For litt siden leste jeg en forfriskende tolkning av det kriste korset. Symbolet er stort sett alltid assosiert med korsfestelsen av Jesus; at han tok på seg våre synder, slik at vi ikke må bære dem.
Den jungianske analytikeren Robert A. Johnson knytter det derimot til ordet kjetteri. Han innleder med å si at han tidligere ikke har hatt så mye forhold dette ordet. At det for ham kun handlet om «hva den kristne eliten ikke måtte like på et gitt tidspunkt».
Å beskue og reflektere rundt de kristne konsilene, ble paradoksalt nok det som ga ham en ny forståelse av kjetteri.
Menneske eller Gud
Konsilene kan grovt sett sies å omhandle diskusjoner om Jesus sin natur; hvorvidt han er menneskelig eller guddommelig. Den rådende konklusjon ble at han er begge deler. Fullt ut menneske og, fullt ut Gud.
Insisteringen på de to aspektene var det som gjorde at korset plutselig ga mening for Johnson. Det ble en påminnelse om at vi hele tiden er dratt mellom disse to metafysiske arenaene, og at det rette stedet å være, er akkurat i midten.
Å lene seg for mye i retning av det jordlige, visner sjelen. Å lene seg over på det hellige uten hensyn til det jordlige, gjør oss til impotente drømmere uten kontakt med omgivelsene.
Korset fungerer i så måte som en illustrasjon av krysningen mellom de to, og det var avvik fra dette krysset eller midtpunktet som ble Johnson sin nye definisjon av kjetteri.
Den kreative
Hva angår den konkrete utfordringen med å balansere himmel og jord, illustreres kanskje aller best av kunstneren.
I likhet med malere, poeter og forfattere har kunstneren en himmelstrebende impuls. Et ønske om å skape noe som gir fylde til sjelen. Et pek oppover. Noe vakkert.
Utfordringen ligger i å jorde det hele. Å få det til å gå fra tanke til realitet. Å ta det svevende ned på bakken. Å selge seg selv. Å få det hele ned til ett konkret prosjekt, snarere enn hundre halvferdige visjoner.
At det er «bedre med en fugl i hånden enn ti på taket», passer sjeldent bedre enn til aspirerende kunstnere.
Til tross for at kunstneren fungerer godt som et eksempel, tror jeg denne balansegangen gjelder oss alle.
Det ikke-materielle
Vi har en emosjonell del som bør samkjøres med det intellektuelle. En materiell del som bør kombineres med det ikke-materielle. En sjel som trenger næring oppi alle de praktiske gjøremålene. Det gjelder også oss som kultur.
Jeg vil gå så langt som å si at meningskrisen dreier seg om en overvekt til den ene siden av denne skalaen.
Gjennom den teknologiske og vitenskapelige revolusjon har vi mestret det materielle. Men det har kostet oss dyrt på den ikke-materielle fronten. På det som handler om sjelen.
Eller som Johnson beskriver: «På sanskrit er det 96 ord for kjærlighet, og ett for bolter og muttere. Vi har ett ord for kjærlighet, og 96 for bolter og muttere».