727 mennesker tok sitt eget liv i Norge i 2024. Det er det høyeste tallet på mange år. En økning fra året før. Og vi vet allerede at det reelle tallet vil bli høyere når dødsfall med usikker årsaker er ferdig vurdert.
Jeg skriver dette som en som har mistet – ikke som fagperson. Jeg kjenner ikke pasientjournalene, diagnosekodene eller retningslinjene bak hvert selvmord i statistikken. Men det jeg kjenner, det er det tomrommet som følger etter et selvmord. Og jeg kjenner på en stadig større uro over hvor stille det er – både i offentligheten og i hjelpeapparatet – selv når dødstallene øker.
Vi liker å si at vi har blitt flinkere til å snakke om psykisk helse. At stigma er på vei ned. At vi forstår at psykisk smerte er like reell som fysisk smerte. Men fortsatt lever forestillingen om at selvmord er et «valg». Fortsatt hører vi at det er «egoistisk».
Fortsatt møter unge som forsøker å ta sitt eget liv kommentarer som: «Du mente det jo ikke, det var et dårlig forsøk.»
La oss være helt ærlige: Det er ikke omsorg å si dette til en tenåring som akkurat har overlevd et selvmordsforsøk, men jeg kjenner dessverre til flere tilfeller.
Det er ikke hjelp å antyde at de bør gjøre det «bedre» neste gang, som om døden er målestokken for om smerten deres er ekte nok. Slike uttalelser, om de kommer fra helsepersonell, familie eller skole, gjør vondt verre. Det forsterker følelsen av å ikke bli sett – og skyver den unge enda lenger inn i isolasjon og skam.
Selvmord er ikke et fritt valg i vanlig forstand. Når krisen er på sitt mest intense, er det ikke et oversiktlig valg mellom flere alternativer. Det handler om en innsnevring av perspektiver, en opplevelse av at smerten aldri vil ta slutt, og en frakobling fra håp.
De fleste som tar sitt eget liv, ønsker ikke å dø – de ønsker at det skal slutte å gjøre vondt. Men når de ikke finner trygghet, støtte eller hjelp som føles tilgjengelig, fremstår døden som eneste utvei.
Og så tier vi.
Vi har en nullvisjon i Norge. Det høres bra ut – på papiret. Men visjoner uten handling er til syvende og sist bare tomme ord. Når tallene går opp, burde alle alarmer gå. Hvor er opprøret? Hvor er de faglige krisemøtene? Hvor er kravene om reell, tilgjengelig hjelp – særlig til de som ikke passer inn i standardmodellen?
Myndighetene gjemmer seg heller bak at selvmordsstatistikken har vært jevn de siste årene, som om de 20 menneskelivene fra året før ikke betyr noe.
727 mennesker tok sitt eget liv i fjor. Det er ikke bare et tall. Det er 727 liv som tok slutt – 727 historier, drømmer og relasjoner.
Det er nesten to mennesker hver eneste dag. To som ikke orket mer. To familier som fikk livet revet i stykker – hver dag.
Tenk deg en skole full av elever – og så blir det stille. Helt stille. Tenk deg to fulle fly som aldri lander. Et helt lokalsamfunn, borte.
Når vi sier at 20 flere tok sitt eget liv i år enn i fjor, er det ikke bare en økning i tall. Det er en økning i sorg, i savn, i ubesvarte spørsmål og brutte fremtider. Det er mennesker – med drømmer, historier og betydning for andre – som ikke klarte mer.
Ingen tall er små når det handler om menneskeliv.
Halvparten av dem som dør i selvmord, er under 47 år. Mange har levd halve livet – eller mindre. Mange er menn, som fortsatt møter en kultur hvor det å vise sårbarhet tolkes som svakhet. Mange har vært i kontakt med hjelpeapparatet.
Det er ikke fraværet av kontakt som nødvendigvis er problemet – det er kvaliteten på kontakten.
Jeg vet at mange av dere som leser dette – fagpersoner i psykisk helse – gjør alt dere kan. Men jeg vet også at noen møter unge mennesker i dyp krise med holdninger som gjør vondt, at enkelte fortsatt tolker suicidalitet som manipulativt, som et rop om oppmerksomhet. Som en trussel mer enn en fortvilelse.
Vi må tørre å stille oss spørsmålet: Er systemene våre laget for å møte mennesker i eksistensiell smerte med trygghet, fleksibilitet og verdighet? Eller møter vi dem med vurderingsskjema, avslag og uuttalte forventinger om å fungere bedre før de kan få hjelp?
Det finnes så mange forklaringer på hvorfor selvmord skjer. Og det er nettopp derfor vi må slutte å lete etter én. Det handler om psykisk lidelse – men også traumer, ensomhet, økonomisk utrygghet, rus, tap, press, stigma og systemer som ikke henger sammen.
Det handler om mangel på relasjonell bærekraft – et rom å falle sammen i, uten å bli vurderte og målt i samme øyeblikk.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror dere som jobber med dette hver dag – i helsevesenet, skole, i politikken – ikke vet hva som skjer. Jeg skriver dette fordi jeg håper dere virkelig orker å vite – og ønsker å gjøre noe med det.
Dere har alle en unik mulighet til å endre måten vi snakker om, forstår og møter selvmord på. Ikke med flere kampanjer om nullvisjon alene, men med ekte relasjonell omsorg. Med ydmykhet. Med mot til å være i det som er vondt, uten å skulle fikse alt med én gang.
Vi må begynne å møte mennesker i selvmordskrise som vi møter dem med fysisk skade – med varme, presisjon og en plan for gjenoppbygging. Og kanskje viktigst: Med vissheten om at det å overleve ikke skal møtes med tvil, men med trygghet.
Vi har mistet 727 mennesker. Det er ikke et tall vi skal venne oss til. Det er en varsling om at noe er grunnleggende galt. Og vi som er igjen – vi trenger at dere tar det på alvor.