Gaza.
Nesten 900 babyer under ett år er døde. Forsvarsløse bittesmå kropper.
Jeg lukker øynene og ser for meg følelsen jeg hadde av å ha mine egne barn som babyer i armene.
Det er umulig å tenke seg til hvordan det ville vært om den kroppen var uten liv. Slapp. Død.
Når jeg forsøker å ta det innover meg, dukker de vante tankene opp: «Jeg orker ikke akkurat nå. Er for sliten. Skal ta det innover meg seinere.»
Hver og en av oss må bryte stillheten og yte motstand.
Jeg har lenge vært stille. Handlingslammet. Feig. Usikker på hvordan uttrykke det jeg tenker.
Jeg beskytter meg selv. Jeg lukker nyhetsfaner, scroller forbi de mest brutale historiene og sier til meg selv, igjen: «Jeg orker ikke akkurat nå. Er for sliten. Skal ta det innover meg seinere.»
Feigt er det, Magnus – usselt, feigt.
Nærskolen din
Jeg må bryte stillheten min og yte motstand.
Kanskje er nettopp denne selvskjermingen grunnen til at jeg nummes. Når vi blir numne, blir liv bare tall.
Bak hvert eneste dødstall – hvert eneste ett – står en familie: Mødre, fedre, barn, besteforeldre, venner. En nylig studie i det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet anslår 77 000–109 000 drepte.
Det er som om innbyggerne i Halden og Sarpsborg skulle vært drept. Alle som en. To middels store norske byer utslettet.
Over 16 000 barn er drept. Det tilsvarer ca 600 skoleklasser. Om det er tre skoleklasser på hvert trinn tilsvarer det 29 hele barneskoler.
29 hele skoler der alle barna har blitt drept.
Se for deg nærskolen din, i mitt tilfelle Høyenhall barneskole. Alle. Barna. Borte. Så kan du gjøre samme mentale øvelse 28 ganger til.
Nesten 900 babyer under ett år er døde. Forsvarsløse bittesmå kropper.
Mødre som mister barna sine; barn som sitter igjen uten foreldre; familier som blir totalt utslettet.
Gang på gang på gang blir nå mennesker i kø for å motta nødhjelp, skutt og drept.
Nødhjelp har vært sterkt begrenset eller helt kuttet av i lange perioder.
De aller fleste sykehus er ute av drift, og de som faktisk fungerer er helt vilt underdimensjonerte.
Hjemmet ditt, byen din
Vi må bryte stillheten og yte motstand.
Du kan forestille deg tilsvarende:
Hjemmet ditt er sprengt i biter, og nabolaget ditt på Torshov ligger i ruiner. Det gjelder for så vidt hele Vinderen, deler av Sagene og Bjølsen, stort sett hele Majorstuen og absolutt hele Kvadraturen også. I Bjørvika er det farlig å oppholde seg, for høybygningene er skadet og står i fare for å rase.
Byen er full av folk som ikke aner hvor de skal gjøre av seg.
Man kan bevege seg langs et belte som strekker seg til Asker, før det er stengt av med murer. Mange av boligfeltene bortover dit er skadet av bomber. Du kan ikke bevege deg nordover for å komme deg bort, ved markagrensen finnes det store murer som er bevoktet med bevæpnede soldater. Byen er også stengt av med murer i øst.
Internett er nede, så du får ikke kommunisert med andre. Det er vanskelig å få tilstrekkelig med informasjon. Du vet ikke hvor det er trygt å være. Det er stadig nye steder som bli bombet.
Du har nesten ikke spist på dager, men din største bekymring er egentlig ikke mat til deg selv – du bekymrer deg for at barna og foreldre dine ikke har fått i seg tilstrekkelig med næring på lang tid.
Akkurat nå bestemmer du deg for ikke å sørge over at to av søsknene dine og flere nieser og nevøer er drept.
Det finnes nesten ikke mat å få tak i.
Du hører rykter om at det skal deles ut mat på St Hanshaugen. Du vet ikke om det stemmer, men bestemmer deg for å dra dit. Synet av menneskemengden som allerede er der når du kommer, gjør deg skeptisk.
Du går opp i parken og ser utover byen. Ned mot fjorden. Bortover mot Briskeby og Frogner. Det ryker fra flere steder. Store deler av byen er i ruiner.
Vårt kjære Oslo.
Som ødelagte grå skjeletter står restene av bygningene igjen.
Hva gjør du?
Skal du komme deg tilbake til Etterstad der familien din midlertidig oppholder seg hos noen venner som fortsatt har leiligheten sin delvis inntakt? Eller skal du stå i en endeløs kø og håpe på å få tak i mat?
Du er fullt klar over at mens du står i en matkø er det en reell sjanse for at stridsvogner skyter granater mot deg.
Eller at soldater skyter inn i folkemengden med automatvåpen.
Igjen: De siste dagene har soldater skutt og drept et stort antall mennesker, mens de står i endeløse køer for å få hjelp.
Hva gjør du? Tar du sjansen på å skaffe mat til familien? Eller velger du å la dem sulte videre? Beslutningen og ansvaret er ditt.
Du er totalt underlegen; å yte motstand er umulig.
Idet du vurderer hva du skal gjøre, kommer det enda et nytt flygeblad – du husker ikke lenger hvor mange som har kommet den siste måneden – der det står:
«Beboere i Oslo: Hæren kommer. Evakuer umiddelbart.»
Du aner ikke hvor du skal flykte. Det finnes ikke internett så du kan få sjekket det ut. Hjemmet ditt er for lengst blåst i fillebiter.
Stort sett alle du kjenner er i akkurat samme situasjon som deg selv, så det er ingen å få mat eller annen hjelp fra. Du er superheldig selv som har kunnet plassere familien i en trang, men tørr leilighet hos venner.
Yt motstand
Mens du vurderer hva du skal gjøre, hører du bombene drønne, og du vet at de sprenger flere hjem til ruiner. Ruiner som dekker over de døde kroppene til enda flere barn som burde vært bekymringsløst ute på lekeplassen og lekt.
Dette er ikke forsvar.
Dette er inhumane angrep.
Dette er knusende, systematisk ødeleggelse.
La oss alle komme oss ut av nummenheten og våkne.
Vi kan ikke stå inne for å ha latt dette skje på vår vakt uten at vi har ropt høyt.
Hvis historiebøkene forteller at verdens ledere sto handlingslammet og så på mens Gaza ble jevnet med jorden, skal det i det minste stå en fotnote om at vi – vanlige folk – brøt stillheten. At vi hevet stemmen, holdt fast ved menneskeverdet og sa:
Nok er faen meg nok.
Bryt stillheten. Yt motstand.
Denne teksten er tidligere publisert på Magnus Huths personlige Facebook-side.