støttet Blackwells hovedargumenter. For eksempel fremhever evolusjonsantropolog Helen Fisher at arten vår er utviklet for kooperativ foreldreinvestering og har et biologisk grunnlag for langsiktige parforhold.
Biologisk antropolog og primatforsker Richard Wrangham har vist hvordan matressurser og kvinners omsorgsstrategier har vært sentrale faktorer i utviklingen av menneskelige sosiale strukturer. Evolusjonsbiolog Patricia Adair Gowaty har dessuten utfordret etablerte kjønnsrollemønstre innenfor evolusjonsbiologi.
Antoinette Brown Blackwell fikk sju barn, hvorav to døde i spedbarnsalder. Hun deltok i debatter til hun døde i 1921, like etter at kvinner fikk stemmerett i USA, og hun publiserte fag- og skjønnlitteratur, inkludert poesi, med sin siste bok utgitt i 1918.
Sin siste preken holdt hun som 90-åring.
Kilder
Brown Blackwell, A. (1869). Studies in general science. NY: G.P Putman’s & Son.
Brown Blackwell, A. (1875). The sexes throughout nature. NY: G.P Putman’s & Son.
Darwin, C. (1859). On the origin of species by means of natural selection, or the preservation of favoured races in the struggle for life. London: John Murray.
Darwin, C. (1871) The descent of man and selection in relation to sex. London: John Murray.
Dufor, S. (2013). Antoinette Brown Blackwell and the evolutionary theory: Darwinism revisited by feminism. Alizés: Revue angliciste de La Réunion, 38, 40–51.
Hrdy, S.B. (2009). Mothers and others: The evolutionary origins of mutual understanding. Cambridge, MA: Harvard University Press.
Trivers, R.L. (1972). Parental investment and sexual selection. I B. Campbell (red.), Sexual selection and the descent of man, 1871–1971 (s. 136–179). Chicago: Aldine-Artherton.
Trivers, R.L. (1974). Parent–offspring conflict. American Zoologist, 14, 249–262.