Jeg møtte meg selv i døra i voksen alder – når dette forunderlige livet hadde vært levd en stund. Fortrengte minner om overgrep tvang seg frem, og sto plutselig og banket på.
En blindpassasjer ga seg til kjenne. Den lille jenta – lille meg – beveget seg ut i lyset, ut i verden. Hun bar på minner som voksne meg – store meg – ikke hadde kjennskap til.
Kroppen kan bære på erfaringsminner som er splittet, oppstykket – og godt gjemt.
Sånn sett er livet forunderlig.
Når man har levd et langt liv med en blindpassasjer som sniker seg rundt, så setter det spor. Både på innsiden og på utsiden.
Min blindpassasjer var denne lille jenta. Treåringen som gikk i frys. Femåringen som protesterte og kjempet. Syvåringen som var tøff nok til å flykte.
Denne delen av meg – lille meg – kapslet inne både seg selv og minnene. Og utrolig nok kom hun seg videre, til og med uten at store meg visste noe om hennes eksistens.
Dissosiasjon – oppsplitting av hukommelse – kan være ren nødhjelp til overlevelse. Og til å leve.
Hukommelser i utakt
I løpet av de rundt ti årene som har gått siden jeg møtte dette ustyrlige barnet i meg, har jeg lært mye om dissosiasjon. Jeg kaller det hukommelser i utakt.
Lille meg sine erfarte, men innkapslede minner – barnehukommelsen. Og store meg sine levde livsminner – den kronologiske hukommelsen.Disse minnene er ikke alltid samkjørte, og det kan skape krøll i kroppens harddisk.
Det er forvirrende å oppdage at man har en hukommelse man ikke visste noe om. Og det er særdeles utfordrende å handtere emosjonsuttrykkene som barnehukommelsen har.
En forunderlig greie, alt det man ikke vet noe om
Vi har holdt ut med hverandre på et forunderlig vis, store meg og lille meg.
Barnehukommelsen har satt så dype avtrykk at det innimellom har vært en prøvelse å tåle barnet i meg. Holde ut når lille meg lever ut sine erfaringsminner – på sin måte, gjennom min kropp. Men vi lever.
Store meg har lurt på hvordan det er mulig å gjøre noe for å minske avstanden mellom hukommelsene. Hvordan lage en sammenheng mellom det man ikke vet noe om, det man ikke kan gjøre noe med – og det man kan gjøre noe med? Barnehukommelsen har vært innkapslet, men pakkes ut fragment for fragment.
Sakte, men sikkert vokser vi sammen, store meg og lille meg. Og det er jo en god ting, selv om det har vært – og er – voksesmerter. For det gjør vondt å vokse sammen.
En måte å skape en opplevelse av sammenheng på er å regulere de fragmenterte minnene som lille meg har; disse kroppslige, men ordløse emosjonsuttrykkene. Minnene som utløses av lukt, lyd, emosjon, situasjon – noe som trigger det uregulerte hos lille meg. I begynnelsen av vår reise, etter at hun ga seg til kjenne, var disse reaksjonene helt uregulerte.
Opplevelser som er så overveldende at et barn ikke har kapasitet til å forholde seg til det, kan føre til oppsplitting og innkapsling av hukommelser. Når disse erfaringene kommer ut i lyset har de satt dype spor som må håndteres for å kunne leves med.
Ytre og indre avtrykk
Avtrykkene på innsiden er der, de vil alltid være der. De er bare ikke så dype lenger. De er imidlertid veldig følbare – som ruglete sårspor som klør når man kommer borti dem. Minner som plutselig popper opp når noe rører og berører lille meg – hukommelsene som fortsatt er i utakt.
Tålmodige og ukuelige gode hjelpere har støttet og heiet og trygget på veien mot det store meg kan gjøre noe med – nemlig å leve med dette barnet i meg. Slik at store meg kan støtte og trygge og heie på lille meg.
Store meg må være den trygge voksne som tåler at reaksjonene kommer, som rommer det uregulerte. Være det fanget som roer pust og puls, som omfavner og holder akkurat fast nok.
Vi har jobbet mye med det – at lille meg våger å slippe ut frykten og at store meg våger å ta imot. Det handler om å utvikle en form for kommunikasjon som fungerer og regulerer.
Lille meg har trengt mye plass når hun har fortalt sin historie. Hun har ropt ordløst, men veldig kroppslig for å få store meg til å lytte og forstå. Og det er bare å slå fast at det har vært en utfordrende øvelse å møte disse utbruddene siden de ikke har vært en kjent del av det levde livet – den kronologiske hukommelsen.
Det gjør vondt å sprenge grenser. Bygge tillit og skape sammenhenger.
Alt det vi heldigvis ikke vet noe om.
Lille meg stoler på at jeg tar imot og holder passe fast når barnehukommelsen rører på seg. Det har tatt sin tid.
Store meg stoler på at jeg ikke faller eller snubler, selv om jeg noen ganger må ta et støttesteg. Det har også tatt sin tid.
Men jeg er trygg på at jeg står han av. Det kan jeg faktisk gjøre noe med.
Opplevelse av å leve i en sammenheng
Vi er innviklet i hverandre, store og lille meg. Kall det gjerne å integrere hukommelser – til litt mindre utakt. Regulere emosjonsuttrykk slik at de kan leves med og det ikke må ropes så høyt.
Rause og tålmodige hjelpere har lagt til rette for trygghet, tillit, kommunikasjon, regulering, sorgstøtte og ankerfesting. Og forståelse mellom store meg og lille meg.
Det kan handle om å ha fått en opplevelse av sammenheng mellom det vi ikke vet noe om, det vi ikke kan gjøre noe med – og det vi kan gjøre noe med. Som å leve med hverandre.
Å avfinne seg med det skjebnefellesskapet vi er sammenvevd i, er en erkjennelse av hendelser i fortiden. En anerkjennelse av at vi har hukommelser i utakt er å godta at disse hukommelsene ikke nødvendigvis må være i takt i nåtid. Og at det kan leves med.
Store meg og lille meg kan ikke gjøre noe med det som har skjedd. Men vi kan i fellesskap gjøre noe med det som skjer. Og det som skjer, det skjer med og i kroppen – som tross alt husker det som har skjedd.
Det forunderlige livet leves i hverdagen – her og nå – øyeblikk for øyeblikk.
Og vi står han av.