Sebastian Haas og Judith van der Weeles innlegg Når Gaza blir sett – og andre blir glemt presenteres som et forsvar for faglig integritet.
Med begrunnelser som «prinsipiell konsekvens» og «faglig nøkternhet» tilbyr de et tankesett som i verste fall legitimerer en distansert og passiv faglig posisjon.
Innlegget er et svar på Aman Singhs ytring Gaza har blitt psykologens blindflekk, hvor han gir leseren rasjonelle og faglig forankrede refleksjoner over psykologgruppens manglende engasjement overfor uretten som skjer i Gaza.
Han oppfordrer til en høyst betimelig og legitim aktivisme. Haas og van der Weele beskriver det imidlertid som «en selektiv aktivisme som forveksler emosjonell resonans med faglig dømmekraft».
Det er både overraskende og forvirrende.
Stå opp for all urett – eller hold kjeft
Mener Haas og van der Weele virkelig at det ikke er legitimt å kjempe for beskyttelse av sivile i Gaza hvis man ikke samtidig tar alle andre kamper?
Opplistingen av andre kriser – Syria, Jemen, Kashmir, Myanmar – virker som krav om konsistens, men effekten er å gjøre alle kriser like og dermed ingen særskilte.
Hvis vi må reagere på alt, betyr det at vi ikke reagerer på noe. Forfatterne hevder til og med at å ytre seg «selektivt» om ugjerningene i Gaza undergraver «den tryggheten som bør gjelde for alle – uansett bakgrunn».
Hvordan kan det å stå opp for palestinernes grunnleggende rett til liv og trygghet samtidig undergrave andres trygghet? Å stå opp mot urett er å stå opp mot urett. Å fordømme et folkemord er en fordømmelse av ethvert folkemord. Å ikke gjøre noe når destruktive krefter rår, gjør verden farligere.
Generalsekretær i Leger uten grenser, Lindis Hurum, uttalte i NRK Helgemorgen den 24. mai: «… når situasjonen er så desperat som det den er nå, og vi er vitne til etnisk rensing av en hel sivilbefolkning, så mener Leger uten Grenser at det er vårt alles ansvar, som enkeltpersoner, nasjon og statsledere å spørre seg: Hva gjør jeg i møte med dette? Det er fortsatt sånn at noe er riktig og noe er galt».
Nærhet versus abstraksjon
Ja, hva gjør vi psykologer i møte med dette? De to debattinnleggene gir forskjellige svar.
Singh insisterer på nærvær, som fag og som mennesker. At vi må klatre ned fra gjerdet, gå nærmere, ta stilling og bryte passiviteten. Haas og van der Weele, derimot, oppfordrer psykologstanden til å bygge et høyere observasjonstårn for å få større avstand og et helhetlig blikk «og se på lidelse og rettighetsbrudd gjennom et prinsipielt og konsekvent rammeverk».
Metaforen er terapeutens upartiskhet og evne til å se komplekse realiteter fra flere perspektiver.
Jeg deler Haas og van der Weeles vektlegging av omforente prinsipper av typen menneskerettighetsrammeverket og Folkeretten. Men, det er jo disse og respekten for menneskeverd som også er drivkraften til palestinaaktivismen.
Kritikken av nærvær og den såkalte selektive aktivismen oppleves oppkonstruert og forkjært. Jeg klarer heller ikke helt å bli med inn i terapirommet.
For at brobygging skal være mulig, må begge parter anerkjenne hverandres grunnleggende rett til eksistens. For å komme dit må partene følge visse spilleregler.
De er regulert av internasjonal jus, institusjoner, konvensjoner og diplomati. Først når lovbrudd og folkemord opphører og eksistensiell trygghet og likeverd er etablert, kan vi forvente at «terapirommet» for forsoning og brobygging blir virksomt.
Forbilder eller kirsebærplukkere
Den som har øyne, ser hva som utspiller seg på Gaza og Vestbredden. Den som har ører, har hørt hvordan FN og den internasjonale straffedomstolen vurderer Israels krigføring, apartheidpolitikk, utsulting og fordrivelse. Den som forholder seg til internasjonal rett, vet at okkupasjonen er ulovlig og at det er No other land for palestinerne.
Den Oscar-belønte dokumentaren ligger for øvrig tilgjengelig på nrk.no.
Israel har for lengst gjengjeldt Hamas’ ugjerninger den 7. oktober 2023, hvis man legger til grunn at alle mennesker er like mye verdt.
Nå er det uttalte målet å gjenokkupere Gaza og det er vedtatt å utvide ulovlige bosettinger på Vestbredden. Vestens venn i Midt-Østen bryter alle spilleregler. Jo mer ekstreme bruddene er, desto mer lamslått har tilskuerflokken blitt, inklusive meg selv.
