Ensomhet er et komplisert fenomen som påvirker millioner av mennesker verden over, og det har blitt stadig mer anerkjent som en viktig faktor i psykisk og fysisk helse.
Mennesker har et grunnleggende behov for sosial tilknytning, og det å føle seg forstått av andre er avgjørende for å danne meningsfulle sosiale relasjoner. Når dette behovet ikke blir møtt, kan det føre til ensomhet.
På tross av at mennesket er et sosialt vesen, kan årsakene til ensomhet være mange og komplekse.
En annerledes verden
De senere årene har forskere begynt å undersøke hvordan ensomhetsfølelsen påvirkes av menneskers hjerneaktivitet, sosiale interaksjoner og emosjonelle reguleringer.
I en studie oppdaget forskerne at ensomme mennesker opplever verden annerledes enn andre. De undersøkte om ensomme mennesker oppfatter verden på en unik eller «idiosynkratisk» måte, sammenlignet med sine ikke-ensomme jevnaldrende.
Denne ideen ble inspirert av åpningssetningen i Tolstojs «Anna Karenina» fra 1878: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.»
Hypotesen var at ikke-ensomme mennesker bearbeider sine egne opplevelser på omtrent samme måte, mens de som er ensomme, har mer unike og distinkte aktivitetsmønstre i hjernen.
For å måle sosial tilknytning analyserte forskerne to aspekter: Subjektiv sosial isolasjon, det vil si deltakernes selvrapporterte følelser av ensomhet, og objektiv sosial isolasjon, altså antallet venner deltakerne rapporterte å ha.
Resultatene viste tydelige forskjeller i hvordan ensomme og ikke-ensomme deltakere oppfattet videoene.
Ikke-ensomme personer hadde svært like nevrale responser, spesielt i hjerneregioner knyttet til forståelse av narrativer, belønning og oppmerksomhet. Denne likheten i hjerneaktivitet gjenspeiler en felles måte å forstå og tolke verden på, noe som kan bidra til deres opplevelse av samhørighet og sosial tilknytning.
I kontrast viste ensomme deltakere idiosynkratiske nevrale responser, altså en unik og avvikende hjerneaktivitet som skilte seg både fra ikke-ensomme og andre ensomme personer.
Det tyder på at ensomme mennesker oppfatter verden på en mer individuell og isolert måte, sammenlignet med ikke-ensomme mennesker.
Ulik og utenfor?
Selv om det ikke er helt klart om den særegne bearbeidelse av informasjon hos ensomme mennesker er en årsak til eller et resultat av ensomhet, kan følelsen av at man ikke blir møtt og sett av andre, føre til problemer med å knytte sosiale bånd. For denne følelsen vedvarer uavhengig av antallet sosiale kontakter folk har.
Disse funnene antyder at det ikke handler om at ensomme personer har færre venner, eller at de som ikke er ensomme lettere finner venner. I stedet ser forskerne at personer med høy ensomhetsfølelse, uavhengig av hvor mange venner de har, er mer tilbøyelige til å ha idiosynkratiske nevrale responser.
I denne studien fokuserte forskerne på subjektive følelser av sosial isolasjon, det vil si på hvordan individene selv oppfatter sin isolasjon. De peker på en mulig forklaring – at ensomme personer ikke legger merke til de samme detaljene i situasjoner eller hendelser som andre rundt dem gjør.
Dette kan skyldes forskjeller i hva de foretrekker, forventer eller husker, noe som igjen kan påvirke hvordan de oppfatter og tolker omgivelsene.
Resultatet kan bli en ond sirkel, der ensomme personer føler seg mer ulike andre, noe som igjen kan gjøre det enda vanskeligere for dem å knytte sosiale bånd.
Akkurat passe ensom
Spørsmålet om balanse står imidlertid sentralt i studier av alenetid, og refererer til det som kalles ensomhetens paradoks, hvor det å være alene ser ut til å ha både negativ og positiv effekt.
På den ene siden viser studier av positiv ensomhet at alenetid kan gi flere fordeler og bidra til bedre trivsel. På den andre siden konkluderer studier om isolasjon med at tid brukt alene står i motstrid med menneskets sosiale natur og kan være skadelig for trivsel.
En studie har undersøkt de psykologiske effektene av ensomhet og motivasjonen bak den. Forskerne ville utfordre forestillingen om at det finnes en universell og optimal balanse mellom alenetid og sosialt samvær. En viktig variabel var hvorvidt ensomheten var selvvalgt eller ufrivillig.
Der den tradisjonelle oppfatningen har vært at det er en Goldilocks-effekt, at man finner grøten som er akkurat passe varm, viser studien at effekten varierer basert på individets motivasjon og omstendigheter.
Så den optimale balansen mellom alenetid og sosialt samvær, finnes ikke, skal vi tro studien, som viser at effekten av ensomhet er sammensatt.
Begrepet «akkurat passe» anvendes i mange disipliner, inkludert utviklingspsykologi, biologi, astronomi, økonomi og ingeniørvitenskap. Studien viser at det ikke finnes bevis for at en balansert mengde ensomhet og sosialisering, en såkalt «one-size-fits-all»-modell, fungerer. I stedet var effekten avhengig av individuelle motivasjoner og situasjoner.
Forskerne trodde at effekten av ensomhet kunne endre seg over tid, og at det finnes et slags «tipping point», men de fant ingen tydelige mønstre som viste dette. I stedet var velvære knyttet til hvor mye ensomhet man opplevde, og hvor frivillig opplevelsen var.
Reduserer stress
Studien understreker hvordan daglige svingninger i ensomhet er viktigere enn overordnede mønstre. Kvaliteten og omstendighetene rundt alenetiden, altså om den er selvvalgt eller ikke, har mer å si for velvære enn hvor lenge man er alene.
Ensomhet reduserer generelt stress og øker følelsen av å få tilfredsstilt behovet for autonomi, noe som viser hvor viktig emosjonell regulering og selvrefleksjon er for trivselen.
Disse fordelene var konsekvente, uavhengig av hva som motiverte ensomheten.
Både-og
Studien gir verdifull innsikt i det intrikate forholdet mellom ensomhet, sosial kontakt og velvære. Den utfordrer forestillingen om en universell «optimal balanse» og avslører at ensomhetens effekter i stor grad avhenger av individuelle forhold.
Den viser også at selv om ensomhet kan koste oss dyrt, kan den autonome ensomheten ha betydelige fordeler.
Å undersøke de positive og negative effektene av ensomhet, og hvordan disse varierer avhengig av individuelle trekk og situasjoner, er essensielt.
Dette bør være et grunnlag for videre undersøkelser av hvordan ulike typer ensomhet, både frivillig og påtvunget, påvirker livskvaliteten.
Slik kan vi få bedre, mer personlige og effektive verktøy for å fremme de positive effektene og redusere de negative effektene av ensomhet.