Sebastian Haas og Judith van der Weele kom tidlig i juni med et tilsvar til Aman Dip Singhs artikkel Gaza har blitt psykologens blindflekk.
Jeg har gjort meg noen refleksjoner om hvorfor jeg mener teksten virker unyansert og kneblende, heller enn et bidrag til en konstruktiv debatt om psykologers engasjement for menneskeverd.
Når jeg leser Haas og van der Weeles svar til Singhs artikkel, har jeg vanskeligheter med å skjønne at vi har lest samme artikkel, og jeg blir usikker på om det egentlig er et tilsvar.
Teksten fremstår mer som et forsøk på å stilne psykologer som tør å ta ordet, enn som et svar på det Singh redegjør for i sin artikkel.
Slik jeg leser Singh sitt innlegg, kan man i hans etterspørsel etter engasjement fra psykologstanden bytte ut Gaza med hvilket som helst folkemord eller hvilken som helst krise i verden, og poengene hans vil stå seg like sterkt.
Akkurat som Haas og van der Weele etterspør, stiller han overordnede spørsmål om psykologers stillhet til samtiden, hva vi har lært av psykologiens bidrag i krig og folkemord, og hvilket ansvar vi har til å snakke opp om urett.
Sånn jeg leser teksten, bruker han Gaza som et aktuelt og kanskje ubehagelig eksempel – men argumentene er universelt relevante.
Singh sin påpekning av behovet for fagfeltets tilstedeværelse i samfunnsdebatten, virker tilsynelatende å provosere Haas og van der Weele nok til at de opplever at de må prøve å degradere artikkelens faglige poeng til det de velger å kalle emosjonell, selektiv aktivisme. Dette oppleves som en bevisst reduksjon av Singh sitt innlegg.
Haas og van der Weele etterspør en tekst jeg mener originalartikkelen innfrir.
Uavhengig om det har vært fordommer til stede, står en ting tydelig for meg: de har ikke lest Singh sitt innlegg med et nøytralt blikk.
Selv om Haas og van der Weele prøver å argumentere for at deres artikkel ikke handler om å forhindre at psykologer snakker opp om Gaza, sprekker trollet i lyset av israelsk propaganda som gjentar seg gjennom teksten deres.
Når forfatterne viser til tilbakeviste påstander om antisemittiske skolebøker i UNRWA-skoler og omtaler 7. oktober som noe som tenderer mot folkemord – uten kildehenvisninger – fremstår teksten mer preget av personlig ståsted forkledd i et forsøk på faglig nøytralitet.
Dette – i kombinasjon med det som fremstår som retoriske grep, hersketeknikker og feilaktige antakelser om Singhs ensidige engasjement – får Haas og van der Weeles tekst til å bære preg av forutinntatthet. Et nettsøk ville vist at Singh ved flere anledninger har uttrykt seg med faglige perspektiv og etisk refleksjon vedrørende undertrykte grupper, og svarer i så måte ut forfatternes etterspørsel.
Med motstridende argumenter om at «Vår oppgave er å rette blikket mot problemstillinger i verden som påvirker menneskers psykiske helse», og «Hvis vi uttaler oss om lidelse, må det skje med samme standard for alle», forstår jeg ikke om forfatterne ønsker at Singh – og i den forlengelse psykologbestanden – skal snakke om flere, eller om vi skal tie stille.
Om jeg skal lese forfatterne i beste mening, kan det virke som at de de ønsker å formidle at psykologers stillhet strekker seg utover Gaza, og at vi bør spørre oss selv om vi kun deltar i debatten når noe føles personlig, engasjerende, eller aktuelt nok.
Kanskje forsøker Haas og van der Weele å peke mot behovet for at vi som psykologer må snakke mer om generelle tendenser med røtter i kolonialisme, vestlig imperialisme og rasisme – som forebyggende refleksjon og diskusjon, og ikke kun når uretten rammer noe som står oss nært, eller når det eksemplifiserer seg i ekstremiteter som folkemord og etnisk rensing.
Om dette er Haas og van der Weeles intensjon, kommer dette ikke klart frem, da teksten bærer preg av å være en unyansert kritikk heller enn en oppfordring til psykologer om å kjempe for menneskeverd på et generelt grunnlag.
Personlig er jeg skyldig i å først ha begitt meg ut i samfunnsdebatten i rollen som psykolog etter folkemordet på palestinerne.
En av årsakene har nettopp vært frykten for et lignende angrep som det Haas og van der Weele gjør på Singh. Mest sannsynlig er motet jeg har tatt til preget av et personlig engasjement og en trygghet i akkurat denne uretten.
Skal det bety at jeg heller burde latt være å ta plass i offentligheten, vel viten om at ofrene ofte ikke blir gitt muligheten til å snakke for seg selv?
Jeg tar avstand fra forfatternes insinuasjon om at mitt engasjement for palestinernes rettigheter er ensbetydende med at jeg er selektiv i mine verdier, i min empati og i kampen for menneskerettigheter for alle.
Å stå opp for mennesker som undertrykkes er et felles ansvar vi har, og en jobb vi må gjøre sammen for å kunne ha mulighet til å stå opp for alle. Det er en åpenbar feilslutning at stillhet og passivitet er nærmere faglig integritet og solidaritet enn handling.
Jeg tolker ikke teksten til Haas og van der Weele som whataboutism. Det trenger jeg ikke, for den er per definisjon akkurat det.