Men noen ytrer seg, noen demonstrerer og noen er helt nærværende. Nylig fikk psykologgruppens humanitære frontkjemper, Katrin Glatz Brubakk, velfortjent årets Psykologpris.
En del psykologer har samlet seg under fanen Psykologer mot folkemord. De bruker sin tid på en utakknemlig oppgave, fordi de ønsker å påvirke en uutholdelig realitet mot noe som må bli bedre.
De forsaker tid med familie og venner for å følge sitt medmenneskelige moralske kompass. De er forbilder for en menneskerettighetsbasert psykologi. Det er folk som disse som ville tatt grep, uansett hvilken gruppe mennesker som ble utsatt for lovbrudd og lidelse.
Haas og van der Weele kaller det for cherrypicking.
Hvis vi alle blir drept, hvem bryr seg?
I en periode over åtte år var jeg involvert i et universitetssamarbeid som etablerte et masterprogram i samfunnspsykologi på Vestbredden.
Reem var en av studentene. Hun bor nå i landsbyen hun ble født i. Hun har en god jobb og har blitt mor til fire. Siden bryllupsdagen har hun og mannen spart for å bygge eget hus. I fjor høst, etter 15 år, flyttet de endelig inn. Det første de måtte gjøre var å sette opp et høyt gjerde rundt huset for å beskytte seg for trakassering fra israelske nybyggere.
Reem tør ikke å la barna leke ute.
I april i år traff jeg henne i Oslo. Da jeg forsiktig spurte hvordan de har det nå under krigen, svarte Reem: «Vi har levd i dette så lenge. Men det som sjokkerer meg er mangelen på reaksjoner utenfra. At det internasjonale samfunnet lar det skje. At ingen sier noe, som om våre liv ikke betyr noe».
Hun, som hele tiden må være sterk der hjemme, rammes nå av sine egne ord. Demningen brister.
Mellom hulkene hører jeg: «– Det er ikke trygt å bo i det nye huset. Vi må flytte. – De kan komme når som helst og sette fyr på det. – De har våpen. – Hvis vi alle blir drept, hvem bryr seg? Ingen vil vite om hvem vi var, livene vi har levd. – Jeg er ikke redd for å dø, men barna … – Det er så uendelig tungt å elske sine barn så høyt, og så kommer tanken at det hadde vært bedre om de ikke var blitt født».
Det er nært og emosjonelt, for oss begge. Samtidig er det reelt og rasjonelt.
Reems frykt for familien er begrunnet i virkeligheten. Det som er traumatisk for henne er verken død eller skade, men usynliggjøringen, at verdenssamfunnet er passiv tilskuer.
Berørt og beveget
Hvis jeg oppfatter Haas og Weeles logikk riktig, vil denne ytringen være uten faglig tyngde fordi jeg er berørt, for nær. At jeg ved å se den ene ikke evner å se den andre.
Men å la seg berøre er grunnlaget for empati, forståelse og medmenneskelighet, i og utenfor terapirommet. Nøytralitet og utforsking av ulike perspektiver er viktig, men forklar meg hvordan det skulle skjedd i den aktuelle situasjonen eller i denne ytringen.
Burde jeg analysert situasjonen fra settlernes perspektiv for å finne en bro av gjensidig respekt mellom den utsatte, undertrykte og rettsløse og dem som tar palestinsk land og loven i egen hånd, med myndighetenes velsignelse?
Psykologer må handle ut fra kunnskapsbasert teori og metode og være tro mot fagets etiske prinsipper. Den universelle menneskerettighetserklæringen og de ulike konvensjonene passer som hånd i hanske med psykologens faglige og etiske mandat.
Samlet gir dette oss et prinsipielt rammeverk som kan romme og gi mening til det partikulære, enten det gjelder ett menneskes lidelse eller overgrep mot ett folk. Å zoome inn på én konflikt, eller på ett utsatt menneske, gir kunnskap og relevans langt utover det ene.
Reems frykt for å usynliggjøringen er både unik, personlig forankret i tid og sted, og den er universelt menneskelig.
Min ytring stopper ikke krigen, men den er et bidrag til å bryte taushet og synliggjøre urett og lidelse. Beretningen om Reem er også om alle som ikke finner sitt eget menneskeverd speilet i øynene til tilskuermassen, som ikke finner sin ukrenkelige rett til liv i blikket til politiske ledere som har mulighet til å gripe inn.
Hver ytring, hver spire til engasjement for frihet, likhet og rettferdighet gir håp til alle som føler seg forlatt.
From the river to the sea, no one is free until all are free! Then, we can talk about therapy.
Red.anm.: Historien om Reem er gjengitt med Reem sitt samtykke. Reem er ikke kvinnens virkelige navn. Hun er anonymisert av hensyn til familiens sikkerhet.